Fra jordens indre

Vandring på vulkankompleks

   Solen stuper i forbausende høyt tempo mot et skjulested bak fjellene i horisonten. Damp og røyk stiger opp fra vulkankrateret mellom meg og solen og gjør solnedgangen dus og mystisk. Jeg løper oppover en fjellside i håp om å nå et høyere utsiktspunkt før solen forsvinner helt. Den lille gjengen som satte av sted noen sekunder før jeg bestemte meg for å følge etter, er allerede langt foran meg. Stien er full av steiner med skarpe kanter som vet å smette inn mellom fotsålene og kippkjappene og gjøre løpingen til en smertefull opplevelse. Nå og da stanser jeg for å riste vekk store steiner før jeg springer videre. Jeg blir hengende stadig lenger bak de andre.

Å velge kippkjapper som fottøy til vandring på en vulkan var ikke særlig smart. Jeg skulle ikke stolt på reiseleder Ricardos forsikringer om at det ikke ville være noe problem med slikt fottøy i dag. Men til hans forsvar var det vel ikke planlagt at vi skulle løpe oppover en steinete sti og jakte på solnedgangsutsikt her oppe på vulkankomplekset.

Jeg stanser, rister unna flere steiner, beundrer den guloransje solen som gløder mellom gråblå skyer og mørke fjellkammer, løper videre.
Det er bratt, tenker jeg. Det er vondt. Det er bratt. Det er vondt.
   Vinden røsker i skjørtet mitt, og jeg må holde på det for at det ikke skal blåse opp. Stadig må jeg stanse for å kvitte meg med skarpe steiner.
– Det går ikke, sier jeg høyt til meg selv.

Det går faktisk ikke.

I det jeg kommer fram til et gammelt, rundt krater som nå stort sett er dekket av gress og lave busker, gir jeg opp. De andre er langt oppe, og innen jeg kommer dit, skal de sikkert gå ned igjen. De skarpe steinene vil ikke gjøre det noe lettere å gå nedover, så hvis jeg snur samtidig som resten av gjengen, vil jeg komme til å bli hengende langt etter. Da er det bedre å snu nå.

Ingelin dukker heseblesende opp bak meg.
– Kommer du, smiler jeg.
– Det tok litt tid… begynner hun. Hun hiver etter pusten. – Før jeg fikk med meg at dere forsvant.
– Jeg så deg ikke, sier jeg. – Jeg bare fulgte etter de som begynte å løpe.
Ingelin er i ferd med å gjenvinne pusten.
– Jeg løp, og så kom jeg til et sted der stien delte seg. Jeg ante jo ikke hvilken vei dere hadde tatt.
– Du valgte riktig, da, smiler jeg.
Ingelin gliser.
– Ja.

Vi speider opp mot de andre. De ser så små ut på toppen av fjellkammen.

– Skal du videre? spør Ingelin.
– Nei, svarer jeg.

Vi blir stående og betrakte utsikten, kjenner vinden stryke mot huden, knipser noen bilder.
– Er det ikke fint?
Jeg peker mot den gylne himmelstripen der solen nettopp har gjemt seg.
Ingelin nikker.

Nede på en smal grusvei står to minibusser, deriblant den som har fraktet gruppen vår rundt på vulkanen Masaya. Hvis det jeg har lest faktisk stemmer, er dette den eneste vulkanen på den vestlige halvkule hvor det er mulig å kjøre helt opp til kraterkanten. Skjønt å snakke om kraterkanten i entall blir i grunnen ikke helt riktig. Masaya er en kompleks vulkan, det vil si at den skiller seg fra de kjegleformede fjellstrukturene vi er vant til å tenke på når vi hører ordet vulkan. I stedet består den av flere topper og kratre, og ved hjelp av grusveier og stier kan man kjøre og vandre rundt i det vulkanske landskapet. Vi har sett et svært område med digre, svarte lavasteiner ved foten av vulkankomplekset, stått på kanten av et mørkt krater så røykfylt at det var umulig å se hvor langt det var til bunnen, ruslet på en sti langs en slak fjellside dekket av korte, grønne gresstuster, betraktet brunsvarte steinrøyser som ga meg assosiasjoner til en mørk steinørken og vandret rundt blant størknet lava i det som noen steder føltes som et månelandskap.

