Hellig høyde

En gammel bønn for fred

   På en kunstig høyde omtrent tolv kilometer nordøst for den litauiske byen Šiauliai, finnes en forunderlig samling kors. Kanskje er det hundre tusen, kanskje hundre og femti tusen. Ingen kjenner det nøyaktige tallet. Det var Kjersti som først leste om stedet og ble fascinert av bildene, og da hun viste meg dem, var det ikke vanskelig å forstå hvorfor hun foreslo at vi skulle ta en tur hit. Vi fant en rutebuss som kunne frakte oss sørover fra den latviske hovedstaden, over grensen til Litauen og til byen Šiauliai. Der var det ikke noe problem å få tak i en drosje som kunne kjøre oss de tolv kilometerne nordover til Kryžių Kalnas.

Jeg hopper ut av drosjen og setter kursen mot korshøyden mens jeg forsøker å unngå de største dammene på den slapsete, gruslagte parkeringsplassen. Vinteren er i ferd med å slippe grepet om Baltikum, men pytter av smeltevann og et tynt teppe av våt, tung snø minner oss på at vi fremdeles er i mars måned. Løvtrærne strekker nakne grener mot en klar og vinterblå himmel. Kun noen nesten usynlige skystriper er å se, og jeg kjenner et ørlite snev av varme i solstrålene som treffer meg.

Synet som møter oss er underlig. Mengder av kors i alle størrelser dekker en liten høyde fullstendig, og nå har folk også begynt å sette opp korsene der bakken flater ut. De største korsene er langt høyere enn et menneske, de minste på størrelse med en liten fingernegl. På avstand ser det ut som et brunt, grått og hvitt virvar, og når jeg kommer nærmere ser jeg at det er nettopp det det er. Korsene er plassert tett i tett, noen lent inntil andre, noen henger i en snor over et større kors, og noen steder er det så mange kors oppå hverandre at det er umulig å se de nederste. Midt i det hele står en svær statue av Jesus med hevede armer, liksom beskyttende, eller kanskje som en velkomsthilsen.

Jeg tusler opp en trapp som fører opp til toppen av haugen, mellom alle korsene, mens jeg kaster granskende blikk på noen av dem. Her er trekors, plastkors, jernkors, messingkors og sølvkors. Noen har hengt fra seg smykkene sine, andre har snekret sammen svære kors, fraktet dem hit og brukt tid på å grave dem såpass langt ned i bakken at de blir stående støtt.

Tradisjonen med å plassere kors på Kryžių Kalnas er gammel. Litauen har en turbulent fortid, og her på høyden har folk siden 1800-tallet satt opp kors for å be for fred, minnes falne og hedre de døde. Antakelig startet det hele etter at polakker og litauere hadde to mislykkede opprør mot russiske myndigheter i 1831 og 1863. Familier som ikke kunne finne likene av døde opprørere begynte å sette opp symbolske kors. Da Litauen ble uavhengig i 1918, kom folk til høyden for å minnes de som hadde mistet livet i kampen for friheten. Senere ble landet okkupert av Sovjetunionen, og under sovjettiden ble tusenvis av kors reist som en bønn for uavhengighet og en fredelig markering av retten til å bo i et fritt land. Dette falt ikke i god jord hos de sovjetiske styresmaktene, som ved minst tre anledninger forsøkte å destruere korsene på høyden. Folk fortsatte imidlertid å sette opp kors på det som var blitt landets helligste sted. Ved løsrivelsen fra Sovjet i 1990, var antall kors høyere enn noen gang. I dag er Litauen et fritt land, men fremdeles plasseres nye kors i alle størrelser her på Kryžių Kalnas av troende mennesker som alle har sin personlige grunn til å oppsøke stedet.

I dag er vi nesten alene her, men et par andre mennesker er også å se. En kvinne som ser ut til å være i sekstiårene, ikledd støvletter og en tykk vinterjakke med pelskant, passerer meg og stanser foran korsene øverst på høyden. Hun bøyer seg ned, hviler det ene kneet mot sokkelen på et stort kors og folder hendene. Jeg vil la henne være i fred, og rusler ned trappen igjen, bort til Kjersti.

– Så spesielt sted, sier jeg.
Kjersti smiler. – Veldig.
Tommy kommer tuslende med kamerastativet over skulderen og speilreflekskameraet rundt halsen. Han nikker mot drosjen som står og venter. – Skal vi dra?
Jeg nikker.

Snart forsvinner korshøyden, symbolet på de mange tusen tause bønnene, bak en rekke med trær.

Korshøyden.

Korshøyden.

Reklamer

En kommentar om “Hellig høyde

  1. Tilbaketråkk: Hellig høyde | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s