Isbreens lagune

Et isblått under

   Den lille, hvite leiebilen ruller framover på en nesten snorrett veistrekning over den paddeflate og vidstrakte sletten. Skeiðarársandur består av grus og sand som er avsatt av breelver opp gjennom årene. Vegetasjonen er svært sparsom; bare noen vissenbrune gresstuster biter seg fast i det ørkenlignende landskapet. Her er sand, grus og stein så langt øyet kan se. Svart og grått i ulike nyanser.
Tidligere i dag kjørte vi gjennom lavaområdet Eldhraun. Navnet gir meg assosiasjoner til gammelnorsk og mytologi, til alver og huldrer, ild og varme. Det er imidlertid lite varme å spore sør på Island i dag. En kald vind sveiper over området, slettelandskapet er vått og dystert, og vi har blitt fulgt av regn og sludd helt siden vi forlot Vik, kun avbrutt av kortvarige oppholdsperioder. Skydekket ligger tungt og grått over oss. Vanndråper sildrer nedover bilvinduet og gjør at utsikten over det monotone landskapet blir slørete og uklart.

Selv om bakken er mørk og våt, kunne det vært verre. Det er vannet som er sjefen i dette området. De mange elvene som renner ned fra fjellene og isbreene finner ofte nye veier over slettelandskapet, og har vanskeliggjort veibygging i området. Med noen års mellomrom kommer også en voldsom uttapping av vann under isbreen Vatnajökull, noe som resulterer i storflom utover Skeiðarársandur, med ødeleggelse av veier og rasering av broer som konsekvens.

Jeg skal ikke klage. Regn og sludd er langt bedre enn flom.

Det enorme sletteområdet virker endeløst. I horisonten møtes sletten og himmelen. Et sted der ute til høyre, så langt borte at vi ikke kan se det, er det iskalde havet, og til venstre ser vi snødekte fjell og hvite isbrearmer. Vi har passert Kirkjubæjarklaustur, den bittelille landsbyen hvor det var et kloster på 1200-tallet, og vi har kjørt forbi fossefall og elver, små lokalsamfunn og enslige hus langs veien, langt fra nærmeste nabo. Vi har tatt en avstikker opp i fjellene og skuet utover slettene, og sett rester av broer som er ødelagt av flom.

Landskapet rundt oss er øde og goldt.

– Nå tror jeg vi er der snart, sier Margit plutselig. – Si fra hvis dere ser skilt hvor det står Jökullsarlón.
– Jeg ser ikke noe skilt, men her er det parkeringsplasser, sier jeg kort tid etter.
– Det er sikkert et godt tegn, fastslår Margit.

Hun har rett. Vi er framme. Bilen parkeres, og etter å ha klatret opp på en rygg av grove steiner, ser vi den. Bresjøen Jökullsarlón, målet for dagens lange kjøretur.
Det har sluttet å regne igjen, og himmelen er et lysegrått teppe. Sjøen som ligger foran oss er full av små og store isfjell som speiles i den nesten blikkstille, blågrå vannflaten. De små og store bitene av is har kalvet fra Breiðamerkurjökull, en av de mange brearmene på den store isbreen Vatnajökull, som dekker over åtte prosent av landet. Nå flyter de rundt i den atten kvadratmeter store sjøen her ved foten av isbreen. Nå i vinterhalvåret er bresjøen fullpakket med is, men når sommeren kommer vil isfjellene bli både færre og mindre.

Jeg skuer utover ismassene i den store sjøen. De fleste isfjellene som flyter rundt der ute er kritthvite med strimer av svart aske fra eldgamle vulkanutbrudd, andre har et svakt blåskjær. Men enkelte av isfjellene skiller seg ut. Langt der ute blant alt det hvite lyser et blått isfjell opp i de ellers så fargeløse omgivelsene.

Det er ikke bare blått. Det er blått.

– Stilig, sier jeg.
Det er dette jeg har sett bilder av før vi kom hit. Bildene som skal lokke turister til stedet er som regel tatt når været er godt, med blå himmel og blikkstille vann, men selv i dagens gråvær er det pent.
– Fascinerende at isen kan bli så blå, sier jeg.
– Ja, veldig, sier Margit i det hun løfter speilreflekskameraet for å fange nye motiver med telelinsen.

Tåken ligger lavt over isbreen på den andre siden av bresjøen. Steinene ved bredden av sjøen er mørke og glatte, og jeg passer godt på hvor jeg setter bena for ikke å skli eller snuble.

Ute i den dype, kalde bresjøen lyser det isblå underet opp blant alt det hvite, grå og svarte.

Bresjøen Jökullsarlón ved foten av Vatnajökull.

Bresjøen Jökullsarlón ved foten av Vatnajökull.

Isfjell i Jökullsarlón.

Isfjell i Jökullsarlón.

 

Reklamer

En kommentar om “Isbreens lagune

  1. Tilbaketråkk: Isbreens lagune | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s