De små øyeblikkene

Slaraffenliv på speiderleir

Kalenderen viser januar. Hjemme i Oslo faller snøen over vintergrå, sørpete bygater, men i Uruguay ligger varmen som et teppe over landet. Det er midt på sommeren, og for speidergruppen Catedrales fra Montevideo er det leirtid. Trine har vært med som leder for gruppen det halve året hun har bodd i landet, og nå har vi slått leir i skogen et par timer nord for hovedstaden sammen med fem andre ledere og fjorten speidere i alderen elleve til fjorten år. Etter å ha tatt buss fra Montevideo til den vesle, søvnige byen Fray Marcos, ble vi fraktet et stykke på humpete og støvete grusveier i en kuhenger bak en traktor. Tjueen personer, tjueen sekker og diverse leirutstyr ble stablet i en kaotisk haug på gulvet i hengeren, og så bar det i vei mens ungene sang frydefullt på ulike hermesanger og speidergruppens egne gruppesanger.

Vi må ha vært et underlig skue.

Vel fremme føk de tre patruljene i hver sin retning inn i skogen for å sette opp leir, mens lederne og jeg slo opp teltene våre et sted midt i mellom. Bålplass og klesskap ble laget, sistnevnte bestående av stokker mellom trærne der sekkene våre ble plassert for å komme opp fra bakken. En hengekøye ble festet mellom to høye trær, og deretter kunne vi falle til ro og lytte til patruljenes ivrige leirbygging der inne i skogen et sted. Her finnes ikke giftige insekter eller slanger, fikk jeg vite, og jeg valgte å stole på at edderkoppene som lager de vakre vevene mellom trærne ikke kan gjøre meg noe.

Nå har vi vært her i fire dager, og jeg nyter de herlige, avslappende sommerdagene. Om morgenen våkner jeg opp i teltet til lyden av fuglekvitring. Etter å ha spist frokost, kan jeg tusle ned til elven og ta et morgenbad sammen med fjorten elleville unger. Jeg kan nyte livet i en hengekøye mens fuglene kvitrer. Ta en ny dukkert midt på dagen, svømme oppover den vesle elven med frodig vegetasjon på begge sider, nyte stillheten og det varme vannet. Tusle tilbake til leiren, bli møtt av barn som sier noe jeg ikke skjønner, som ler når jeg ikke forstår, og som ivrig forsøker å få meg til å skjønne hva de prøver å si. Om kvelden kan jeg ta et kveldsbad i elven. Ligge i hengekøyen og se stjernene glitre gjennom trekronene. Sitte rundt bålet og se de gylne flammene strekke seg oppover.

Livet er herlig.

De to siste dagene har vi vært på haik. På rekke og rad gikk vi gjennom skyggefull skog og tett kratt, over åpne sletter der solen skinte fra skyfri himmel, over beitemarker der kyr vanligvis gresser, vi krabbet over gjerder og vasset over elven. Til slutt kom vi til et nydelig sted ved elven, hvor vi la ut presenninger på den sandete elvebanken og slo leir for natten. Etter å ha rullet ut liggeunderlagene våre og lagt oss i soveposene om kvelden, kunne vi skue opp på stjernehavet over oss og lytte til klukkingen fra elven, kjenne den friske luften og falle i søvn der ute i det fri mens månen lyste over tretoppene.

Nå er vi tilbake i leiren, tilbake til det kjente, tilbake til bading i elven, latter i skogen, slaraffenliv i hengekøyen, bålet om kvelden. Her er jeg langt borte fra stress, mas og plikter, her kan jeg slappe av, nyte livet og kjenne roen sige inn i hver eneste lille del av kroppen.

Nyte de små øyeblikkene.

Reklamer

En kommentar om “De små øyeblikkene

  1. Tilbaketråkk: De små øyeblikkene | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s