Der det er ingen ting å se

Landlig sjarm i Colonia Suiza

– Hva som er å se? Her? I Colonia Suiza? Damen inne på det vesle postkontoret rister lattermild på hodet når hun får spørsmålet. Hun smiler mens hun måler oss fra topp til tå. Antakelig lurer hun på hvordan vi har havnet her. – Ingen ting, sier hun blidt.

Trine spør om hun er sikker. Det er hun. Veldig sikker. Vi takker høflig og forsvinner ut i solen igjen. Det er lenge til bussen går videre, så til tross for damens forsikringer om at her ikke er noe å se, gjør vi det vi kom hit for å gjøre.

Utforske.

Den bittelille byen Colonia Suiza ligger i innlandet i Uruguay, omtrent seksti kilometer fra den langt større og mer kjente havnebyen Colonia del Sacramento. Stedet ble grunnlagt av sveitsiske og tyske nybyggere i april 1862, og arven fra Europa er ikke vanskelig å få øye på når man ser på bygningene i sentrumsområdet. Her har den sveitsiske arkitekturen satt sitt preg. For øyeblikket er det visstnok nettopp sentrum vi befinner oss i. Busstoppet, postkontoret, et supermarked, en liten kirke, en park. En gammel mann som er ute og går, et par gamle og skranglete biler. Og Plaza de los Fundadores. Grunnleggernes plass. Her er trær, blomster og et monument med en rekke falmede vimpler i ulike farger.

Det er alt.

Vi velger en tilfeldig gate og begynner å gå. Snart er vi i utkanten av byen, og følelsen av å ha havnet i en søvnig landsby langt ute på landet kommer snikende. Husene er mindre og ligger ikke like tett som i sentrum. Lave, kasseformede murhus med avskallet maling og blikktak, noen er skittenhvite, mens andre er malt i knallfarger. På gårdsplassene tar ugresset overhånd sammen med gresstustene som vokser opp fra grusen. I stedet for velfriserte hekker skilles gårdsplassene av skjeve nettinggjerder eller uorganisert villnis. Høye trær skaper kjærkommen skygge på varme sommerdager, og fargerike blomster finnes både på bakken og i trærne. I den ene gården står en ku bundet fast til et tre og gresser fredelig, i en annen står en hest, og i en tredje tripper høner rundt på leting etter noe å spise.

Den brede, asfalterte veien forvandles snart til en smalere, støvete grusvei. Grøftekantene er overgrodde av gulnet gress og vakre villblomster. Mellom skjeve stolper henger svarte, tykke strømledninger, men gatelykter finnes ikke. Trafikken vi møter består av en gammel, rød bil, en moped som suser forbi oss og en hest som trekker på en liten, skranglete trekjerre. Kjerren har to små hjul med brede gummidekk som virvler opp støvet fra den tørre grusveien. Støvet danner en sky som sakte synker tilbake mot bakken.

Landskapet er tørt. Det er sommer, og kanskje lenge siden siste regnskyll. Solen står høyt på himmelen og sender varme stråler ned over det nesten helt flate landskapet. Vi har kommet til utkanten av bebyggelsen, og kan skue utover gulnede beitemarker og lave, trekledde bakkekammer. Hele den sørlige delen landet, hvor vi befinner oss nå, består av lavland, mens innlandet lenger nord kjennetegnes av småkupert bakkeland som ligger to-trehundre meter over havet. Den høyeste toppen i landet er ikke høyere enn femhundreogførti meter.

Utenfor et velholdt, hvitt hus med frontvegg malt i en sterk lillafarge, står en tykk sau med gulhvit ull og svart ansikt og gomler gress. Den er bundet til en påle i grøftekanten. Vi stanser og ser på sauen. Sauen glor tilbake. Når Patricia nærmer seg for å klappe den, smetter den lynraskt unna. Hun forsøker igjen, men sauen er ikke interessert i å hilse. Jeg knipser et bilde samtidig som en mann kommer susende på moped. Han stanser på vei inn på gårdsplassen, hilser, ser ut til å være forundret over å finne fremmede mennesker utenfor huset sitt. Antakelig er det sjelden det er fremmede i dette området i det hele tatt.

– Hun heter Matilda, opplyser han og nikker mot sauen.

Han spør hvor vi er fra, vi svarer at to av oss er fra Norge og en er fra Montevideo. Mannen nikker interessert, stiller spørsmål om Norge, lurer på om det er kaldt der. Har vanskeligheter for å tro oss når vi forteller at det kan bli tjue minusgrader om vinteren der vi kommer fra, og ser oppriktig bekymret ut. Hva har vi på oss når det er så kaldt? Får vi puste? Har vi sommer noen gang?

Vi unnlater å fortelle at tjue grader langt fra er den laveste temperaturen nordmenn må hanskes med.

Så forteller mannen om dette fredelige stedet, han snakker spansk, jeg skjønner ikke alt, men lytter og forsøker å forstå. Han snakker om huset, om landbruk, om arven fra Europa, om språk, temperaturer og politikk, og om den vesle hunden som dukker opp ved hushjørnet og bjeffer mot oss.

Når vi litt senere vinker farvel til mannen og sauen hans, er både han og vi litt klokere.

Vi passerer vi en gutt i tiårsalderen kledd i blå shorts, hvit, kortermet fotballskjorte og rød kaps som kommer syklende med en ku i bånd etter seg. Han slenger sykkelen fra seg i grøftekanten og løper videre med kua. Jeg ler. Stedet er fullt av landlig sjarm, og en herlig ro og stillhet hviler over området. I mitt stille sinn tenker jeg at den smilende damen på postkontoret tok feil.

Det er alltid noe å se. Selv der det er ingen ting.

Reklamer

En kommentar om “Der det er ingen ting å se

  1. Tilbaketråkk: Der det er ingen ting å se | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s