Der hovedveien krysser flyplassen

Landsbygdliv på en nicaraguansk øy


– Dette er et sånt sted hvor jeg føler vi kan møte på en ku når som helst, sier jeg.
Vi har ikke gått langt, men føttene mine er allerede skitne av den grå sanden som nesten alle veier og stier består av her i Puesta del Sol. Støvet klistrer seg til føtter og legger, og kippkjappene etterlater en bred og tilsynelatende mye renere stripe over føttene. Sanden er full av tørre kuruker og vissent løv i gult og brunt som vinden har blåst ned fra trærne. Også i dag feier vinden over øya og får det til å rasle i trekronene. Vi hører fuglelyder, klukking fra høner og hyppige hanegal. Til venstre for stien vi går på, ser vi Lago de Nicaragua, verdens nittende største innsjø, glitre i solen.

Vi passerer små hus her og der i skyggen av de mange trærne. Husene er bygget i mur, noen malt i friske farger, andre er brune eller grå. De fleste hagene er overgrodde og kaotiske, med trær, busker og villnis, gresstuster her og der, med støvete sandgrunn full av krøllete, tørt løv. Høner og haner spankulerer fritt rundt og plukker på bakken med nebbene, et og annet sted ligger en gris eller geit, og løse hunder labber rundt, kikker på oss, men virker harmløse og holder seg på betryggende avstand.

Her er så stille, så fredelig.

Vi befinner oss på landsbygden på øya Ometepe, som er den største av øyene i Lago de Nicaragua. Mange av de 276 kvadratkilometerne er okkupert av de to vulkanene Concepción og Maderas, men rundt dem ligger små tettsteder som er hjem for til sammen rundt 30 000 personer. Det største stedet har omtrent 4 000 innbyggere, mens Puesta del Sol, hvor vi bor disse to nettene vi tilbringer på øya, har rundt 30 familier. Det bor også flere familier rundt selve sentrum av Puesta del Sol, men noe stort sted er det definitivt ikke. Hoteller finnes ikke her, ei heller butikker, med unntak av et par knøttsmå utsalg fra private hjem. Det som derimot finnes, er lokale familier som samarbeider om å ta i mot turister. Home stay, altså. Familier som åpner hjemmene sine for grupper som vår og lar fremmede ta del i hverdagslivet deres. Det er kvinnene som er ansvarlig for dette, og slik har de skapt arbeidsplasser for seg selv i et samfunn der kvinner som regel er hjemmeværende husmødre uten inntekt.

Ingelin og jeg bor hjemme hos Susana og hennes fem år gamle barnebarn Fernando, men akkurat nå er vi ute på tur på egenhånd.

Solen varmer godt, og vi rusler i bedagelig tempo, stanser og tar bilder av sjøen, av den svarte lavastranden, av blomster og frukt. Og så oppdager vi flyplassen. En bitteliten flystripe med mørk asfalt som ser relativt nylagt ut, med hvitmalt oppmerking, omgitt av et lavt gjerde med piggtråd på toppen. Ved den enden hvor vi står, er det bare noen meter som skiller rullebanen fra innsjøen. I motsatt ende ruver en av øyas vulkaner. Toppen er for øyeblikket innhyllet i en stor, hvit sky.
– Mon tro hvor mange fly som kommer hit, undrer jeg.

En liten gutt rir forbi på en stor, brun hest og kikker granskende på oss før ekvipasjen forsvinner i den retningen vi kom fra. Selv fortsetter vi videre, forbi beitemarker, frodige trær og et og annet lite murhus med støvete gårdsplass.

Og så kommer kua gående, med en kalv diltende etter seg, rett mot oss.
– Jeg sa jo at vi kunne møte en ku når som helst, ler jeg.
Vi har passert mange kyr allerede, men de har befunnet seg på inngjerdede beiteområder. Det gjør altså ikke disse to. De ser ikke ut til å bry seg om at vi er her; tusler bare forbi mens vi står og glor på dem. Når de har passert, trasker vi videre.

– Hvilken vei skal vi gå? lurer Ingelin på.
Vi har stanset ved et veikryss.
– Kommer an på hvor langt vi vil gå. Vi kommer sikkert opp på hovedveien hvis vi tar til venstre, sier jeg. – Går vi videre framover, blir turen lenger.
– Vi går til venstre, bestemmer Ingelin. – Vi trenger ikke å gå så langt. Det er varmt.

Vi følger den støvete sandveien et stykke, og snart står vi på hovedveien, den som går rundt hele øya, rundt de to vulkanene. Særlig stor er den ikke, ei heller spesielt trafikkert. En bil passerer oss i rolig tempo, og et par mopeder suser forbi, ellers er det ganske stille. Den smale veien er dekket av sekskantede steiner som det må ha tatt en evighet å legge, og midt i veien er det malt en heltrukken, gul midtlinje.
Hovedvei, sier jeg. – Det var ikke rare greiene.

Etter noen minutter på veien, står vi plutselig midt på flyplassen vi så tidligere. At det ikke er noen stor flyplass, er helt tydelig. Her er ingen terminalbygning, kun et lavt tårn malt i hvitt og rødt rutemønster, og en bitteliten bu der en uniformert vakt holder til. For øyeblikket står han utenfor og holder øye med oss og en gjeng mopedister som har stanset midt i veien for å ta bilder.
– Vei tvers over flystripa, sier Ingelin. – Den var ny!
For å sørge for at folk holder seg på veien, er det satt opp et gjerde som enkelt kan flyttes når et fly er ventet. Gjerdet består av noen lave, lette stolper, og mellom dem er det spent to rader med tynn, hvit snor. Hvis det blåser kraftig, tipper jeg at gjerdet kan velte, eller kanskje til og med fyke vekk.

Vi foreviger flyplassen, veien og vulkanen med kameraene våre før vi rusler videre i solen, under den blå himmelen som er dekorert med en og annen hvit skydott. Snart finner vi en vei ned til venstre, bort fra hovedveien, og befinner oss atter på sandgrunn, blant beitemarker med saftig gress og trær med blader som rasler i vinden, blant små murhus og flere løshunder, høns, hester og kyr som rusler fritt omkring.

– For et herlig, fredelig sted, fastslår jeg, godt fornøyd med dagens lille oppdagelsesferd.

(471) KOPI

(461)

(473) KOPI

(487)

(424)

(495)

(499)

(506) KOPI

(511) KOPI

(526) KOPI

(528)

(477)

En kommentar om “Der hovedveien krysser flyplassen

  1. Tilbaketråkk: Der hovedveien krysser flyplassen | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s