Grå kunst

Saltgruvens skattkammer

Det er som om trappene aldri tar slutt. Preget av alle som har tråkket på de enkle tretrinnene, fortsetter de nedover i det uendelige. Når jeg kikker over rekkverket, ned i den smale sprekken mellom trappene, ser jeg de lysende lampene framstå mindre og mindre før de forsvinner inn i et sort hull der nede i dypet et sted. Den svimlende avstanden ned mot en usynlig bunn gir et svakt sug i magen, og jeg trekker meg tilbake og går videre, trinn for trinn. Det er foreløpig ingen ting som tyder på at vi er i nærheten av å være ferdig med de 350 trappetrinnene som skal føre oss 135 meter ned i jordens mørke indre.

Vi er på vei ned i saltgruvene under den lille gruvebyen Wieliczka, femten kilometer sørøst for Kraków. Her er det hentet ut salt siden middelalderen, og dette er verdens eneste gruvesystem som har vært i kontinuerlig drift siden den gang. Da UNESCO i 1978 opprettet sin liste over verdens kulturarv, var saltgruven et av de første tolv stedene som ble ført opp på listen. Gruvesystemet er stort, med hele ni nivåer som strekker seg helt ned til 327 meter under bakken. Av de over tre hundre kilometerne med gruveganger, er en strekning på to kilometer åpen for besøkende.

Når vi omsider når bunnen, får vi en gjennomgang av reglene vi må forholde oss til her nede, før guiden loser oss lommekjent gjennom grå gruveganger med lav takhøyde, støttet opp av solid tømmer. Vi passerer avstengte sideganger, uthogde gruvekamre, små altere og kapeller, relieffer og skulpturer. Alt er formet i salt, og dersom vi hadde stukket tungen borti veggene, hadde vi kjent saltsmaken. De grå veggene har hvite sjatteringer, og klumper av hvitt salt ser ut til å tyte ut av fjellet.
Her og der stanser vi ved utstillingsfigurer som viser hvordan gruvearbeiderne hadde det i tidligere tider. Hvilke redskaper de brukte, klærne de hadde på seg, hestene som levde et liv i tjeneste dypt under jorden. Støv og skitt, dunkel belysning, tunge tak og lange arbeidsdager.
Det må ha vært et ubarmhjertig slit å være gruvearbeider.

– Det er ganske kaldt her nede, konstaterer jeg mens jeg følger etter Heidi og Cecilie opp noen knirkende tretrapper. Vi har beholdt ytterjakkene på. Temperaturen ligger visstnok stabilt på rundt fjorten grader, og guiden har fortalt at klimaet i gruvene har god effekt blant annet på luftveissykdommer. Et sted her under bakken ligger derfor verdens dypest beliggende kurbad.

Ferden gjennom gruvegangene fortsetter. Vi passerer mørke kroker og opplyste statuer, stengte dører og kveiler av ledninger. Underjordiske sjøer, noen med en irrgrønn farge, andre mørke og kjølige, med svarte overflater så urørlige at det nesten er vanskelig å tro at en dyp sjø skjuler seg under dem. Fra bunnen av en av de grønne sjøene blinker det i tusenvis av mynter.

Jeg betrakter omgivelsene med fascinasjon, men snart skal det vise seg at vi fremdeles ikke har sett det mest imponerende underverket i Wieliczka. Vi har allerede hørt det bli omtalt, men når vi trer ut på en utsiktsplattform og får øye på det storslagne rommet, er det like før forbauselsen kunne slått pusten ut av meg. En slik skatt hadde jeg ikke drømt om å finne nede i en gruve. For å være ærlig, har jeg alltid sett for meg at gruver er ganske grå og kjedelige.

Den forestillingen er kraftig revidert. Det er i hvert fall ikke noe ved St. Kingas kapell som er kjedelig. Verdens nest største underjordiske helligdom rommer fem hundre personer, og også her er alt utformet i salt, unntatt de to pene, parallelle tretrappene som fører oss ned i den store salen. Gulvet er dekket av åttekantede og firkantede saltfliser, glattskurte og skinnende etter å ha blitt tråkket på av millioner av besøkende opp gjennom årene. Fra det høye taket henger en rekke med flotte lysekroner, med detaljer presist utskåret i salt. Veggene er dekorert med statuer og relieffer som viser bibelske scener, og fremst i rommet ruver et stort alter bestående av trapper og gelender, søyler, statuer, krusifiks og en opplyst altertavle. Foran alteret står et alterbord og det jeg antar er en døpefont, langs den ene veggen står et par benker, og oppe på den motstående veggen er det hogget ut en prekestol.

– Tenk at alt det her er laga av salt, sier jeg.
– Mhm, svarer Heidi.

Jeg vandrer rundt og studerer detaljene i rommet. Til tross for det totale fraværet av andre farger enn grå og brune nyanser, ispedd litt hvitt, er kapellet vakkert. Alle mine forestillinger om kjedelige gruveganger er feiet til side.

Dette er et menneskeskapt, underjordisk skattkammer.

St. Kingas kapell dypt nede i saltgruvene.

St. Kingas kapell dypt nede i saltgruvene.

 

Gulvet i St. Kingas kapell.

Gulvet i St. Kingas kapell.

 

Alteret i St. Kingas kapell (bildet er hentet fra Google bildesøk).

Alteret i St. Kingas kapell (Foto: Nico Trinkhaus).

 

Lysekrone med detaljer laget av salt.

Lysekrone med detaljer laget av salt.

En kommentar om “Grå kunst

  1. Tilbaketråkk: Grå kunst | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s