Med griser i bakgården og strømbrudd på badet

Hos en vertsfamilie på landet

Jeg har akkurat skrudd av vannet i dusjen når strømmen går. Mørket kaster seg over meg og gjør badet fullstendig usynlig. Litt forfjamset napper jeg til meg håndkledet og surrer det rundt meg mens jeg blir stående på gummimatten bak det tykke, delvis gjennomsiktige dusjforhenget. Det kalde vannet har gjort sitt beste for å kjøle ned kroppen min, og jeg hutrer lett der jeg står i det ugjennomtrengelige mørket og venter på at strømmen skal komme tilbake.
For det gjør den vel snart?

Det er ikke første gang strømmen går her i hjemmet til vår nicaraguanske mama Susana. Ingelin og jeg har bodd hos henne i to netter nå, mens de andre i gruppen vi reiser med er spredt rundt i andre familier i det samme, lille lokalsamfunnet. I følge Susana bor det i underkant av tretti familier i selve Puesta del Sol, et lite, landsens sted på øya Isla de Ometepe i Lago de Nicaragua. Susana er en av kvinnene i Puesta del Sol som jevnlig åpner hjemmet sitt og lar fremmede ta del i hverdagslivet til familien. Slik har de skapt arbeidsplasser for seg selv i et samfunn der kvinner som regel er hjemmeværende husmødre uten inntekt.

Oppholdet her har vært et fint avbrekk fra hotellene vi har bodd på tidligere på denne reisen. Da Ingelin og jeg kom hit om kvelden for to dager siden, ante vi ikke hva som ventet oss. Vi lot Susana vise vei inn i huset; et lavt, lite murhus som på forsiden er malt i sjøgrønt og burgunderrødt med hvite detaljer, og som på baksiden er gammelrosa og ferskenfarget.

Foran huset stikker taket ut over inngangspartiet, som i praksis er en slags terrasse. Derfra fører to dører inn til en liten, sparsomt møblert stue med hvite vegger, mørkt gulv og bølgeblikktak som hviler på brune bjelker. Under det eneste vinduet i rommet står en slitt toseters sofa, i en krok finnes en myk lenestol i rutete stoff, en trestol med høy rygg, en liten gyngestol i tre og en plaststol, og inntil en vegg er det plassert et avlangt spisebord med lilla plaststoler ved to av endene. I rommet finnes også en hylle med en bitteliten, gammel TV som viser flimrende bilder når den er påslått, og ved siden av den står et kunstig juletre og minner om at vi bare er noen dager inn i januar. På veggene henger en lenke med fargerike, blinkende lys, et speil og noen skakke, falmede bilder av familiemedlemmer og jomfru Maria.

Ellers består huset av en avdeling med kjøkken, familiens to soverom og et lite rom med reoler fulle av dagligvarer som Susana selger videre til folk i lokalsamfunnet, og fra stuen leder en dør inn til soverommet hvor Ingelin og jeg nå har bodd i to netter. Rommet er lite, med rustrødt murgulv, mintgrønne vegger og svakt skrånende bølgeblikktak. Tre brune enkeltsenger med myggnett, en vifte i taket, et lite bord, lampe og søppelbøtte. Det er alt, men mer har vi da heller ikke trengt.

Fra soverommet fører en dør ut til bakgården med hardtrampet jord der høner spankulerer fritt rundt og to rosa smågriser står bundet til hvert sitt tre. Av og til er også en gigantisk, rosa gris å se, men den lunter raskt unna så snart den ser oss. Et bølgeblikkskur står midt på den åpne plassen, med feiekost, spade, bøtte og diverse annet stablet inntil en av skurveggene. Også inntil huset oppbevares forskjellige ting, inkludert et bord, et lavt, støvete skap med ødelagt dør, en mintgrønn plaststol, en stabel med vaskebaljer og en stor vannpistol. Under et lite tak er det laget et utendørs vaskerom, bestående av en elektrisk vaskemaskin og en vaskebenk i betong. Her og der er det hengt opp snorer for tørking av tøy, og en sliten hengekøye har også fått sin plass i bakgården.

