Der det en gang var en vulkan

Lunsj ved vindfull kratersjø

   – Det frister ikke å bade, fastslår jeg.
Flere av de andre har hoppet uti allerede, og plasker rundt i de overraskende store bølgene. Bølgene og vinden har imidlertid overbevist meg om at det er like greit å la badetøyet forbli ubrukt. I stedet setter jeg kursen mot en hengekøye som er festet mellom to trær like ved en bratt, trekledd skrent som fører ned til kratersjøen. Litt nølende legger jeg meg ned. Hvis tauene ikke er knytt godt nok fast, eller hvis et av dem ryker, vil jeg treffe kanten av en mur og ramle en meter eller to rett ned før jeg møter den bratte bakken. Jeg prøver å ikke tenke på den muligheten, men merker at jeg ikke klarer å slappe helt av.
Kanskje er det like greit at jeg må forlate hengekøyen og tusle bort til bardisken for å bestille lunsj. Når jeg kommer tilbake, har Elyse overtatt plassen min. Hun er knapt synlig nede i hengekøyen; det ser ut som hun har spunnet seg inn i en kokong. Selv finner jeg to plaststoler, en til å sitte i og en til å ha beina på, tørker vekk møkkete regnvann med litt papir som jeg roter fram fra sekken min, og slår meg ned ved siden av Ingelin, som har sunket ned i en fluktstol.

Mellom smale trestammer kan vi betrakte utsikten over Laguna de Apoyo. For tjuetretusen år siden kollapset toppen av en vulkan på dette stedet, og et svært krater ble dannet. Smått om senn ble krateret fylt av regnvann og vann fra underjordiske kilder, og slik ble kratersjøen Laguna de Apoyo til. Med en dybde på opptil tohundre meter, er det på bunnen av denne sjøen man finner Mellom-Amerikas laveste punkt.

Sterk vind gjør at vannet i den førtiåtte kvadratkilometer store sjøen er urolig i dag. Det framstår klart blått, sett fra noen vinkler også med ulike nyanser av sjøgrønt. Hvitt skum danser på bølgetoppene og i strandkanten. Den lille stranden består av en blanding av sand og småstein, og rundt den vokser vaiende gress og tett villnis.
Kraterveggene ser ut til å være bratte og dekket av trær rundt hele sjøen, og den motsatte enden av kratersjøen er så langt unna at trærne som vokser der ser mer gråbrune enn grønne ut.

Vi er på en liten uterestaurant for å spise lunsj her ved Laguna de Apoyo. I skråningen mellom veien og vannet er det flere små platåer med stoler og bord under åpen himmel, med bardisken i sentrum. Akkurat den ligger under tak, men er uten vegger, med unntak av en liten vegg like bak disken. Små, steinlagte gangveier og trapper binder alt sammen, og fører ned til en rødbrun brygge som stikker ut over vannet.

Vi blir sittende og småprate og nyte roen som hviler over området mens vi venter på at lunsjen skal serveres. Det tar ikke så lang tid før maten blir brakt bort til oss. På den hvite tallerkenen jeg får i hendene, ligger en innbydende porsjon fisk sammen med ris, kokte rotgrønnsaker og en tykk limeskive. Maten er krydret med ulike urter, og ser veldig god ut.
Det inntrykket viser seg å stemme på en prikk. Fisken, som har svømt rundt i kratersjøen, smaker aldeles fortreffelig, og grønnsakene er perfekt kokt.
– Ah, kommer det fra Ingelin, som spiser det samme som meg. Hun ser opp, møter blikket mitt, gliser bredt der hun sitter i fluktstolen med tallerkenen i fanget. Jeg smiler, jeg også.
– Dette er det beste jeg har spist siden julemiddagen, erklærer jeg. – Ikke at dét er så lenge siden, da, men det her var uansett helt utrolig godt!

Vinden får trekronene til å rasle, stammer og grener til å svaie og gresset til å bukke. En kajakkpadler som nettopp har sjøsatt kajakken trosser bølgene og forsvinner utover fra land, og nede på bryggen sitter en lys blond, bikinikledd kvinne og følger med på det jeg tipper er familien hennes; en mann med en svart badering og et lite barn som plasker rundt med oppblåsbare armringer.

Elyse er ferdig å spise, og har forsvunnet inn i kokongen sin igjen. Det ser ikke ut til at hun har problemer med å slappe av der hun ligger. Når jeg selv har skrapet tallerkenen og spist opp hvert minste riskorn, lener jeg meg tilbake i stolen, betrakter sjøen og omgivelsene, suger inn den friske luften. Mot et teppe av lysblå himmel og hvite skyer ser jeg en svær, svart fugl som kommer flyvende stadig nærmere før den svinger og forsvinner over trærne i det fjerne.

Fra denne eldgamle resten av en vulkan, skal vi snart dra videre via markedet i Masaya til et vulkankratersystem som fremdeles syder av liv.

Men først skal jeg nyte utsikten over Laguna de Apoyo en stund til.

Laguna de Apoyo

Laguna de Apoyo

Reklamer

2 kommentarer om “Der det en gang var en vulkan

  1. Tilbaketråkk: Der det en gang var en vulkan | Glimt av verden

  2. Tilbaketråkk: Sjøer og vulkaner | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s