Mellom tretoppene

Hengebroer i tåkeskogen

   Hengebroen vingler i det jeg tar noen skritt ut på den. Jeg sjangler bortover mens jeg tviholder på kameraet mitt, og griper tak i rekkverket med den ledige hånden for å beholde balansen. Skrittene mine får den grønnlakkerte metallkonstruksjonen til å knirke skjærende, en lyd som blander seg med sporadisk fuglekvitter og suset fra vindens hardhendte leking med trekronene i tåkeskogen. Det er langt ned til bakken. Rundt meg vokser trærne tett; jeg ser rett inn i trestammer og frodige kroner av mørkegrønt løv. Under meg ser jeg lavere trær, og den mørkebrune, våte, nesten svarte bakken, full av vissent løv, mange meter under føttene mine.

Broen jeg befinner meg på akkurat nå, er en av flere som er bygget mellom tretoppene her i tåkeskogen i Monteverde, nordvest i Costa Rica. Monteverde betyr grønt fjell, og da vi var på vei hit ble det klart for meg at det vesle stedet bærer navnet sitt med rette. Ferden fra La Fortuna startet med en biltur rundt til den andre siden av vulkanen Arenal, deretter nærmere halvannen time i båt over innsjøen ved foten av vulkanen, en sjø med mørkt vann som vinden pisket opp til store bølger, omgitt av krumme, skogkledde fjell. Da vi kløv i land, stablet vi bagasje, oss selv og en middelaldrende dame som reiste alene inn i en minibuss og kjørte av sted, opp stupbratte bakker og av og til ned like bratte bakker. Veien var smal, humpete og svingete, og landskapet rundt oss kjempeflott, med grønne fjell, saftig gress og fargerike blomster, bratte lier der kyr gresset på beitemarker innrammet av piggtrådgjerder, og små hus og gårder med fantastisk utsikt. Etter rundt to timers kjøring var vi framme i Monteverde, et bittelite sted med under tusen innbyggere oppe i fjellene, 1 400 meter over havet, omgitt av tåkeskog.

Jeg hadde søkt opp bilder fra Monteverde på Internett før jeg reiste fra Norge. Det var sånn jeg fikk kjennskap til hengebroene mellom tretoppene, og jeg visste allerede da at jeg måtte vandre over dem. Senere, på flyet fra USA til Costa Rica, havnet jeg ved siden av en snakkesalig costaricaner, og da han hørte at jeg skulle besøke landet for første gang, var han raskt ute med sin beste anbefaling.
– You have to go to Monteverde, sa han mens han dro fram mobiltelefonen. Snart var den store skjermen fylt av bilder av hengebroene.
– I’m going there, opplyste jeg.
– Ah, good! It’s the best place in the country!
– It looks amazing, fastslo jeg.

Og nå er jeg her, altså. Solen leker gjemsel i dag, og vi har allerede blitt dusjet av to kortvarige, lette regnskurer i løpet av vår ferd gjennom skogen, men hvis man ser bort fra fraværet av solstråler mellom trekronene, ser stedet ut akkurat slik det gjorde på bildene jeg har sett. Temperaturen er imidlertid lavere enn jeg forventet. Kraftige vinder fra det karibiske hav sveiper over området, røsker i trærne og får meg til å angre på at jeg valgte å ikle meg piratbukse og sandaler.

Jeg trasker lett hutrende bak Ingelin over den gyngende broen, og snart kan vi plante bena på stien nede på bakken igjen. Den er klissvåt, full av vissent løv, sleipe røtter og buktende rekker av travle maur, flankert av trær, busker, grønne vekster med svære blader og her og der en hibiskus eller andre blomster jeg ikke kjenner navnet på. Dyr, fugler og insekter har derimot gjemt seg godt i dag. Da vi gikk over den første broen, fikk vi se en enorm rotte som rotet rundt blant plantene på bakken under oss før den forsvant innunder vegetasjonen. Foruten dette beistet, som var mye større enn jeg kunne forestille meg at rotter kan bli, har vi ikke sett andre levende vesener enn de utallige maurene på stien.

