Run, guys, run!

En lang dags ferd mot øya med de to fjell

   – Come on guys, run! Run, run! roper Ricardo.
Jeg løper alt jeg orker, men det er ikke så enkelt å skynde seg med en stor sekk på ryggen og en fullpakket dagstursekk dansende på magen mens stroppene til stadighet glir ned fra skuldrene. Støvet virvler opp fra bakken og klistrer seg til sandalene og de solkremdekkede føttene mine. Folk rundt oss kaster nysgjerrige blikk på de sytten turistene som styrter mot ferjen.
Bare vi rekker den!

Klokken nærmer seg halv fire, og det er mange timer siden dagens lange transportetappe startet. Allerede klokken seks stablet vi oss inn i en minibuss og forlot hotellet i Monteverde, men selv om vi har vært på reisefot hele dagen, har den ikke vært kjedelig.

På vei til grensen mellom Costa Rica og Nicaragua, kjørte vi gjennom frodig, forholdsvis flatt landskap. Vi stanset et sted for å spise frokost, og mens Ingelin og jeg satt på en benk og spiste medbrakte bagetter og bananer, så jeg en flokk med svære arapapegøyer fly over taket på restauranten foran oss. Like etter fikk vi se de samme, fargerike, flotte fuglene sitte i et tre på den andre siden av bygningen, i sin karakteristiske røde fjærpryd og med sterke gul-, grønn- og blåfarger på vingefjærene.

Nærmere grensen til Nicaragua, stanset vi på nytt, denne gangen for å se på en foss. I sol og varme tok vi oss ned en bratt og steinete sti, og ved stiens ende dukket det opp en elv og en slags stor strand full av familier på utflukt. Fornøyde barn plasket i vannet eller lekte i sanden på land, voksne lå og slappet av på tepper og oppblåsbare madrasser, grupper av skravlende og leende mennesker satt i skyggen under trærne, og noen tilberedte mat, enten til seg selv eller for salg. Det var helt tydelig at dette var et sted lokalbefolkningen satte pris på. Og i enden av det livlige bildet dundret en bred foss ned fra et fjell. Noen av de andre i gruppen tok seg en dukkert, selv kløv jeg over de svære steinene til høyre for fossen for å komme nærmere vannspruten og ta bilder, før jeg klatret tilbake og satte meg på en stor stein blant resten av gjengen.

En halv times tid og en liten regnskur senere, var det tid for å kjøre det siste stykket til grensen. Der ventet en langtekkelig seanse med kø, utfylling av skjema for å komme ut av Costa Rica, utstempling, trasking i ingenmannsland med bagasjen under stekende sol, rutinemessig måling av kroppstemperatur, mer trasking, utfylling av nytt skjema for å komme inn i Nicaragua og venting mens Ricardo tok med passene våre for å få oss stemplet inn i landet. Venting og venting. Og enda litt mer venting. Heldigvis var det skygge der vi ventet, og omsider dukket Ricardo opp og ledet oss videre, ut av det inngjerdede grensekontrollområdet og til busstasjonen, der vi fant riktig rutebuss, eller chicken bus, som de kalles, de gamle, amerikanske skolebussene som er dekorert i glade farger og ruller rundt på veiene i Mellom-Amerika. Med bagasjen surret fast på taket og omgitt av lokale reisende, deriblant mannen på venstre seterad som bar en levende, hvit høne i armene, gikk ferden nordvestover langs den svære innsjøen Lago de Nicaragua. I San Jorge forlot vi bussen, og med klokken tikkende stadig nærmere halv fire, hev vi oss i taxier med havnen som mål.

Og det er her vi er nå, løpende, i håp om å rekke halv fire-ferjen til Isla de Ometepe, den største øya i Lago de Nicaragua.

– Run, guys, run!
Ricardo har vært rask. Når jeg nærmer meg ferjen, ser jeg at han står på ferjelemmen for å telle oss etter hvert som vi spurter om bord. Snart er jeg også telt, og smetter inn blant bilene som står parkert på nederste dekk.
– Løpe med sekk i denne varmen, sukker Ingelin i det hun dukker opp bak meg.
– Mhm. Men vi rakk det, i hvert fall, sier jeg.