Vulkanen levner ingen tvil om de sterke kreftene som befinner seg under bakken. I 2001 eksploderte et krater og slang fra seg en livsfarlig skur av steiner med en diameter på opptil seksti centimeter, hvorav noen fløy så langt som femhundre meter. I 2003 steg en sky opp fra vulkanen, og i 2008 spydde den ut aske og damp. Lavastrømmer er derimot et sjeldent syn. Etter det sekstende århundret har Masaya gulpet ut store mengder lava kun ved to anledninger; i 1670 og 1772.

I dag er Masaya heldigvis døsig og fredelig.

Ingelin og jeg beveger oss nedover mot de to minibussene, med hyppige stopp for å riste unna det som føles som hundrevis av sløve knivblader mot fotsålene. Vel nede klyver vi inn i bilen som tilhører gruppen vår. Noen har sittet der helt siden resten av oss forsvant oppover i fjellsiden, og så snart de andre har kommet ned og funnet en plass i bilen, setter sjåføren den i bevegelse.

Selv om solen nå har forsvunnet bak den lave fjellkammen i det fjerne, har vi ett stopp igjen før vi forlater vulkanen. Det er tid for å finne ut om dette er en av de dagene da det er mulig å se flytende lava nede i et av kratrene.

Vi humper sakte bortover en grusvei, innhyllet i nattemørket og røyk fra vulkanen. Etter en stund stanser vi, og guiden snur seg mot oss.
– I’ll go first and find out if it’s possible to see the floating lava. I’ll bring my torch, and if you see it blinking, you can come out. Keep the door closed. That’s very important. And take a deep breath before you step out of the car. At the crater rim, stop and take one quick look, then step aside. Be quick!
Med disse ordene, forsvinner guiden ut av bilen og inn i mørket. Seksten par øyne stirrer spent i den retningen han forsvant, og plutselig ser vi et blinkende lys. Jubelen stiger, døren åpnes og vi strømmer ut i natten.
Jeg følger guidens formaning og trekker pusten dypt før jeg smetter ut med et sjal trukket opp over nesen. Forsiktig småjogger jeg bort til stedet der guiden står, og så snart Penny har trådt til side, er det min tur til å glane ned i krateret. Det svir i øynene i det jeg lener meg framover. Langt der nede i røyken skimter jeg en glødende strime av flytende lava. Lava fra jordens indre.
– Do you see it? spør guiden.
– Mhm, konstaterer jeg før jeg overlater plassen til nestemann i køen og skynder meg tilbake til bilen. Gassene fra det aktive krateret river i nesen og gjør det stadig vanskeligere å puste. Jeg forsøker å trekke inn så lite luft som mulig, kjenner tårene begynner å renne, og innser at jeg er i ferd med å bli ør i hodet. Bildøren rives opp, og jeg stuper hostende inn med blanke øyne, hiver etter pusten, men merker hvordan svovellukten er i ferd med å trenge seg inn hit også. Vi hoster i kor, en irriterende tørrhoste som river i halsen, mens øynene renner og det blir stadig vanskeligere å puste.

Nå må vi dra!

Så snart alle er på plass i bilen igjen, kastes ikke tiden bort. Sjåføren setter umiddelbart av sted, og når vi har kjørt et stykke får vi beskjed om at vi kan åpne vinduet. Takknemlig kjenner jeg den friske luften strømme inn gjennom de åpne vinduene. Jeg tar noen dype åndedrag og kjenner svoveldioksidens virkning bli svekket. Hostingen stanser, tårene tørkes, pusten er snart jevn og normal igjen.
– Svovelgass, asså, mumler jeg til Ingelin.

Bak oss drukner den lumske vulkanen i nattemørket.

(840)

Vulkanen Masaya

Vulkanen Masaya

Vulkanen Masaya

Vulkanen Masaya

Vulkanen Masaya

Vulkanen Masaya

Vulkanen Masaya

Vulkanen Masaya

Vulkanen Masaya

3 kommentarer om “Fra jordens indre

  1. Tilbaketråkk: Fra jordens indre | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s