Saganatt

Trollene i Vik

   Det var en gang for lenge, lenge siden at det levde to troll i fjellene ved Vik. Store og stygge, med øyne så store som tinntallerkener og ben så tykke som trestammer, med hårete kropp og skitne tær. Folket langs den værharde kysten voktet seg vel for trollene, for stygge og sultne var de, og ryktene gikk om at mangt et menneske var forsvunnet her i trollenes rike.

   Slik kunne det kanskje begynt, eventyret om de to trollene som i følge legenden ble forsteinet da de forsøkte å trekke i land et skip en tidlig morgen mens solen var i ferd med å stå opp over det vesle stedet Vik. Landsbyen med rundt trehundre innbyggere ligger på den andre siden av fjellet vi står ved. På denne siden er det øde og tomt, her er bare ett bolighus og tre små hytter, litt lenger oppe på stranden.

Jeg trekker luen godt nedover ørene og skuer ut mot de to høye, spisse, svarte steinfigurene som stikker opp av det frådende havet. Reynisdrangar, kalles de. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de knudrete basaltformasjonene har dannet grunnlag for eventyr og legender.

Brusende, hvite bølger kaster seg inn mot de mørke, glattskurte steinene nederst på stranden. Den svarte basaltsanden er delvis dekket av skinnende rene, hvite snøflekker. Snøen står i skarp kontrast til den ellers kullsvarte bakken. Også Reynisfjall, fjellet som kneiser ved siden av oss og stuper ut i havet, er dekket av et tynt snølag. De karakteristiske, underlige oktogramsøylene står tett i tett oppetter fjellsiden der fjellet møter havet. En og annen skrikende fugl svever rundt over hodene våre, og jeg kan bare forestille meg hvordan det vil være her når fjellet om bare noen uker fylles av tilbakevendte, hekkende havfugler.

Jeg trår varsomt mellom de glatte steinene for ikke å snuble, holder godt rundt speilreflekskameraet for at det ikke skal glippe ut av de stivfrosne fingrene mine. Drar av vottene nok en gang for å fange nye øyeblikk med det iskalde kameraet. Himmelen presenterer et nydelig kunstverk av skyer og nyanser i blått, grått og hvitt. Til tross for at solen ikke skinner her vi står, ser vi de sølvaktige refleksjonene av sollyset glitre mot oss der ute mellom de to forsteinede trollene. I horisonten, der hav og himmel møtes, ser jeg en smal, hvit strime av lys med et hint av rosa mot det mørke skylaget. Når jeg snur meg og ser den andre veien, ser jeg flekker av lysblå himmel, skylaget er mindre tett, skyene hvitere. Der borte ligger den nakne halvøya Dyrholaéy, med hullet i fjellet som ser ut som en bro som stikker ut i havet, og med det vesle fyrtårnet i det fjerne.

Det sørligste punktet på Island.

Her er så vilt, så rått, så urørt, så vakkert. Jeg vet at det finnes islendinger som tror på huldre, alver og troll, og når jeg ser dette forunderlige lavalandskapet og havet badet i et magisk, sølvaktig lys, kan jeg nesten forstå det.

Jeg ser for meg stedet midtvinters, med kritthvit snø over de svarte lavabreddene, snøstormer og uvær som river i land og hus, vinden som uler rundt husveggene, bølger som drønner inn over land og nordlys som danser i rødt, hvitt og grønt over nattsvart himmel. Jeg ser for meg sommeren, når stormene har stilnet og havet duver rolig der ute, når irrgrønt gress dekker de bratte fjellsidene, trekkfuglene har tatt bolig i fjellet og nettene er lange og lyse.

Jeg ser for meg det blålige lyset som hvilte over stedet i går kveld, da jeg gikk utenfor den vesle hytta hvor vi bor for å ta bilder. Jeg ser for meg den grå himmelen vi våknet til i dag tidlig, tåken som lå tungt over Dyrholaéy og regnbuen som lyste opp midt i alt det grå.

Jeg drar på meg vottene, lukker øynene og kjenner vinden piske mot den bare huden i ansiktet. Naturkreftene er så mektige, landskapet så magisk.

   Der ute i det brusende havet kneiser de forsteinede trollene den dag i dag, og slik vil de bli stående i århundrer og minne om de modige menneskene i Vik.

   Slik kunne det kanskje sluttet, menneskenes eventyr om trollene i Vik. Men naturen, den fortsetter å fortelle eventyr hver eneste dag, til fastboende og tilreisende, sommer som vinter.

Magiske eventyr.

Trollene i Vik.

Trollene i Vik.

 

 

Dyrholaéy.

Dyrholaéy.

 

 

Oktogramsøylene på Reynisfjall.

Oktogramsøylene på Reynisfjall.

 

 

Utsikt fra hytta hvor vi bodde i to netter, på den svarte lavastranden, med utsikt til Dyrholaéy.

Kveldsutsikt fra hytta hvor vi bodde i to netter, på den svarte lavastranden, med utsikt til Dyrholaéy.

 

 

Morgenutsikt fra hytta vår mot Dyrholaéy.

Morgenutsikt fra hytta vår mot Dyrholaéy.

 

 

 

 

Reklamer

En kommentar om “Saganatt

  1. Tilbaketråkk: Saganatt | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s