Korintiske søyler i kveldsskumring

Et tempel på byens tak

   – Dette var ikke inkludert i planene da jeg pakka kofferten, stønner jeg mens jeg bukserer den akkurat litt for store trillekofferten opp den uvanlig lange, bratte trappen. At avstanden mellom de to veggene i trappehuset er særdeles liten, bidrar ikke til å gjøre det enklere å entre hostellet som visstnok skal befinne seg ved toppen av trappen.
– Er ikke du sterk, da? flirer Ingelin.
– Morsomt, svarer jeg.
Vel oppe snubler vi inn en liten dør og blir stående i en gang med fillerye på gulvet. Til høyre er et kjøkken der et snev av matos ligger som en eim over den slitte innredningen. Langs gangen ser vi dører, og i enden skimter jeg et åpent, lyst rom. Gulvet knirker når jeg tar et par skritt videre innover. Kjøkkenet, dørene på hver side av gangen, skiltene på toalettdørene og bildene på veggene gir meg følelsen av å ha kommet inn i en bolig fra før årtusenskiftet. Det er som noen har forvandlet et privat hjem til hostell, uten egentlig å forandre så mye.

I døråpningen til rommet ved enden av gangen dukker en høy skikkelse opp. Fyren som står der har lange ben og svai i ryggen, og det mørke, halvlange håret er bustete og stritt, men ikke ustelt.
– Welcome, sier han høflig og vinker oss inn på det som ser ut til å være et slags kontor. I hvert fall står et knøttlite skrivebord med en datamaskin og noen papirer langs den ene veggen.
– Thank you, sier jeg, og hilser på en mann som sitter bak skrivebordet.

Etter noe som ligner innsjekk, vises vi opp til rommet vi skal sove på i natt. Takknemlig lar jeg hostellmannen bære kofferten min opp trappen, og så snart han har ønsket oss et riktig godt opphold og forsvunnet ned igjen, dumper vi flirende ned på hver vår seng.
– Hva er det her for et sted, ler Ingelin.
– Ikke et hotell, i hvert fall, men det visste vi jo, sier jeg.
– Joa.
– Men det er jo litt… Annerledes, innrømmer jeg. – Nesten som å bo hjemme hos noen.

Etter å ha konkludert med at det som skal være låsbare skap på rommet ikke kan låses, og at døren til rommet heller ikke kan låses, tar vi med oss verdisaker, låser koffertene våre og smyger ned de bratte trappene og ut i Évoras gamle gater.

Innlandsbyen med rundt 60 000 innbyggere har en to tusen år lang historie pakket sammen på et lite område innenfor gamle bymurer, og siden hostellet ligger på innsiden av murene, er det kort vei til severdighetene. Tunge skyer ligger over byen denne kvelden, men regnet lar heldigvis vente på seg. Vi rusler gjennom smale gater belagt med ujevne steiner, blankslipt etter å ha blitt tråkket på av hundretusenvis av føtter opp gjennom årene. Selv om Évora er en by som får besøk av store mengder turister i løpet av et år, er det ikke mange å se her i kveld. De fleste steder er vi helt alene i de små gatene, og får virkelig kjenne på stillheten mellom de gamle bygningene. Noen plasser ruver en og annen forholdsvis monumental bygning, med utsmykkinger uthugget i stein og store, buede vinduer, men de fleste husene er forholdsvis enkle og beskjedne, stort sett hvitmalte, noen med maling som flasser av og bærer preg av manglende vedlikehold. Vi passerer slitte tredører og vakre gatelykter som strekker seg fra husveggene ut over de steinlagte gatene. Et sitrontre vokser på en veranda utenfor annenetasjen i et hus, men bortsett fra dette er det få planter å se.

