Herskapelig utsikt

Snarvisitt i en liten hovedstad

   Klemt inne mellom Sveits og Østerrike ligger det lille fyrstedømmet Liechtenstein. Toget brukte ikke lang tid på strekningen mellom Zürich og den sveitsiske grensebyen Sargans, hvor vi fant fram til lokalbussen som skulle frakte oss over grensen til Liechtenstein og videre nordover til hovedstaden Vaduz. Vi må ha passert den usynlige grensen mellom de to landene for lengst, uten at jeg har noen idé om hvor den gikk. Bussen har stort sett sneglet seg fram på smale veier gjennom boligområder med hus og frodige hager, stakittgjerder og hekker, uten skilt som forteller hvilket land vi er i.
Jeg er ganske sikker på at vi er de eneste turistene på bussen. Alle de andre passasjerene ser ut til å være lokalkjent, og mange sitter bare på en kort strekning før de nikker til bussjåføren og går av. Noen skravler med kjente, andre sitter og ser ut av vinduet, slik jeg selv gjør mens jeg lytter oppmerksomt til stemmen som annonserer holdeplassene underveis.
– Vaduz, sier stemmen omsider.
– Der skal vi av, sier jeg, og trykker på stoppknappen.

Snart står vi forvirret på busstoppet mens bussen forsvinner rundt en sving.
– Er dette sentrum? undrer jeg.
– Er du sikker på at vi har gått av på riktig sted? spør Kari.
– De sa jo Vaduz!

Det er ingen ting rundt oss som tyder på at vi er i sentrum av en hovedstad, selv ikke en liten hovedstad med litt over fem tusen innbyggere. Her er ingen butikker, ingen folk, ingen bygater, bare den lite trafikkerte hovedveien, et fortau, bolighus og en stor steinkirke med høyt tårn og buede vinduer.
– Skal vi gå inn og se? Ingelin peker mot den åpne kirkedøren.

Etter å ha tatt en nærmere titt på kirken, begynner vi å gå i en tilfeldig retning i håp om å finne sentrum av byen. Femti meter lenger borte i veien innser vi imidlertid at det sannsynligvis er feil, og velger i stedet å gå i omtrent den retningen bussen forsvant. Snart finner vi en gate med et par digre bygninger; noen som ser ut til å ha stått der i en årrekke, andre i moderne stil med stramme linjer og store, rene overflater i glass, betong og blankslipt basaltstein.

Vi er på rett vei.

– Åssen penger bruker de her, egentlig? lurer Ingelin på.
– Eh, svarer jeg. – Euro? Eller sveitsiske franc?
Jeg har glemt å sjekke, så når vi like etter oppdager et turistkontor, bestemmer vi oss for å gå inn og spørre. En dame med likegyldig ansikt og ingen antydning til smil kan opplyse at myntenheten i landet er den samme som i nabolandet i vest.
– Hun synes sikkert vi var teite som ikke en gang vet hva slags penger de bruker i landet vi kommer til, sier Ingelin.
– Hehe, ja, det er litt teit. Men hun får sikkert dummere spørsmål enn det.
Jeg roter rundt i vesken etter passet mitt, etter å ha oppdaget at turistkontoret kan stemple det mot en liten pengesum.
– Og hun kunne jo uansett smilt og ikke sett ut som hun hadde det superkjedelig på jobb, tilføyer jeg.

Med liechtensteinsk stempel i passene våre smetter vi ut i gaten igjen.

Vaduz er langt fra noen storby. Sentrum i den vesle hovedstaden viser seg å ikke bestå av så mye mer enn én hovedgate med noen butikker og spisesteder, museum, banker og turistkontor, og ellers rolige smågater med boliger, noen kontorlokaler og en og annen forretning. Byen ligger ved foten av en stupbratt fjellside, og på toppen kneiser et slott. Schloss Vaduz er offisiell residens for fyrsten og hans familie, og kan sees nesten uansett hvor i byen man befinner seg.

Etter at vi har ruslet gjennom sentrum og kikket innom et par butikker, finner vi en sti som ser ut til å føre oppover mot slottet. Jeg får overtalt de to andre til å gå et lite stykke oppover for å se på utsikten og titte ned på byen.
– Vi trenger jo ikke å gå helt opp, sa jeg da vi begynte å gå.
For hvert skritt vi tar, er imidlertid slottet der oppe litt nærmere, og jeg innser at jeg gjerne vil helt opp, selv om man ikke får komme inn i den staselige bygningen.
– Litt til, sier jeg derfor når de andre vil snu.
Kari og Ingelin lar seg noe motvillig overtale.

Fjellsiden er så bratt at det er bygget rekkverk av tykke trestokker langs den gruslagte stien. Trærne vokser tett og skygger noen steder fullstendig for utsikten, men fra utsiktspunkter med åpning i vegetasjonen kan vi skue utover noen av fjellene øst i Sveits samt en liten del av det vesle fyrstedømmet. De høyeste fjelltoppene er delvis dekket av hvite snøflekker, selv om kalenderen viser at vi er inne i siste del av mai. Under oss ligger Vaduz med sine små gater og hus mellom frodige trekroner.
– Fyrsten har i hvert fall god utsikt, fastslår jeg.

Så står vi på toppen, utenfor slottet som er bygget på og restaurert flere ganger opp gjennom årene, med firkantet hovedtårn fra det tolvte århundret, bygget i grå stein. Gjennom en stengt smijernsport ser vi inn i en liten hage med striglet gressplen, frukttrær og rosebusker. Selv om porten er merket med et skilt der det står «Privat. Kein Zutritt», og slottet er stengt for besøkende, får vi i hvert fall betraktet det fra utsiden.

Når vi litt senere rusler ned den asfalterte veien, og passerer frukttrær, nyperosebusker, skogkledde åser og enger med gress og rødoransje valmuer, føles det som vi befinner oss langt ute på landet, og ikke i en hovedstad.

– Søt liten by, konstaterer jeg når vi står og venter på bussen som skal frakte oss ut av fyrstedømmet, tilbake til Sveits, noen timer etter at vi ankom busstoppet utenfor den store steinkirken. Også herfra ser vi Schloss Vaduz der det kneiser stolt over den vesle hovedstaden, med herskapelig utsikt over omgivelsene.
– Ja, nikker Kari. – Og fint slott.

Kirke i Vaduz.

Kirke i Vaduz.

 

På vei ned fra Schloss Vaduz.

På vei ned fra Schloss Vaduz.

 

Utsikt på vei opp til fyrstens slott.

Utsikt på vei opp til fyrstens slott.

 

Schloss Vaduz.

Schloss Vaduz.

 

På vei ned fra Schloss Vaduz.

På vei ned fra Schloss Vaduz.

 

Utsikt over Vaduz.

Utsikt over Vaduz.

 

Schloss Vaduz.

Schloss Vaduz.

En kommentar om “Herskapelig utsikt

  1. Tilbaketråkk: Herskapelig utsikt | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s