Trangt om plassen

Når det midlertidige blir permanent

   For meg er flyktningleir synonymt med rekker av telt på flate sletter. Slik ser det i hvert fall ut i majoriteten av de flyktningleirene jeg har sett på TV opp gjennom årene. Når jeg ser rundt meg nå, er det imidlertid noe helt annet jeg ser. Her bor folk i murhus som er bygget tett i tett, med flere etasjer, på et område som slett ikke er det minste flatt. Husene bærer preg av å ha stått i mange år, og noen steder er det plantet busker og blomster inntil dem, på de få ubebygde flekkene som finnes. Husene har stått så lenge at barn har blitt født her, vokst opp og fått egne barn som også vokser opp i flyktningleiren.

For det er det dette er.

Dheisheh ligger på Vestbredden, like sør for Betlehem. Flyktningleiren ble etablert i 1949 for å huse 3 400 palestinske flyktninger som kom fra ulike landsbyer i det området som i 1948 ble Israel. Opprettelsen av den jødiske staten førte til krig, og palestinere måtte flykte fra hjemstedene sine. Flyktningleirer skulle gi et midlertidig botilbud til de som måtte forlate hjemmene sine, men i stedet har de blitt permanente bosteder der nye generasjoner blir født og vokser opp. Teltene som opprinnelig stod her ble etter hvert erstattet av skur, før beboerne begynte å bygge mer solide hus.

– Thirteen thousand people live here, forteller guiden, en høy fyr med skulderlangt, krusete hår, kledd i utvaskede olabukser og svart skjorte. – And the camp is between one and one point five square kilometers.
– Trangt om plassen, mumler jeg.
Stine nikker.

Flere av de smale gatene i flyktningleiren er asfaltert, og noen steder står gamle biler parkert. Fra veien vi går på ser vi trange smug sno seg innover mellom bygningene, gjerne med trapper i stedet for bratte bakker. På de fleste veggene er det skriblet arabiske ord, og noen steder små bilder. Mange av vinduene er dekket av lemmer eller gitter, på takene står TV-antenner og bulkete tanker for vann eller gass, og et fillete palestinsk flagg vaier fra en rusten stang mellom ledningene som strekker seg på kryss og tvers over tak og veier. Størsteparten av leiren er nå koblet til strøm- og vannforsyningene i Betlehem, får vi vite.

Jeg stopper og tar bilde av en hvitmalt inngangsdør som en gang nok var bygningens smykke, men som nå ikke kan lukkes helt igjen og gaper mot meg med knust rute, avskallet maling og røde skriblerier. Langs veiene ligger søppel, og det er som hele leiren er dekket av et lag av tørt støv og skitt som har festet seg til bygninger, stolper, tanker og veier.

Guiden forteller om dagliglivet i Dheisheh, om befolkningsøkning og husbygging som nærmest er en umulighet på grunn av det begrensede arealet. Han forteller om barn som blir arrestert og noen ganger torturert, og viser oss et veggmaleri av en gutt som blir betegnet som martyr av befolkningen her. Han snakker om motløshet og resignasjon, om desperate handlinger, følelsen av urettferdighet og lengsel etter livet forfedrene en gang levde på hjemstedene det er umulig å vende tilbake til, og om håp om en bedre framtid for kommende generasjoner.

Når omvisningen nærmer seg slutten, er vi er omgitt av nysgjerrige, smilende og leende barn som søker oppmerksomheten vår og mer enn gjerne vil bli fotografert. Så snart guiden har gjort seg ferdig med det han skulle formidle, blir noen stående og prate, mens andre mer enn gjerne bruker litt tid sammen med barna. Noen blir med på å sparke fotball i gaten, andre fotograferer. Selv lar jeg speilreflekskameraet mitt bli liggende i vesken, men fisker opp det vesle kompaktkameraet og lar en av ungene knipse noen bilder selv, til stor begeistring fra både ham selv og de andre barna. Jublende og leende flokker de seg sammen for å få et glimt av bildene på den lille skjermen, før de villig stiller opp som fotomodeller igjen.

Jeg lurer på hvordan framtiden til disse barna ser ut. I nesten seksti år har familiene deres bodd her, med lengsler tilbake til fortiden og drømmer for framtiden. Barna som vokser opp i Dheisheh har en barndom som sannsynligvis ikke er fri for utfordringer og bekymringer, og bor i en flyktningleir som de fleste ikke lenger anser som et midlertidig bosted.

Men også i flyktningleirer kan barn leke, le og fryde seg, og glemme alt som er vanskelig, om det så bare er for en kort stund.

Flyktningleiren.

Flyktningleiren.

Det palestinske flagget.

Det palestinske flagget.

 

Ola og barn i flyktningleiren.

Ola og barn i flyktningleiren.

 

I flyktningleiren.

I flyktningleiren.

I flyktningleiren.

I flyktningleiren.

Guiden.

Guiden.

Sett bedre dager.

Sett bedre dager.

I flyktningleiren.

I flyktningleiren.

Reklamer

En kommentar om “Trangt om plassen

  1. Tilbaketråkk: Trangt om plassen | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s