Vi suger inn den stille kveldsatmosfæren, følger de slake bakkene oppover, inn i Évoras hjerte, og snart har vi funnet fram til selve symbolet for byen; de eldgamle tempelruinene. På en liten plass på det som ser ut til å være det høyeste punktet i byen, ble det på 100- eller 200-tallet bygget et tempel, sannsynligvis til Diana, den romerske gudinnen for jakt og fri natur. Ruinene som står igjen er bare en liten del av den bygningen som en gang stod her. Taket er det selvsagt ikke noe igjen av, den ene siden av tempelet er vekk, og to av de andre mangler noen søyler. Noen av de nesten to tusen år gamle søylene i korintisk stil er imidlertid forunderlig godt bevart. Grå med stenk av svart, med mosevekst i gulbrunt og en nesten mintgrønn farge, hviler de på en sokkel av granitt, og over noen av søylene hviler tunge, flate steinblokker. I skumringen her oppe på byens tak funderer jeg over hvordan det så ut den gang tempelet ble bygget. Hva ville jeg fått høre hvis de eldgamle ruinene kunne fortelle sin historie?

Jeg står og betrakter utsikten over hvitmalte hus med røde og brune tak, og naturen utenfor byen, et ganske flatt landskap med trær og noen åkre, når Ingelin dukker opp ved siden av meg.
– Skal vi gå tilbake? spør hun.
– Ja. Det er kanskje greit å gå før det blir ordentlig mørkt.

En katt smyger stille gjennom en av de mange folketomme gatene. Vi rusler i taushet i den retningen hostellet ligger. På veien krysser vi et lite torg i sentrum av gamlebyen. Også dette er et fredelig sted nå i skumringen, selv om vi riktignok ikke er helt alene der. Ved den ene enden av torget ligger renessansekirken Santo Antão, som ikke har noen høye tårn og spir, men det er likevel lett å se at det er en kirke som ligger bak det lave, svarte gjerdet. Foran kirken, ute på det brosteinsbelagte torget, står en fontene i marmor, men noe vann er ikke å se. Vi stopper for å ta noen bilder før vi rusler den siste biten ned til hostellet.

Når vi har klatret opp den bratte trappen, heldigvis uten bagasje denne gangen, entrer vi kjøkkenet. Mannen med det bustete håret står og lager middag.
– Did you see the ruins? spør han.
– We did, svarer jeg. – And the view, and the old town.
– Nice, eh?
– Very nice. Making dinner? Jeg nikker mot stekepannen som står og freser på komfyren. Matlukten og stekeosen fyller hele rommet.
– Yeah.
– Nice. Enjoy your meal, sier jeg, og smetter etter Ingelin opp trappene til etasjen over.

Neste morgen lemper vi koffertene ned trappen til kjøkkenet, klare for å vende nesen mot Lisboa. Mannen med det bustete håret ønsker oss god morgen inne på rommet i enden av gangen, der vi sjekket inn i går ettermiddag.
– Good morning. We’re checking out, sier jeg.
– Oh, I don’t work here, sier mannen.
– You don’t?
– I’m a guest. Stayed here for a few weeks. Been here many times.
– Oh, well. Jeg tenker meg om, spoler tilbake til scener fra gårsdagen, lurer på om jeg burde forstått at mannen faktisk også er gjest her.
– Do you know when the other guy will be back? spør jeg.
– Soon.
– Ok.

Det er ikke annet å gjøre enn å sette seg ned for å vente.
– Merkelig sted, fastslår Ingelin.
– Ja, sier jeg. – Men det har jo sin rare sjarm, da.

Gamlebyen i Évora.

Gamlebyen i Évora.

 

En av de få vekstene vi så i gamlebyen.

En av de få vekstene vi så i gamlebyen.

 

Bygning i gamlebyen i Évora.

Bygning i gamlebyen i Évora.

 

Tempelruiner.

Tempelruiner.

 

Tempelruiner.

Tempelruiner.

 

Utsikt over Évora.

Utsikt over Évora.

 

En av de få levende skapningene vi møtte på vei fra tempelet til hostellet.

En av de få levende skapningene vi møtte på vei fra tempelet til hostellet.

 

Kirke og fontene i gamlebyen.

Kirke og fontene i gamlebyen.

En kommentar om “Korintiske søyler i kveldsskumring

  1. Tilbaketråkk: Korintiske søyler i kveldsskumring | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s