Og så er det badet, da. Det ligger i et eget, lite hus og er et enkelt rom med hvite vegger, murgulv malt i en rødbrun farge og et bittelite vindu høyt over en slitt porselensvask. I kroken til høyre for vasken står et vannklosett og en stor, hvit plastkurv til å kaste toalettpapiret i, til venstre er dusjen. Speil finnes ikke, og i dusjen er det ingen varmejusteringsmulighet – kun av eller på. Rensligheten i det slitte rommet er et stykke unna å nå opp til de standardene jeg har for mitt eget bad, og både maur og edderkopper ser ut til å ha funnet seg til rette her inne.

Det er imidlertid ikke insektene jeg er mest opptatt av her jeg står i det stummende mørket inntullet i et håndkle.

For strømmen kommer ikke tilbake etter kort tid, slik den har gjort de andre to gangene vi har opplevd strømbrudd mens vi har vært her. Nå har sekundene for lengst blitt til minutter, og jeg står fremdeles i dusjen og vurderer hva jeg skal gjøre. I utgangspunktet er det ikke så vanskelig. Det er riktignok ikke mulig å skimte en eneste kontur inne på det vesle badet, men jeg jo vet hvor tingene mine er. Det er absolutt mulig å samle dem sammen i mørket, stikke føttene i sandalene og skynde meg gjennom bakgården og inn på soverommet, der jeg kan rote fram hodelykten fra sekken min og fullføre morgenstellet.
Det hadde faktisk ikke vært noe problem i det hele tatt, hadde det bare ikke vært for at jeg ikke er alene på badet.

Jeg oppdaget den med en gang jeg lukket baderomsdøren etter meg. I kroken borte ved døren, helt umulig å overse, satt den største padden jeg noen gang har sett. Jeg visste ikke en gang at de kan bli så store. På det tidspunktet lot jeg meg imidlertid ikke forstyrre verken av størrelsen eller tilstedeværelsen. Det var jo lett å se hvor padden befant seg. Og hadde den fremdeles sittet i kroken, hadde det vært greit. Helt greit, faktisk. Men mens jeg dusjet, så jeg den bevege seg stadig lenger ut på gulvet. Nærmere meg. Og nå er det mørkt. Bekmørkt. Med tanke på hvor lite gulvplass det er her inne, er risikoen for å komme borti det digre amfibiet på vei ut særdeles stor, og det er jeg ikke helt komfortabel med.

Padder kan være giftige, ikke sant? Men er denne giftig? Og betyr det i så fall at man ikke bør ha nærkontakt med den?

Det ville vært enklere å ta en beslutning nå dersom dette hullet i min kunnskap om padder ikke eksisterte. I stedet blir jeg stående på samme flekken en stund til, i håp om at strømmen kommer tilbake snart, eller at Ingelin finner ut at hun skal komme meg til unnsetning med hodelykten sin.

Det skjer ikke.

Til slutt innser jeg at jeg ikke kan bli stående her. Det er morgen, vi skal reise videre til Granada, og jeg må kle på meg, pakke og spise frokost før vi blir hentet og kjørt til ferjekaien.
Jeg har ikke all verdens med tid.

Nølende tar jeg et par skritt ut på det kalde murgulvet. Støter ikke på noen padde, tar et skritt til, og enda ett. Finner sandalene, tar dem på meg. Samler sammen tingene mine fra knaggene på innsiden av døren og fra den lille, slitte porselensvasken.
Et skritt nærmere døren.

Så er den der, plutselig, en kald klump mot den bare foten min, og jeg hopper bakover med et lite, grøssende hyl før jeg åpner døren og smetter ut i bakgården.
Jeg pleier aldri å hyle. Ikke når jeg skvetter, ikke i berg-og-dalbaner. Det er faktisk så ulikt meg at jeg blir helt perpleks og begynner å knise frenetisk.
Et hyl. For å ha kommet borti en padde.
Urkomisk.

Har noen hørt meg, tro?