Når den ikke veldig store ferjen siger ut fra San Jorge, har vi inntatt benkene oppe på dekk tre, som er det øverste dekket, et ganske lite utendørsdekk. Jeg sitter mellom Ingelin og Trish på et sted der ingenting gir le for vinden, og kjenner båten vugge framover i bølgene mens den sterke vinden herjer med håret mitt.

Lago de Nicaragua er verdens nittende største innsjø, og den største i Mellom-Amerika. Vi er på vei til Isla de Ometepe, hvor vi skal få sette spanskkunnskapene på prøve når vi skal tilbringe to netter i lokale vertsfamilier i et bittelite, landsens samfunn ved innsjøens bredder.

På øya finnes to vulkaner, og fra båten ser vi begge. Avstanden og ettermiddagslyset får dem til å se blekt blågrå ut, og det ser ut som det ryker fra den ene. Er det bare skyene som får det til å se slik ut, mon tro, eller er det faktisk litt røyk også?
– One of them is dormant, sa Ricardo for litt siden. – The other one can explode any time. Han pekte mot vulkanene. – This ferry is the evacuation route, tilføyde han med et glis.

Vulkanene vokser seg tilsynelatende større jo nærmere vi kommer. Ometepe betyr to fjell, og det er ingen tvil om hvorfor nettopp dette navnet ble valgt. De to vulkanene dekker store deler av øya, og ruver majestetisk over omgivelsene.

Jeg skifter sittestilling på den harde benken. Den kraftige vinden har blåst øynene mine tørre, og jeg blunker noen ganger for å tvinge fram fuktighet til linsene mine. Lukker øynene og kjenner at jeg er sulten og klar for middagen som venter på oss der inne på øya et sted.

Vi nærmer oss stadig.

Etter to timer legger ferjen til kai i Moyogalpa, øyas største tettsted med rundt firetusen innbyggere. Vi stavrer ned de bratte trappene og rusler i land med sekkene på ryggen, samles i en flokk og blir telt, som vanlig.
– Okay, let’s see the sunset, sier Ricardo når alle er på plass. Han leder oss til en brygge litt bortenfor der ferjen ligger fortøyd. Vi legger fra oss sekkene, og jeg fisker kameraet opp fra dagstursekken for å fange noen glimt av solnedgangen. Solen synker raskt ned mot horisonten. Fargen på solen og den nesten skyfrie himmelen rundt den endres gradvis fra blekgul og nesten hvitt via gult og lyse rosanyanser til gyllengult og oransje, før det til slutt er blåfargene som overtar når solen har forsvunnet bak de lave fjellene på fastlandet.

Nok en gang har jeg vært vitne til en vakker solnedgang, et tegn på at dagen snart er til ende. Nå skal en minibuss frakte meg og resten av gjengen det siste stykket til Puesta del Sol, hvor vi skal spise en etterlengtet middag ute i det fri, nede ved vannet, før Ingelin og jeg skal få møte vår nicaraguanske mama og bli med hjem til familien hennes.

En lang dags ferd mot et lite lokalsamfunn på øya Ometepe er snart over.

Ara-papegøyer.

Ara-papegøyer.

Foss i Costa Rica.

Foss i Costa Rica.

En av vulkanene på øya Ometepe.

En av vulkanene på øya Ometepe.

Ferja vi tok fra San Jorge til Ometepe.

Ferja vi tok fra San Jorge til Ometepe.

Solnedgang sett fra Moyogalpa på Ometepe.

Solnedgang sett fra Moyogalpa på Ometepe.

Reklamer

3 kommentarer om “Run, guys, run!

  1. Tilbaketråkk: Run, guys, run! | Glimt av verden

  2. Tilbaketråkk: Ometepe | Glimt av verden

  3. Tilbaketråkk: Ometepe

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s