Osiris øyne

Vern mot havets farer

– Det ser likt ut overalt, bemerker Ingelin. Hun sitter på setet nærmest den lave veggen på toppen av turistbussen fra Malta Sightseeing. Hårtjafser som har lurt seg unna hestehalen flagrer rundt ansiktet hennes mens bussen snor seg gjennom trange bygater.
– Mm, sier jeg.
– Hadde bussjåføren kjørt samme sted to ganger, hadde jeg antakelig ikke merka det.
Jeg ler. Hun har rett. De fleste husene ser ut til å være bygget i samme stil og med identisk materiale; den beige og gulhvite kalksteinen som finnes her på øya. Langs smale bygater står de gamle husene vegg i vegg, forretninger og firmalokaler er merket med falmede skilt, reklameplakatene florerer og svarte ledninger henger på kryss og tvers mellom bygningene. Ved første øyekast framstår de fleste byene rotete, slitne og støvete, og altså temmelig like. Mellom alle småbyene som troner på de slake åsene, synes det tørre landskapet å være kledd i de samme sandfargene som husene. Busker, trær og gress er allerede svidd av den stekende sommersolen, til tross for at kalenderen bare viser juni. Men i et land med over tre hundre soldager i året er det kanskje ikke så rart at frodig vårlandskap raskt erstattes av vissent gress og tørt bladverk.

Jeg smører solkrem i ansiktet mens jeg lytter til den innspilte kvinnestemmen som av og til bryter stillheten i de svarte øreproppene for å fortelle om landets historie og steder vi passerer. Den røde hopp-på-hopp-av-bussen er kanskje en turistfelle, men det er i hvert fall en behagelig måte å komme seg rundt til alle stedene vi vil besøke rundt omkring på øya.

Vårt første stopp var i Vittoriosa, en av de tre små, tettbebygde byene som til sammen utgjør Cottonera, eller Three Cities. Byen ligger på en odde som stikker ut i Grand Harbour, med flott utsikt over til hovedstaden Valletta. En stor del av arealet på en halv kvadratkilometer opptas av et solid fort som en gang spilte en avgjørende rolle i malteserordenens forsvar av landet under tyrkernes store beleiring av Malta i 1565. Det er også plass til 2 500 innbyggere i byen, og langs vestsiden av odden er det anlagt en lystbåthavn hvor fritidsbåter i alle størrelser ligger fortøyd. De største er flere titalls meter lange og har flere dekk, og ivaretas av en stab som nok består av flere personer enn jeg ville gjettet hvis noen ba meg forsøke.

Når vi hopper av sightseeingbussen igjen og tusler bortover den lange bryggen i fiskerlandsbyen Marsaxlokk, skal vi oppdage at kontrasten er stor mellom de luksuriøse båtene i Vittoriosa og fiskebåtene som ligger fortøyd her.

Fiskerlandsbyen som i dag har opp mot fire tusen innbyggere, ligger inne i en bukt på sørøstkysten av Malta. Vannet glitrer mot oss i nyanser av blått og turkist, og bukten er full av fortøyde båter som dupper stille i de lette krusningene. De tradisjonelle fiskebåtene er bygget i en fasong som stammer fra fønikisk tid, og byggeskikken er dermed holdt i hevd gjennom tre tusen år. Så godt som alle båtene har en blå bunnfarge, med horisontale striper av ulik bredde i hvitt, rødt, gult og turkisgrønt. En del av dem er påmalt to øyne i baugen, en gammel skikk som sannsynligvis bunner i en tro på at øynene fungerte som et vern mot havets farer. Osiris øyne, kalles de.

Jeg betrakter de fargeglade båtene, stanser og tar bilder, suger inn den fredelige stemningen og prøver å legge merke til detaljene rundt meg. Oppe i båtene ligger fiskegarn, dupper, presenninger og tauverk, og på bryggene som stikker ut i bukten står unge og gamle fiskere og klargjør garn.

Vi passerer et lite torg, omsluttet av en dekorativ kirke og flere sandfargede bygninger. På den brosteinsbelagte plassen er det ikke stort annet enn en uteservering, noen blomsterkasser og en flaggstang der det maltesiske flagget vaier i den svake vinden. Det slår meg at Marsaxlokk framstår annerledes enn de støvete og slitne småbyene vi har sett på vei hit. Bygningene er velholdte og pene, og kaoset av ledninger, falmede skilt og reklameplakater er fraværende. Mellom vannet og husene er det en bred, åpen plass der uteserveringene ligger tett. Skiltene reklamerer for herlige fiskeretter, og parasoller er satt opp for å gi skygge over bordene.

Selvsagt er det andre turister her, men det er likevel befriende få. Bortover bryggekanten står tomme benker, og når vi konkluderer med at det er på tide å spise lunsj, er det slett ikke vanskelig å finne en ledig plass på en av de mange restaurantene.

– Vi må jo spise fisk i en fiskerlandsby, konstaterer Ingelin mens hun studerer menyen.
– Så klart, nikker jeg.

Fiskeretten jeg har bestilt viser seg å være innbydende anrettet, og maten smaker fortreffelig.
– Det her, sier Ingelin fornøyd. – Det er den beste fisken jeg har spist på lenge.
Mens vi sitter under parasollen og nyter måltidet, skuer vi utover bukten og båtene som duver med nesten usynlige bevegelser i det stille vannet.

Her inne i bukten ved Marsaxlokk kan Osiris øyne hvile.

Tradisjonell maltesisk fiskebåt.

Tradisjonell maltesisk fiskebåt.

 

Hvis man ser nøye etter, ser man øynene i baugen på båtene.

Hvis man ser nøye etter, ser man øynene i baugen på båtene.

 

Større fiskebåter finnes også, med de samme, karakteristiske fargene.

Større fiskebåter finnes også, med de samme, karakteristiske fargene.

 

Marsaxlokk.

Marsaxlokk.

 

Tid for lunsj med utsikt over de mange båtene i bukten.

Tid for lunsj med utsikt over de mange båtene i bukten.

 

Herlig lunsj.

Herlig lunsj.

 

Marsaxlokk.

Marsaxlokk.

Reklamer

En kommentar om “Osiris øyne

  1. Tilbaketråkk: Osiris øyne | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s