Den lille mannen mot den store staten

Kampen for rettferdighet

– Der er det. Ali nikker mot bygningen som troner på en høyde foran oss. Den hyggelige palestineren fra Abu Dis er gift med Helenes tante Signe, og har tatt oss med for å se familiens en gang så flotte hotell. Vi stanser og lar synet av den tomme murbygningen med knuste ruter synke inn. Vi har hørt så mye om Cliff Hotel, og her ligger det, utenfor vår rekkevidde, bak piggtråd, høye elektriske gjerder og med den åtte meter høye betongmuren på begge sider. Muren snirkler seg gjennom landskapet, men stanser tett inn mot hotellet på hver side. Akkurat her, forbi hotellet, er byggingen stoppet, i påvente av at Høyesterett skal avgjøre hvem hotellet rettmessig tilhører. Israel vil ha hotellet på sin side av muren. Men hotellet er ikke israelsk. Det tilhører Ali. Det tilhører familien hans. Det tilhører palestinere.

Hotellet ble åpnet i 1961 og ligger på en tomt som har vært i familiens eie i rundt 200 år. Kampen om hotellet begynte da det skulle restaureres i 1996. Familien flyttet ut, og da flyttet israelske soldater inn. De begrunnet det med hensynet til sikkerhet. Etter en begjæring til høyesterett, forlot soldatene hotellet. Så gikk det noen år. Helt siden okkupasjonen i 1967 hadde den israelske okkupasjonsmakten behandlet hotellet som om det lå på Vestbredden, men så gjorde de helomvending. I forbindelse med bygging av muren, bestemte forsvarsdepartementet at hotellet tilhørte Israel og at det derfor skulle ligge på Jerusalemsiden av muren. Israel hevdet at familien til Signe og Ali hadde forlatt eiendommen, at de var fraværende, og at den israelske staten dermed hadde en juridisk rett til å konfiskere hotellet. Fraværendeloven ble laget i 1950 for å gi staten mulighet til å overta eiendommene til palestinere som hadde blitt tvunget på flukt fra Palestina under krigen i 1947-1949. Israel nektet flyktningene å vende hjem, og kategoriserte dem som fraværende.

Nå er det Signe og Ali som har fått status som fraværende. Men de er her. De forlot aldri hotellet. De er stengt ute fra sin egen eiendom.

Det var på hotellet de giftet seg, norske Signe og palestinske Ali, og her ble de boende. Abu Dis ligger tett inntil Jerusalem, og da eldstedatteren var liten, kunne den vesle familien gå tur dit. De trillet barnevognen opp på Oljeberget og beundret utsikten over gamlebyen, og om de ville kunne de tusle rundt i labyrintiske gatene bak den eldgamle bymuren og suge inn atmosfæren der inne. Nå kan de ikke lenger gå tur i Jerusalem. Den enorme betongmuren har skapt et brutalt skille mellom Jerusalem og Abu Dis, mellom israelerne og palestinerne, mellom gammel og ny tid. Nå tar reisen til Jerusalem en time med bil, og Ali slipper ikke gjennom sperringene. Fordi han er palestiner. De to døtrene slipper forbi muren fordi de går på skole i Jerusalem. Neste år er det slutt for eldstejenta. Da er hun ferdig på skolen, og må holde seg på palestinernes side av muren. Musikkskolen må hun slutte på, vennene får hun ikke besøke. Hun kan jo være en trussel mot Israel.

Jeg lytter oppmerksomt mens Ali forteller, og betrakter med respekt mannen som nekter å gi opp. Dette er ingen nabostrid. Det er den lille mannen mot den store staten. Det er kampen for rettferdighet. Det handler ikke bare om Ali og Signe og deres rett til sin egen eiendom. Det handler om hele det palestinske folket sin rett til eget land, det handler om å hindre at israelske myndigheter får grønt lys for å okkupere og overta palestinske eiendommer og landområder. Hvis Israel får medhold i retten, vil det åpne for en rekke konfiskeringer av palestinsk eiendom. Israel vil få bekreftelse på at de kan gjøre som de vil.

Jeg ser på Ali igjen. Så lett det ville være for ham å gi opp, tenker jeg. Så enkelt det ville være å ta i mot en pengesum som erstatning, trekke på skuldrene og erklære at det ikke nytter å kjempe mot en hel stat.

Jeg løfter blikket mot hotellet. En soldat henger ut gjennom et av vinduene i øverste etasje. Geværet er løftet, rettet mot oss. Markeringen er tydelig. Vi er ikke ønsket her.
– Ali. Jeg tror vi bør gå nå, sier Signe.
Ali nikker motvillig.

Før vi forlater stedet, kaster jeg et siste blikk opp på hotellet, på de knuste rutene, på soldaten med våpenet. Over det palestinske hotellet vaier det israelske flagget.

Reklamer

En kommentar om “Den lille mannen mot den store staten

  1. Tilbaketråkk: Den lille mannen mot den store staten | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s