Slettede spor

Landsbyen som ikke lenger finnes

   Blikket mitt farer over landskapet som ligger foran meg. Grønnkledde, slake bakker bølger seg henimot horisonten. Det er tidlig i april, løvet på trærne har sprunget ut og vårblomster titter fram mellom gresstråene. Jeg lar det idylliske bildet klistre seg fast på netthinnen, før jeg lukker øynene og forsøker å forestille meg en landsby på stedet. Det er vanskelig. Jeg ser gresset og trærne; det er ingen ting som tyder på at det en gang har vært bebyggelse her.
Et minnesmerke er det eneste som viser at dette ikke er et hvilket som helst sted i den tsjekkiske naturen.

Da juni 1942 meldte sin ankomst, var Lidice en fredelig landsby med om lag femhundre innbyggere. Kvinnene skjøttet arbeidet på gårdene, mens mennene jobbet på et jernverk eller i kullgruvene noen kilometer unna. Landsbyen hadde det innbyggerne behøvde i hverdagen. Her var skole, kirke, bibliotek, butikker, puber, slaktere og en mølle. Det fantes et ungdomsteater, og barna spilte fotball og ishockey. Til tross for verdenskrigen som herjet rundt dem, levde folkene i Lidice et rolig landsbyliv.

Alt forandret seg en junidag i 1942.

Noen dager tidligere var den høytstående nazisten Reinhard Heydrich blitt utsatt for et attentat med dødelig utgang. Nazistene var rasende, og en omfattende jakt på gjerningsmennene førte til at en rekke uskyldige mennesker ble arrestert og henrettet. En dag dukket det opp et brev som var adressert til en kvinnelig ansatt ved en fabrikk et par mil unna Lidice. Brevet ble åpnet av fabrikksjefen, som syntes innholdet var så mistenkelig at han leverte brevet til Gestapo. I avhørene av mannen som hadde sendt brevet og kvinnen som skulle mottatt det, kom det ikke fram noen informasjon av betydning. Siden Lidice var blitt nevnt, fikk imidlertid Gestapo det for seg at mennene bak attentatet kunne komme derfra, og det ble besluttet at den vesle landsbyen skulle utslettes. Med dette ville Gestapo statuere et eksempel til advarsel for det tsjekkiske folk.
Sent en kveld ble Lidice omringet av tyske soldater og kjøretøy. Innbyggerne, fra den yngste på seksten dager til den eldste på åttiåtte år, ble jaget ut av husene sine og ført til plassen foran kirken. Ingen av dem visste at det var siste gang de var samlet.
Alle menn over femten år ble skutt, kvinnene ble sendt til konsentrasjonsleir. Noen få barn med arisk utseende ble sendt for å vokse opp hos tyske SS-familier, mens de fleste andre ble gasset i hjel. Landsbyen ble fullstendig jevnet med jorden; til og med levningene etter de som var gravlagt på kirkegården ble fjernet og ødelagt.

Til slutt fantes det ikke spor av at mennesker noen gang hadde bodd her.

Det er femtisju år siden de brutale hendelsene fant sted. En isende vind sveiper over området denne aprildagen. Heidi har trukket hetten på collegegenseren over hodet, og står ved siden av meg med hevede skuldre og knyttnevene skjult inne i ermene på den gule ytterjakken. Stoffet på den svarte joggebuksen min blafrer i blåsten.

Jeg tar blikket bort fra det bølgende landskapet av gressletter og vårgrønne trær og snur meg mot minnesmerket som ble satt opp her for få år siden. Bronseskulpturen viser en barneflokk. Det er de 42 jentene og 40 guttene som ble gasset i hjel.

Bare 153 kvinner og 17 barn returnerte til Lidice etter krigen, for så å oppdage at hjemstedet ikke lenger fantes. Landsbyen ble gjenreist i nærheten av stedet der den opprinnelig lå, og de overlevende kvinnene fikk hvert sitt hus der. Men ingen ting kunne bli som før.

Jeg blir stående og se på minnesmerket mens jeg forsøker å la historien om Lidice synke inn. Jeg prøver å tenke meg hvordan det var for de overlevende kvinnene å komme tilbake til ingen ting. Så betrakter jeg barneansiktene, ett etter ett, de alvorlige uttrykkene, små hender som holder andre barns hender. Jeg lukker øynene og forsøker å føle redselen til et barn i den mørke skjebnenatten, men innser at det er en opplevelse jeg ikke er i stand til å forstå. Det er for fjernt, for uvirkelig.

Det føles som vindens kulde har trengt gjennom huden og boret seg fast langt inne i meg når jeg tusler taust etter Heidi oppover mot museet som er bygget for å fortelle om hendelsene i Lidice. Ved en paviljong i gråhvit betong står frukttrær i blomst, og gresset er frodig og grønt.
Jeg snur meg og kaster et siste blikk på landskapet som de åttito bronsebarna skuer utover.

Et vakkert landskap som skjuler den brutale historien om landsbyen som ikke lenger finnes.

Her lå Lidice.

Her lå Lidice.

 

Barna i Lidice.

Barna i Lidice.

En kommentar om “Slettede spor

  1. Tilbaketråkk: Slettede spor | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s