I skuddlinjen

Soldater på takene og netting over gatene

Hånden min holder godt tak rundt det vesle kompaktkameraet. Av og til trykker jeg umerkelig på knappen på toppen av kameraet og knipser et bilde, uten å vite helt hva som kommer med på det. Blitzen er slått av. Det gjelder å late som ingen ting, ikke avsløre hva jeg driver med, ikke løfte armen med kameraet og vise at det er i bruk. Jeg vil ikke at soldatene skal oppdage at jeg tar bilder.

Denne sentralt beliggende gaten i Hebron skulle vært full av travle butikker, kvinner på handletur og barn som leide foreldrene sine. Slik er det ikke. Mursteinene på husfasadene rundt meg har sett bedre dager. Dørene er malt i farger som lyser opp blant mursteinvegger og brostein, men malingen skaller av, og mange av dørene ser ut som de ikke lenger blir brukt. Flere av vinduene er dekket av store lemmer. Tvers over de smale gatene er det festet gitter eller netting, og noen steder er det også spent opp presenninger. Oppå gitteret ligger murstein, flasker og søppel som noen har kastet ut fra de øverste etasjene i husene. Vi passerer en og annen åpen butikk, men de fleste har for lengst gitt opp forretningsvirksomhet her.

Gaten virker mørk, øde, forlatt og forfallen.

I gamlebyen i Hebron bor noen titalls tusen palestinere og noen få hundre jødiske bosettere. Bosetninger er slett ikke uvanlig på Vestbredden, til tross for at de er ulovlige, men denne er spesiell. Bosetterne i Hebron er kjent for å være svært ideologiske og nasjonalistiske, i motsetning til i større bosetninger bygget av Israel hvor folk gjerne bor fordi det er økonomisk gunstig. Målet til bosetterne i Hebron er at byen skal bli jødisk, og mange palestinere har allerede latt seg fordrive fra gamlebyen. De som er igjen, møter mange utfordringer. Begrensninger når det kommer til hvor de kan ha butikker åpne, hvor de kan bo, hvor de kan kjøre, hvor de kan gå. Noen gater er avstengt for palestinerne. Andre gater kan de bruke, men gaten er delt i to slik at bosetterne skal slippe å gå sammen med palestinerne. I noen gater har palestinerne lov å gå, men ikke kjøre bil. Noen veier kan de kjøre på dersom de har spesiell tillatelse. Noen gater er blokkert slik at man må passere en checkpoint for å komme videre. I perioder er byen avstengt, eller beboerne må forholde seg til langvarige portforbud. Hus er revet eller tatt over av bosettere, og her i gamlebyen har bosettere flyttet inn i de øverste etasjene, slik at de lever tett på palestinerne. Gitteret, nettingen og presenningene over gatene er der for å hindre at palestinerne blir angrepet ovenfra av bosetterne, som ikke går av veien for å kaste ting etter dem. Dette er byen der skolebarn angripes på vei til skolen, noe som har ført til at internasjonale observatører er til stede langs skoleveien for å gjøre det tryggere for barna. Her er piggtråd, jernporter, veisperringer og israelske militærposter. Davidsstjerner og rasistiske slagord som «gas the arabs» og «death to arabs» er malt på palestinske hus.

Restriksjoner, forbud, trakassering og forskjellsbehandling. Det er ikke til å undre seg over at palestinere har forlatt byen, at kundegrunnlaget til de palestinske forretningene er forsvunnet, at butikkdørene er lukket og vinduene stengt med lemmer.

Jeg kaster et blikk opp gjennom nettingen som er spent mellom husene. På hustakene rundt oss står uniformkledde soldater bevæpnet med maskingevær. Noen av soldatene er lett synlige, men jeg vet det er flere av dem, langt flere enn jeg kan se. To tusen soldater passer på de firehundre jødiske bosetterne i Hebron. Jeg vet de følger oss med haukeblikk. Jeg vet at de sannsynligvis ikke vil at jeg skal ta bilder.

Vi følger oppmerksomt med når guiden Ahmed Jaradat forteller om Hebron. Her er Abraham og flere av hans slektninger gravlagt. Sara, Isak, Rebekka, Jakob og Lea. Abraham er stamfar for både jøder og muslimer. Dette har bidratt til at Hebron har status som jødenes nest helligste by, etter Jerusalem, og det fjerde helligste stedet i islam, etter Mekka, Medina og Jerusalem. Her finnes Abrahamsmoskeen, der en israeler i 1994 tok seg inn under ramadan og drepte 29 muslimer. Etter dette stengte Israel moskeen i ni måneder, og da den åpnet igjen, var halvparten gjort om til synagoge. På de mange jødiske helligdagene, er moskeen stengt for muslimene.

Etter å ha gått gjennom de dystre gatene og følt på den trykkede stemningen som hviler over byen, viser guiden oss inn i en bygning hvor organisasjonen Christian Peacemaker Team har sine lokaler. Etter å ha fått informasjon om Hebron, organisasjonen og deres arbeid, går vi opp på taket. Solen skinner, og det er varmt her oppe på murtaket. Herfra får vi god oversikt over gamlebyen. Beige murhus med små vinduer og flate tak. Grå tanker er plassert på de fleste hustakene, ledninger henger langs husveggene. Noen steder er det hengt opp kamuflasjenetting, og herfra ser vi enda tydeligere hvor mange soldater som står plassert rundt på takene.

Jeg lurer på hvor mange par øyne som er rettet mot oss akkurat nå.

Når vi kommer ned, oppdager vi at seks soldater venter på oss utenfor bygningen. De har kommet for å advare oss mot å ta bilder av soldatene og militærbasene. Speilreflekskameraet får hvile trygt i vesken min. Det vesle kompaktkameraet skjuler jeg under sjalet jeg har hengende over skuldrene som beskyttelse mot den stekende solen. Jeg har ingen bilder av soldater og militærbaser, men jeg er ikke overbevist om at soldatene ville like de andre bildene mine fra byens dystre gater heller.

Vil Hebron noen gang bli den byen den en gang var, en by uten restriksjoner og forskjellsbehandling, en by der palestinere får leve i fred og gå hvor de vil, en by der de ikke tvinges vekk fra bostedene sine, og der barn ikke behøver å være redde for å gå til skolen?

Vi besøker Hebron Rehabilitation Committee, en organisasjon som hovedsakelig jobber med renovering av historiske bygninger som er blitt ødelagt av israelske soldater. Organisasjonen renoverer også deler av gamlebyen, og har som mål å få palestinere til å flytte tilbake dit. Med dette målet i tankene bygges lekeplasser, parker og skoler, det blir arrangert kulturelle arrangementer i gamlebyen, og organisasjonen tilbyr også gratis tjenester som vann.

Kanskje vil fremtiden være lysere for palestinere i Hebron. Kanskje vil den trykkede, dystre stemningen i byens gater en gang erstattes av det samme yrende forretningslivet gatene en gang rommet. Men i dag er det restriksjoner og forbud, trakassering og usikkerhet, fraflytting og stengte dører, bosetterne og soldatene på hustakene som preger gatene i den hellige byen på Vestbredden.

Slik vil det også være i morgen.

Reklamer

En kommentar om “I skuddlinjen

  1. Tilbaketråkk: I skuddlinjen | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s