Havgudens hule

Naturens underjordiske mesterverk

Vi skulle fulgt bedre med på klokken. Vi vet jo når siste buss går, vi vet jo at vi må rekke den for å unngå å bli stående rådville på parkeringsplassen og gruble over hvordan vi skal komme oss herfra. Vi vet det jo! Jeg stanser og hiver etter pusten før jeg løper videre, to trappetrinn i slengen, oppover og oppover. 656 trappetrinn. Det er mange.

Kanskje bussen er forsinket. Kanskje sjåføren venter litt ekstra i tilfelle noen surrete turister kommer løpende når bussen egentlig skulle gått.

Særlig.
Hvorfor fulgte vi ikke bedre med på klokken?

Noen timer tidligere sitter vi på en liten buss på vei fra Alghero. En smal vei slynger seg gjennom lave fjell langs vestkysten av middelhavsøya Sardinia. Slake bakker er dekket av lyng og kratt, grønne busker, fargerike blomster og hvite steiner. Vi passerer små hus, vingårder og noen av de eldgamle, runde steintårnene som er så karakteristiske for øya. Til venstre for oss glitrer det blå havet i solen. Kalenderen har akkurat bikket over til mai, og det er en nydelig, akkurat passe varm forsommerdag på Sardinia, med sol og lettskyet himmel.

Snart dukker det opp en parkeringsplass og et skilt som viser at vi er framme. En og annen turist slenger rundt og venter på at trappene ned til grottene skal åpnes for en ny gruppe besøkende. Mens vi venter, nyter vi utsikten og solen, og jeg kjenner en sval havbris ruske lett i håret mens jeg fotograferer vakre blomster og grønn forsommernatur.

Grotta di Nettuno ble oppdaget av fiskere på 1700-tallet. Inngangen ligger bare om lag en meter over havnivå, men er umulig å få øye på her oppe fra, og i årevis kunne man bare komme dit med båt. I 1954 ble det bygget steintrapper som snor seg i sikksakk nedover langs de høye, steile klippene, og med dette ble det mulig med grottebesøk uten å være avhengig av å komme sjøveien.

Når vi slipper forbi porten og tar fatt på veien ned, innser jeg at trappene er et lite mesterverk i seg selv. Klippeveggene stuper loddrett ned i sjøen, og de 656 trinnene snor seg nedover langs den knudrete fjellsiden. Vi passerer fuglereder og blomster, lyng som klorer seg fast i små fjellsprekker, folk som stopper for å fotografere utsikten. Så er vi der, i hulen oppkalt etter den romerske havguden Neptun. Jeg har sett ham på malerier, der han framstilles som en eldre mann med skjegg og luftige gevanter, med en trefork i den ene hånden, og i den andre hånden tøylene til sjøhester som drar en skjellformet vogn gjennom brusende vann.

Jeg har ikke vært i en ordentlig grotte før, og har ingen ting å sammenligne med, men jeg lar meg umiddelbart imponere. Her er store huler med takhøyde som i en katedral, smale ganger der man må bøye seg for ikke å stange hodet, saltvannssjøer og dryppende vann. Men det vidunderligste av alt er de utallige stalagmittene og stalaktittene, i alle størrelser og med ulike fasonger. Noen er brede, andre smale. Noen minner om istapper, andre ligner orgelpiper eller antikke søyler. Lyssettingen skaper en gyllen glød og sørger for at naturens eget underverk kan beskues til fulle.

Av de fire kilometerne med grotteganger, er bare noen hundre meter åpne for besøkende. Vi følger med i rekken av turister, lytter til guidens forklaringer, peker og fotograferer. Glemmer tiden. Det er først når vi nærmer oss utgangen og skimter dagslyset igjen at jeg kommer på det.
– Bussen! sier jeg. – Hvor mye er klokken?
Den er selvsagt alt for mye. Vi må løpe.

Jeg stanser og hiver etter pusten igjen. Snart oppe. Snart oppe. Jeg repeterer ordene inni meg mens jeg leter fram alle kreftene jeg har på vei opp de uendelig mange steintrinnene.

Snart oppe.

I det jeg får mitt første glimt av parkeringsplassen og skjønner at jeg har nådd toppen, registrerer jeg at bussen svinger ut på veien. Jeg veiver med armen, men sjåføren ser meg ikke.

Søren.

Utmattet synker jeg ned på en stein og følger bussen med øynene til jeg ikke kan se den lenger.

Vi visste det jo.

Ingelin dukker opp, varm og sliten, synker ned ved siden av meg. Hun har vært syk, og var ikke klar for fysiske anstrengelser som dette.
– Den har gått, sier jeg.
Ingelin nikker resignert. – Hvordan kommer vi oss herfra da?
Jeg trekker på skuldrene. – Aner ikke. Spør noen med bil om å få sitte på?

I noen minutter sitter vi tause og gjenvinner pusten, kjenner pulsen roe seg og kreftene vende tilbake. Så svinger den inn på parkeringsplassen, den røde sightseeingbussen vi kjenner igjen fra byer i andre land, med påskriften «hop on – hop off». Vi har ikke billett til turistbussen, men kanskje vi kan sitte på likevel? Håpefullt forklarer jeg situasjonen for sjåføren, som nikker og smiler.

– You are lucky. This is our last bus today. Hop on!

Reklamer

En kommentar om “Havgudens hule

  1. Tilbaketråkk: Havgudens hule | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s