Jeg kveler latterhikstene så godt jeg kan og skynder meg inn på soverommet. Vel vitende om at det er et åpent gap mellom veggen og taket, noe som gjør at lyder fra soverommet høres særdeles godt i stuen, gjør jeg fremdeles mitt beste for å ikke le mens jeg dumper ned på sengen. Ingelin betrakter meg nysgjerrig og flirer. Hun vet jo at strømmen har gått, og tanken på at jeg kan ha blitt stående i dusjen i mørket er kanskje morsom nok i seg selv. Hun skulle bare visst. Og jeg skulle gjerne fortalt, men det er umulig å snakke. Hver gang jeg prøver, må jeg gi opp. Jeg kniser som en barnslig tenåring, og Ingelin ler av meg, sikkert forbauset over at jeg synes et strømbrudd er morsomt.

Jeg puster, kniser, glemmer å puste, får sagt et par ord, kniser enda mer.

At det går an. En padde! Ærlig talt, det var bare en padde! Jeg som ikke en gang er redd for edderkopper og kakerlakker!

Omsider får jeg berettet det hele for Ingelin, i bruddstykker mellom latterhikstene, og hun ler enda mer når hun skjønner hva vi faktisk ler av. Så ebber latterkrampen endelig ut, og jeg får gjort meg klar til å spise frokost.

Ute i stuen møter jeg en smilende Susana. For tiden er det bare hun, den yngste datteren og Susanas fem år gamle barnebarn, Fernando, som bor her, mens resten av familien, inkludert Fernandos foreldre, oppholder seg andre steder.

Ingen i familien snakker noe annet enn spansk. Selv om jeg hadde to timer spanskundervisning hver uke i andre klasse på videregående, kan jeg ikke skryte så veldig av spanskkunnskapene mine. Det er ikke mye man rekker å lære på så begrenset tid, og man glemmer dessuten en del på fjorten år. Heldigvis har jeg erfart at mange av ordene kommer lett fram i bevisstheten igjen når man er omgitt av spansktalende mennesker og spanske tekster, og med gammel kunnskap og en ordbok tilgjengelig har kommunikasjonen med familien gått overraskende greit. Det har riktignok blitt mange underlige og ufullstendige setninger av typen «nå vi går til samfunnssentrum i Puesta del Sol, hengekøyer og gå i Puesta del Sol, hvilket klokkeslett er middag?», men hva gjør vel det, så lenge man forstår hverandre?

Nå ser Susana på meg og sier noe på spansk mens hun peker ut mot bakdøren. Jeg forstår at hun sier at døren til badet stod oppe i natt, og at hun nettopp fant noe på badet.
Padden.
Hun smiler. Jeg smiler også, litt flau. Hun har helt sikkert forstått at latteren hadde noe med padden å gjøre.
– Ja, døren, i natt, sier jeg på spansk. – Stor…eh…dyr.
– Ikke noe problem, forsikrer Susana. – Jeg tok den ut.

Ingen av oss sier noe mer om den saken. Susana nikker mot spisebordet, der maten står klar.
– Frokost, sier hun.
– Mange takk, sier jeg.

Jeg setter meg ned i en av de lilla plaststolene ved bordet, klar for et måltid bestående av blant annet banan, vannmelon og papaya, og selvfølgelig ris og brune bønner, som lokalbefolkningen gjerne spiser til frokost så vel som til middag.

Strømmen er heldigvis tilbake. Ute har det lysnet av dag, og et sted i nærheten av huset hopper den største padden jeg vet om rundt blant frittgående høns og gryntende griser.

(598) KOPI

Julepyntet stue.

Julepyntet stue.

Soverommet vårt.

Soverommet vårt.

Utsikt fra soveromsdøren vår. Badet er inn den hvite døren til venstre.

Utsikt fra soveromsdøren vår. Badet er inn den hvite døren til venstre.

Utsikt fra soveromsdøren vår.

Utsikt fra soveromsdøren vår.

Soverommet vårt er inn den oransje døren.

Soverommet vårt er inn den oransje døren.

(539)

(537) - Kopi

Fernando.

Fernando.

 

Reklamer

2 kommentarer om “Med griser i bakgården og strømbrudd på badet

  1. Tilbaketråkk: Med griser i bakgården og strømbrudd på badet | Glimt av verden

  2. Tilbaketråkk: Ometepe | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s