Tålmodighet er en dyd

Forsinket shuttlebuss

Minibussjåføren setter oss av utenfor motellet og lemper ut bagasjen vår med et smil. Jeg smiler ikke. Det er faktisk lenge siden jeg har vært så sur, og jeg orker ikke å late som det ikke er sjåføren sin feil. Derfor gjengjelder jeg ikke smilet.

Ingelin og jeg har hatt i overkant av to opplevelsesrike uker i Ecuador, og skal avslutte ferien med tre dager i solfylte Florida før vi flyr hjem til den norske sommeren. Allerede før vi reiste fra Norge, bestilte vi billetter for den i overkant av to timer lange turen fra Miami og ut til Marathon, en av øyene i Florida Keys. Vi kunne valgt det viden kjente busselskapet Greyhound, men fordi vi måtte reise fra hotellet i Quito klokken to om natten, og antok at vi kom til å være slitne når vi omsider landet i Miami, falt valget i stedet på et shuttlebusselskap som skulle plukke oss opp på flyplassen og kjøre oss direkte til motellet. Det hørtes mye enklere ut. Det var det kanskje også. Men to timer, det tok det ikke.

Det starter allerede på vei ut fra flyplassen, når vi møter tre veivende unge jenter. Sjåføren stanser og snakker med dem. Om han har plass til tre personer som skal til Key West? Han spør oss om det er greit at han plukker opp ekstra passasjerer. Vi nikker. Selvsagt. Det er jo plass, og det vil ikke ta mer enn to minutter å få stablet bagasje og folk inn i bussen.

Men det gjør det. Det viser seg at vi må kjøre en lang runde for å komme tilbake til et sted der det er tillatt å stanse, så først femten minutter senere kan vi endelig plukke opp de nye passasjerene og forlate flyplassen. Det er greit. Femten minutter er ingen ting å klage over.

Gjennom vinduet kjenner jeg solen varme. Motorveien er bred og full av trafikk. Svære biler med lakk som glinser og reflekterer sollyset, tunge trailere som dundrer av sted på stekende asfalt. Byggearbeider for å utvide veien. Svære brokonstruksjoner. Bensinstasjoner og veikroer.
Velkommen til bilens land.

Vi har ikke kjørt lenge før sjåføren svinger inn ved en bensinstasjon og sier at vi kan kjøpe mat eller strekke litt på bena i ti minutter. Jeg skjønner ikke poenget. Vi har akkurat forlatt flyplassen. Jeg sitter fint, jeg trenger ikke strekke på bena. Ingelin og jeg blir sittende, mens de andre hopper ut av minibussen og forsvinner til alle kanter.

Det tar femten minutter før vi kjører videre.

Antall felter på motorveien er redusert noe når vi passerer Everglades, det svære våtmarksområdet som dekker 6 104 kvadratkilometer i det sørlige Florida, der alligatorer lurer i sumpene blant gress, sjeldne planter og lave, grønne busker. Snart kjører vi over den første broen, og rekken av øyer i Florida Keys ligger foran oss. Havet glitrer i ulike blåtoner. Ved land er fargen turkis, og lengst ute i horisonten ser vannet mørkeblått ut, nesten svart. Øyrekken består av rundt 1 700 store og små øyer som ligger som en hvelvet streng sørvestover fra Floridahalvøyas sørlige odde. Key West, den ytterste av de bebodde øyene, ligger omtrent midtveis mellom Florida og Cuba. Ingelin og jeg skal til Marathon, et sted midt i rekken av øyer.

Akkurat nå priser jeg meg lykkelig over at vi ikke skal til Key West.

Fra det sekundet vi stablet oss inn i minibussen på flyplassen, har sjåføren skravlet ustanselig. Han legger ut om seg selv, oppveksten sin, familien sin, fjerne slektninger, jobben, tidligere jobber, amerikansk politikk, turisme og alt mellom himmel og jord, tidvis i munnen på tre minst like skravlete og overfladiske amerikanske attenåringer på vei til Key West. Jentene ytrer knapt en setning uten oh my god, uttrykker skamløst at de synes bilbelter er noe forbasket tull, og synes å mene at kjendiser og klær er de viktigste temaene i verden. Jeg mistenker dem etter hvert for å faktisk være akkurat så blonde som de virket ved første øyekast.

Etter hvert stanser vi ved et hotell. Det er ingen som skal av her, men sjåføren opplyser at vi kan bruke tjue minutter på å se på en veldig kjent båt som har vært brukt i innspillingen av en eller annen veldig kjent film. De amerikanske tenåringsjentene hviner fornøyd. Selv kjenner jeg at tålmodigheten min er i ferd med å forsvinne, til tross for at jeg vanligvis har ganske god utholdenhet når det gjelder både forsinkelser og andre tålmodighetsprøver.

– En båt fra en film, nesten roper jeg til Ingelin når alle de andre har forlatt bussen. – Det stod det ikke noe om i bussruta!

Ingelin sukker og rister på hodet. Rundt minibussen vaier palmene lett i vinden. Jeg kan så vidt skimte det glitrende vannet mellom bygninger og trær. Vannet ser forlokkende ut, og jeg gleder meg til å kjenne på temperaturen. Men først må vi komme fram til motellet.

Attenåringene har tatt bilder og tjatrer tilfreds om hvor kult det var å se that boat, og sjåføren har allerede klart å forsinke oss med til sammen femtifem minutter når vi endelig kjører videre.

Akkurat når jeg begynner å bli fra meg av irritasjon over bunnløs, overfladisk plapring og forsinkende stopp, tar sjåføren seg til hodet og kunngjør forbauset at han har glemt å stanse på Key Largo, øya der vennegjengen bestående av tre rolige barbadere i tjueårene skal tilbringe feriedagene sine med surfing og strandliv. Fremdeles smilende fremlegger sjåføren to alternativer for dem. De kan velge å sitte på til endestoppet og tilbake, en tur som vil ta nesten fire timer, eller sjåføren kan snu og kjøre tilbake nå.

– You are the customers, sier han. – You decide.

Ikke overraskende er ikke vennegjengen spesielt interessert i en fire timer lang kjøretur, så det ender med at vi snur.

– Vi er også the customers, freser jeg til Ingelin der vi sitter bakerst i minibussen. – Vi har betalt for en to timer lang busstur. Ikke fire timer. Ikke for å se på båter eller kjøpe pølser eller kjøre fram og tilbake over øyene mens vi blir skravlet høl i huet på av en sjåfør som ikke klarer å holde kjeft lenge nok til å få satt av passasjerene sine på riktig plass. Han glemte å sette dem av!

Ingelin nikker, men sier ikke noe. Antakelig er hun flau over mitt åpenbare raseri.

Jeg tar tiden. Trettifem minutter tilbake til Key Largo, ytterligere trettifem minutter før vi er tilbake på stedet der vi snudde. Og når sjåføren omsider lemper ut bagasjen vår utenfor motellet som skal være vårt hjem de neste dagene, gidder jeg altså ikke en gang å gjøre et forsøk på å skjule at jeg er misfornøyd. Jeg mumler et farvel, griper den tunge ryggsekken og vender ryggen til minibussen.

Nå er vi i hvert fall framme, og bare jeg får slappet av litt, er jeg klar for å glemme shuttlebussjåfører og forsinkelser og heller nyte godvær, strandliv og herlige, late dager.

På hjemveien blir det Greyhound.

Reklamer

En kommentar om “Tålmodighet er en dyd

  1. Tilbaketråkk: Tålmodighet er en dyd | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s