Pick the olives with love

I skyggen av muren

   Jeg holder godt fast i en av grenene på oliventreet mens jeg strekker meg så langt utover som jeg tør. Etter å ha kjent etter om grenen jeg lener meg over virker solid nok til å bære meg, griper jeg etter de blåsvarte olivenene jeg har fått øye på helt ytterst blant de blekgrønne bladene. Famlende plukker jeg dem, en etter en, og slipper dem ned på den sjøgrønne presenningen som er brettet ut under meg. Treet jeg har klatret opp i er omringet av andre olivenplukkere; noen på bakken og noen i gardintrapper. Møysommelig renser vi treet for modne olivener. Med om lag førti internasjonale hjelpere går innhøstingen effektivt unna for familien vi besøker i dag.

Vi befinner oss i en stille dal i Beit Jala nær Betlehem. Busker, kratt og høyreiste bartrær klorer seg fast oppetter de tørre åssidene, en støvete grusvei snor seg innover i dalen, og oppe i en skrent ligger det sandfargede mursteinshuset til den palestinske familien som eier landområdet her. Nede i dalbunnen vokser oliventrærne som gir dem inntekter. Her finnes trær som er opp mot tusen år gamle, som blir varlig stelt og passet på, og som kan leve i mange år til dersom de ikke hugges ned.

Området har vært i den palestinske familiens eie lenge, men det er ikke lenger familien selv som har kontrollen her. Israel har bestemt at området skal være en del av israelsk territorium, og veien hit er derfor sperret med gjerder og en stor, låst port. Der muren etter hvert skal sno seg gjennom landskapet og gjøre dalen både usynlig og utilgjengelig for palestinerne, er det foreløpig laget et midlertidig gjerde av piggtråd. Bonden har måttet kjempe for å få tilgang til egne landområder, og stengslene og de israelske soldatene som kontrollerer porten gjør det vanskelig for familien å bevege seg fritt til og fra egen eiendom.

Familien står heller ikke fritt til å ta i mot gjester, noe vi fikk merke da vi ankom tidlig i formiddag. Ved porten ble vi møtt av soldater som hadde samlet seg der for å stanse oss. Vi kunne ikke gjøre annet enn å vente mens det ble avklart om vi kunne få slippe inn på den palestinske bondens eiendom. Det viste seg å ta sin tid. Mens solen stekte fra blå himmel, satt vi langs den støvete grusveien og ventet. Ventet og ventet. Noen satt og leste, noen pratet, noen sang og noen lå og hvilte. Noen fant en plankestump og begynte å spille baseball. Etter hvert var det også noen som fikk tak i svarte søppelsekker, og snart var vi en liten gjeng som plukket søppel som lå strødd langs veien og ute på et lite jorde. Imens snakket soldatene med gruppens ledere, Baha og Kristel, og med bonden vi skulle besøke. De sjekket passene våre grundig, og diskuterte både seg i mellom og med sjefen sin hva de skulle gjøre med oss. Til slutt, etter å ha ventet i nesten to timer, fikk vi endelig beskjed om at vi skulle få slippe gjennom porten. Alle unntatt de to palestinske deltakerne i gruppen. Vesker og sekker ble gjennomsøkt, og passene ble kontrollert for andre gang. Så kunne vi endelig vandre innover i dalen, med gardintrapper på skuldrene og bøtter og presenninger i hendene, klare for en lang dag med olivenplukking.

Mellom grenene på oliventreet ser jeg dalen bukte seg innover i landet. Det ser så idyllisk ut, men sprekkene i idyllen er faretruende store. Ikke bare fordi området blir liggende i skyggen av muren som er i ferd med å sperre palestinerne inne. Hvis jeg løfter blikket, ser jeg noen av husene i en av de mange ulovlige bosetningene som israelerne har bygget inne på palestinsk territorium. Husene på toppen av åsen ser kanskje harmløse ut, men i likhet med andre bosetninger utvides denne i et høyt tempo og okkuperer stadig større landområder. At det internasjonale samfunnet kritiserer Israel for å tillate etablering og utvidelser av bosetninger, og således bryte internasjonale lover, har så langt ikke stanset den dystre utviklingen verken her eller andre steder.

Samtidig som bosetningene ekspanderer, er familien vi besøker i dag blant de mange som nektes å utvide sitt eget hus, og som vil bli straffet dersom de bryter forbudet.

Urettferdighet gjennomsyrer hele samfunnet, og jo mer jeg lærer om situasjonen og ser hva befolkningen i Palestina må finne seg i, jo større blir følelsen av frustrasjon og maktesløshet. Men midt oppe i alt dette møter vi palestinere som utstråler positivitet og vennlighet, som smiler og ler, som snakker om dagligdagse hendelser og gjør det de kan for å skape en god hverdag, og som har en ekte kjærlighet for oliventrærne som i århundrer har vært deres kilde til inntekt. «Pick the olives with love» er en setning vi har hørt flere ganger, og når vi er usikre på hvor langt ut på grenen vi kan gå for å rekke fram til de siste olivenene, er rådet «trust the olive tree».

Jeg slipper nok en oliven ned på presenningen under meg. Neglene mine har mørke skittrender til tross for stadig rensing, og fotsålene er så skitne etter flere dagers sandalbruk at jeg lurer på om de noensinne kommer til å bli rene igjen. Men olivenplukkingen er overraskende morsom. I dag er også været flott, i motsetning til i går, da regnet sildret og temperaturen ikke var noe å skryte av. Jorden på olivenlunden ble forvandlet til klebrig gjørme som festet seg i et tykt lag under sandalene mine, klærne ble fuktige og olivenene var sleipe å plukke. Humøret ble likevel holdt oppe, og vi skulle heldigvis bare holde på fram til lunsj.

I dag skal vi holde på hele dagen, og når solen står høyest på himmelen klyver jeg endelig ned fra treet og slår meg ned på en av presenningene i skyggen av oliventrærne. Kvinnene i familien har stelt i stand lunsj til oss, et måltid som nok en gang inkluderer hummus og de tradisjonelle pitabrødene. Sjelden smaker mat så godt som etter en real arbeidsøkt ute i frisk luft. Jeg sitter med bena i kors og papptallerkenen med mat i fanget og nyter måltidet. Over skuldrene har jeg et stort sjal, kjøpt i gamlebyen i Jerusalem, for å beskytte min høstbleke hud mot den stekende solen som trenger gjennom bladverket på trærne rundt oss.

Etter pausen skal vi plukke videre, og i morgen skal vi tilbringe halve dagen sammen med en ny familie et annet sted i distriktet. Det virker kanskje ikke som den helt store innsatsen, men det er fint å vite at vår tilstedeværelse likevel har en betydning.

En betydning for familiene som lever i skyggen av muren.

Ventetid.

Ventetid.

 

Flott vei. Ingen adgang for palestinere.

Flott vei. Ingen adgang for palestinere.

 

Veien inn i dalen.

Veien inn i dalen.

 

Huset til familien. De får ikke lov av israelske myndigheter til å bygge på.

Huset til familien. De får ikke lov av israelske myndigheter til å bygge på.

 

Lunsjpause i skyggen av oliventrærne.

Lunsjpause i skyggen av oliventrærne.

 

Esler og oliventrær.

Esler og oliventrær.

Reklamer

En kommentar om “Pick the olives with love

  1. Tilbaketråkk: Pick the olives with love | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s