Ferie er å kunne gjøre absolutt ingenting

Hengekøye ved vannkanten

   Hengekøyen vugger rolig fra den ene siden til den andre. Jeg har krøllet meg sammen i en behagelig stilling, med penn og notatblokk i fanget og vannflaske ved siden av meg. Ved bordene som er plassert på den lille betongplattingen med bølgeblikktak her i the community centre, summer det i stemmer fra et tyvetalls sykepleiere i hvite eller lysblå, kortermede uniformer. De fleste ser ut til å være studenter i praksis, og det virker som de har et slags seminar.

The community centre i Puesta del Sol er en fredelig samlingsplass nede ved vannet. I den ene enden av en overbygget betongplatting ligger et lite, avlangt hus med en bar der det blir solgt drikkevarer og litt snacks. Langs de tre andre sidene av plattingen, mellom trestolpene som holder bølgeblikktaket oppe, henger til sammen åtte fargerike hengekøyer. På området finnes også en liten fotballbane og et utekjøkken, der noen av kvinnene i Puesta del Sol hadde laget middag til oss da vi kom fram hit i går kveld etter en lang reisedag. Middagen ble fortært mens mørket senket seg og små bølger skvulpet innover stranden.

Denne ettermiddagen har jeg funnet kjærkommen skygge i den ene hengekøyen. Bak meg har irske Trish okkupert en grønn, hvit og svart hengekøye, mens østerrikerne Katrin og Barbara daffer i de to jeg ser foran meg. Ingelin måtte for en stund siden søke vekk fra solen, og sitter på en benk i skyggen av en lav palme med svære palmeblader. Solen varmer fremdeles godt, men steker ikke lenger like intenst som tidligere i dag. En sval vind gjør temperaturen behagelig. Håret mitt blafrer lett, og jeg lytter til susingen i trærne og de nesten usynlige bølgene som treffer den lille stranden like til høyre for meg. Vannet i Lago de Nicaragua glitrer, og i det fjerne kan jeg se den svake silhuetten av lave fjell på fastlandet. Fugler synger, og noen av dem flyr forbi fra tid til annen. En hund lusker rundt hengekøyene før den forsvinner, for så å dukke opp igjen litt senere.

Ferie, tenker jeg, er å kunne gjøre absolutt ingenting, hvis man vil.

Katrin har reist seg og går forbi meg på vei ned til vannet.
– Are you writing diary? spør hun.
– Yeah, svarer jeg, og kaster et blikk på notatblokken som for øyeblikket ligger urørt i fanget mitt. Jeg ble for opptatt av å nyte omgivelsene.
– Me too.
Katrin rusler ned til vannkanten og blir stående og skue utover den svære sjøen. Langt ute i det langgrunne vannet plasker tre lokale gutter, spruter vann på hverandre, flirer frydefullt.

Jeg griper tak i pennen igjen for å feste flere inntrykk til papiret.

En time senere har jeg knapt rørt meg i hengekøya. Klokken nærmer seg fem, solen står lavt på himmelen, brisen sveiper behagelig over land og det er akkurat passe varmt. De fire i gruppen vår som har vært imponerende spreke og klatret opp på den største vulkanen på øya, en hard tur på åtte timer, har kommet tilbake og referert fra dagens strabaser.
Jeg er glad jeg ikke bega meg ut på noe slikt i dag. Den eneste aktiviteten jeg kan skryte av, er rusleturen Ingelin og jeg var på rundt i Puesta del Sol tidligere i dag.

Ingelin sitter fremdeles på benken. Jeg snur meg mot henne.
– Hva gjør du?
– Ingen ting, svarer hun.
– Hvor mye er klokka?
– Fem.
– Da kan vi gjøre ingenting en god stund til, konstaterer jeg.
Vi må sørge for å være på plass hos vertsfamilien vår i god tid før middagen serveres, men det er ikke nødvendig å gå herfra før om en times tid.
Ingelin gliser. Det ser ikke ut som hun har noe i mot dette slaraffenlivet. Jeg kikker utover sjøen igjen. En stor, svart fugl med lang, flat stjert bader i strandkanten, dukker under, rister vingene før den flyr av sted. Når jeg ligger med ryggen mot the community centre, ser jeg ikke stort annet enn sjøen, trær og busker med grønt bladverk, en busk med mørkrosa blomster, den vesle stranden og noen tørre trestokker i sanden.

En og annen maur krabber på de bare bena mine; jeg plukker dem vekk og hiver dem på bakken. Slapper av, nyter livet, følger med på solen som forsvinner raskt ned mot sjøen i takt med at vinden øker.

Ferie er å kunne gjøre absolutt ingenting, hvis man vil.

(438)

(436)

(440)

Kart over Ometepe.

(563)

(560)

 

Reklamer

En kommentar om “Ferie er å kunne gjøre absolutt ingenting

  1. Tilbaketråkk: Ferie er å kunne gjøre absolutt ingenting | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s