Solkongens slott

Stormannsgalskap i en svunnen tid

– Han var jo fullstendig fra vettet. Hva skulle han med alt det her?
Himmelsengen som står med gavlen mot en av veggene i det svære soveværelset er rikt dekorert med tunge draperier av gullbrokade. Hvert eneste tøystykke er dekket av snirklete mønstre i purpurrødt, hvitt, sølv og gull, det samme er tapetet og stoltrekkene. Lister og halvsøyler som stikker ut fra veggen som relieffer er dekorert med snirklete utskjæringer malt i gull, og på møblene finnes knapt en eneste rett linje. Her er buer, snirkler og kruseduller, sirlig utskårne mønstre, alt i den samme, gylne gullfargen. Rommet bærer preg av et materialvalg der kun det aller mest eksklusive var godt nok.
– Status, sier Margit.
– Mhm. Men det er jo galskap.

Vi står i det som en gang var kongens eget soverom, plassert midt i det enorme slottet for å understreke hans sentrale betydning. Dronningen hadde sitt eget soverom, men kongens rom var likevel ikke et sted han var alene.  Et lavt gjerde, like forseggjort som resten av interiøret, skiller sengen fra resten av rommet. Gjerdet markerte et skille mellom kongens private område og området der tjenere og andre fikk oppholde seg. Noen av de mest betrodde hadde i oppgave å kle på kongen om morgenen.
– Hadde han noe privatliv i det hele tatt? undrer jeg.
– Jeg tror ikke det. Det virker ikke sånn, fastslår Margit.

Vi vandrer videre fra rom til rom, leser informasjonsplansjene som er satt opp noen steder og smuglytter til guider som forteller grupper av besøkende om dagliglivet i slottet.  Vi betrakter kostbare tapeter og staselige takrosetter, detaljerte takmalerier, portretter av alvorlige konger og struttende adelsmenn i fasjonable klær, mørke barokkmalerier med snirklete gullrammer, store speil og prangende lysekroner. Her er marmor, fløyel, silke og gull, frynser og dusker, mønstre, utskjæringer og forseggjorte lister.

Jeg har jo hørt at Versailles er storslått og overdådig, men når jeg ser stedet med egne øyne, er dimensjonene og pompøsiteten likevel overveldende.

Mannen bak det hele var Ludvig den fjortende, Solkongen, som regjerte i Frankrike helt fra 1643, da han ennå ikke var fylt fem år, fram til han døde som syttiseksåring i 1715. Da han var rundt 23 år, innførte han et av Europas mest konsekvente enevelder. Han beordret byggingen av palasset i Versailles, en grandios bolig som sammen med et enormt hoff skulle understreke hans autoritære stilling. Alle som drømte om titler og embeter måtte holde seg i nærheten av kongen, bukke underdanig for ham og stille opp på meningsløse ritualer. Trofast møtte noen av dem opp hver dag for å se ham stå opp, spise og gå til sengs. Foruten de mest betrodde tjenerne, som blant annet hadde i oppgave å bade og kle på kongen og dronningen, fantes også tjenere som sørget for alt fra måltider, rengjøring og hagearbeid til arrangering av teaterforstillinger.

Selv om kongen veltet seg i ekstrem luksus, var situasjonen en annen for de flere tusen menneskene som også levde på slottet. Folk var stuet tett sammen på små, slitte rom uten kjøkken og toalett. Innholdet i potter ble tømt ut av vinduene, rotter pilte rundt hushjørnene og slottet ble kjent for en uutholdelig stank. Kongen selv vasket seg aldri, men skal ha skiftet skjorte tre ganger om dagen, og ble ansett å være renslig sett i forhold til det som var vanlig i en tid der man trodde at det å vaske seg førte til spredning av pest og sykdom.

Det er vanskelig å forestille seg hvordan livet egentlig var her på Solkongens tid.

Selv hagen er stor og flott, og må ha skapt arbeid nok for en hel flokk av tjenere. Når vi til slutt kommer ut dit, møter vi en overraskende kulde, og blir stående noen øyeblikk og speide utover velfriserte trær og gruslagte gangveier.
– Det kjennes nesten kaldere ut nå enn i stad, bemerker Margit.
Jeg nikker. Frankrike er i det hele tatt mye kaldere enn jeg hadde håpet det skulle være nå de første dagene i april. Kroppen min er slapp av forkjølelsen som har kommet ramlende over meg, og jeg protesterer ikke når Margit foreslår at vi skal kjøpe billetter til det lille toget som tar besøkende med på en runde i hagen.

En stund senere sitter vi i ly for den sure vinden og betrakter fontener og dammer, gressplener, hekker, trær og busker i en brøkdel av det digre hageanlegget.

– Stormannsgalskap, mumler jeg.
Margit nikker. – Definitivt.

 

Speilsalen i Versailles (bildet er hentet fra Google bildesøk).

Speilsalen i Versailles (bildet er hentet fra Google bildesøk).

 

Interiør (bildet er hentet fra Google bildesøk).

Interiør (bildet er hentet fra Google bildesøk).

 

Slottet i Versailles (bildet er hentet fra Google bildesøk).

Slottet i Versailles (bildet er hentet fra Google bildesøk).

En kommentar om “Solkongens slott

  1. Tilbaketråkk: Solkongens slott | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s