En ny hengebro dukker opp, og snart befinner vi oss nok en gang høyt over bakken. Ingelin går foran meg, får med vilje den knirkende broen til å gynge litt ekstra, snur seg mot meg og ler. Litt senere stanser hun ved et høyt tre med smal stamme.
– Se på det treet der, da, sier hun. – Stilig?
Jeg gransker treet. Stammen er hul, mosegrodd og full av hull; det ser ut som mange tynne grener har flettet seg sammen til en trestamme.
– Stilig, bekrefter jeg.

Jeg vet foreløpig ikke at jeg om litt skal få stifte overraskende nært bekjentskap med et lignende tre, bare mye større.

– This was the last bridge, sier guiden plutselig.
– Han kunne godt sagt fra før vi fikk over den siste, sier jeg til Ingelin, skuffet over at moroa ser ut til å være over uten forvarsel.

Men moroa er slett ikke over. Like etter stanser vi ved et tykt tre. Over oss ser vi nok en hengebro, og fra den henger et langt tau med en krok i enden. Guiden peker mot treet. Det er hult.
– Who wants to climb up?
Klatre opp?
Franskmannen Jean kikker inn i det store hulrommet i stammen.
– Okay, sier han.
Sekken hans blir hengt på kroken i enden av tauet, og Jean forsvinner inn i treet. Etter en stund dukker han opp på broen mange meter over oss. Sekken heises opp, og guiden gliser.
– Who’s next?
Ingen rører seg.
– You look ready, sier han og peker på meg.
– Oh, okay, sier jeg.
Jeg henger sekken på kroken, overlater kameraet til guiden og smetter inn gjennom den smale åpningen i den mosegrodde, sleipe trestammen. Der inne oppdager jeg at det er laget små trinn av tau her og der, som supplement til alle de naturlige trinnene og hullene i stammen.

Det er bare å klatre.

Hulrommet er trangt, og det er ikke så enkelt å finne gode steder å plassere føttene. Knyttnevene griper tak der det er mulig; jeg tviholder så hardt at det antakelig er like før knokene blir hvite, livredd for å miste taket. Det begynner å bli langt ned til bakken.
Veldig langt.
Det føles litt som jeg er i en boble utenfor virkeligheten, en halvmørk boble der alt fokus er rettet mot å komme seg oppover uten å miste taket. Treet virker enormt høyt der jeg så raskt jeg klarer flytter meg stadig lenger oppover.

Hold fast, flytt den ene foten, flytt en hånd, hold fast, flytt den andre foten.
   Jeg klatrer på innsiden av et tre.
   For en absurd ting å gjøre.
Jeg kaster et blikk nedover, og kjenner hjertet slå litt raskere enn vanlig.

Så er jeg plutselig oppe, og kravler ut på hengebroa der Jean venter. Jeg retter opp ryggen og kikker ned på resten av gjengen. Så små de ser ut her oppefra!

Flere av de andre følger etter, mens sekker og vesker heises opp. Til slutt er det ikke flere som vil opp, og de som er igjen på bakken følger en sti under broen og møter oss ved enden av den.
– Det var gøy, fastslår jeg når Ingelin dukker opp på stien.

Og ennå er ikke moroa over, skal det vise seg.

På vår vei videre gjennom skogen, slenger guiden og noen av gutta seg uredd i en lang lian som henger fra en gren høyt over oss, og litt lenger borte er det satt opp en foringsstasjon for fugler. Forskjellige knøttsmå og fargesterke kolibrier smetter lynraskt gjennom luften foran oss, men forsvinner når en real regnskur brått skyller ned mellom trærne. Vi trykker oss sammen på og rundt en benk under et lite tak, men skuren går heldigvis raskt over, og vi fortsetter på stien tilbake mot der vi startet, over glatte røtter og søkkvått løv, mens vanndråper drypper fra trærne og fuglene gjenopptar kvitringen sin.

Når jeg litt senere flyr sakte og elegant gjennom luften i en tarzanhuske, i stående stilling med den ene foten tredd inn i en tauløkke og hendene klamrende til det tykke tauet, blant frodige trær og akkompagnert av fuglekvitter, er opplevelsen i tåkeskogen komplett.

(162) - Kopi

(208) KOPI

(191) KOPI

(170)

(173) - Kopi

(175) KOPI

(202) KOPI

(203)

(212) KOPI

Reklamer

2 kommentarer om “Mellom tretoppene

  1. Tilbaketråkk: Mellom tretoppene | Glimt av verden

  2. Tilbaketråkk: Monteverde | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s