Skyggesiden

En busstasjon og en runde rundt kvartalet

Jeg må flire litt når jeg oppdager hva slags sted vi har kommet til. Jeg vet ikke egentlig hva jeg hadde sett for meg på forhånd, men det var i hvert fall ikke dette. En kort stund blir Trine og jeg stående og se oss rundt, vi saumfarer omgivelsene med blikket og vurderer det vi ser.

– Jaha, sier jeg til slutt. – Her er vi. Hva skal vi finne på nå?

Det var ikke fordi vi egentlig hadde noe spesielt å gjøre her at jeg foreslo å dra hit. Det var snarere fordi vi ikke hadde noe å gjøre der vi var. Det trivelige hostellet som har vært vårt hjem de siste to nettene, ville naturlig nok ha oss ut av rommet vårt tidlig på formiddagen for å gjøre klart til nye gjester. I dag morges vinket vi farvel til Gøril, den rødhårede norske jenta som like etter vår egen ankomst dumpet inn på rommet vårt og ble overlykkelig over å finne noen å ha selskap med disse dagene ved Iguazu Falls. Men nå er fossene utforsket fra de fleste vinkler, og i dag tidlig forsvant altså bussen med Gøril ut fra den vesle bussholdeplassen ved hostellet. Da var det fremdeles noen timer til vår egen buss skulle gå, og det er ingen overdrivelse å si at det ikke er stort å finne på i byen Foz do Iguazu. Dit kommer de fleste ene og alene for å se de makeløse fossefallene, og det har vi gjort i to dager til ende.

Vi måtte altså rett og slett ha noe å fylle ventetiden med.

Så da dro vi.

Bussen vi lette oss fram til, var på ingen måte noen turistbuss. Faktisk var vi de eneste passasjerene som kunne karakteriseres som turister. De andre var damer med vesker og handleposer, en ung gutt som drasset på et svært tørkestativ, en mor og to barn, et ungt par og en velkledd mann som så ut til å være i sekstiårene. For disse menneskene var bussen tilsynelatende en del av hverdagslivet, men for Trine og meg var det en ukjent buss som skulle ta oss til nok et ukjent sted.

Og det var altså ikke fordi vi egentlig hadde noe spesielt å gjøre her at jeg foreslo å dra hit. Men nå, etter en halvtimes busstur, står vi her og lar synet av omgivelsene synke inn.

Den paraguayanske byen Ciudad del Este har visstnok et velfortjent rykte som en av Sør-Amerikas mest korrupte byer, fullspekket med smuglere og pengevaskere. På broen ved den travle grenseovergangen mellom Brasil og Paraguay kan man se folk som bærer på stresskofferter, poser og bager, pappesker og ryggsekker. I mange av disse fraktes varer illegalt over grensen, og antakelig blir kun en brøkdel oppdaget. Bussen vi nettopp har gått av ble ikke en gang stanset ved grensepasseringen. Ingen kontroll, ingen stempler i passet. Tatt i betraktning det lille vi visste om grensebyen, var det ikke vanskelig å være enige om at den manglende kontrollen virket merkelig.

– Kanskje er det strengere kontroll når man kommer den andre veien, fra Paraguay til Brasil? undret jeg. – Det finner vi jo ut når vi skal tilbake.

Lonely Planet har kunnet opplyse oss om at brasilianere og argentinere pleier å dra til Ciudad del Este for å handle billig elektronikk, sigaretter og likør. Dette bidrar til å skape liv i bygatene på dagtid, men når forretningene stenger klokken fem om ettermiddagen, forvandles de travle, støvete gatene til et øde og ensomt sted.

Nå er det fremdeles tidlig på formiddagen, men her er det øde allikevel. Ingen handlegater, ingen butikker, bare en busstasjon i tvilsomme og definitivt usentrale omgivelser. Forbipasserende kan jo bare undre seg over hva Trine og jeg gjør her.

Det er derfor jeg flirer.

I grøftekanten langs veien på den ene siden av busstasjonen, har folk bygget bosteder av hullete presenninger, stokker og tilfeldig sammenrasket skrot. Søppel flyter, og en mann med skjeggete, skittent fjes forsvinner inn under det ene presenningstaket. I skyggen av trærne på den andre siden av busstasjonen, sitter små grupper med uflidde mannfolk i skyggen under trærne. Noen selger småvarer fra trillebårer og salgsvogner de antakelig har snekret sammen selv, andre sitter med ølflasken og sneipen i hånden og snøvler og ler.

– Vi er visst ikke kommet til byens beste strøk, konkluderer jeg når vi har gått en runde rundt kvartalet, et kvartal som kun består av busstasjonen.

Få minutter senere smiler mannen i billettluken mot oss og avslører en ujevn tannrad.

– Sentrum? Dit er det to kilometer.

Trine nikker ettertenksomt.

– Og hva finnes her i dette området?

Mannen i luken ler. – Her? Nei, her er det ingen ting.

Men det har vi allerede forstått.

Vi tusler ut i solen igjen og finner et inngjerdet område med gress, noen trær og tre flaggstenger bak busstasjonen. I toppen vaier flaggene til Paraguay, Brasil og Argentina. Jeg finner fram kameraet og knipser noen bilder av omgivelsene og av flaggene.

– Jeg tror ikke vi har tid til å vente på en buss inn til sentrum, sier jeg. – Og her virker det ikke spesielt trygt å vandre rundt og se ut som rike turister.

Trine sier seg enig.

Jeg tar bilde av en tilsynelatende uferdig, men allerede nedslitt murbygning i flere etasjer. Det er tagget nederst på bygningen, og gjerdet rundt området er skrøpelig og rustent.

– Så, hva gjør vi nå? sier jeg. – Setter oss på en benk og spiser appelsiner og venter på bussen tilbake til Brasil?

Og det er det vi gjør. Appelsiner og kjeks utgjør en slags midlertidig lunsj, på en benk på en øde busstasjon i utkanten av en av Sør-Amerikas mest korrupte byer, mens vi betrakter forbipasserende og venter på bussen.

– En busstasjon og en runde rundt kvartalet, sier jeg. – Falleferdige bygninger, hjem av hullete presenninger, tvilsomme mannfolk langs veien.

Jeg svelger den siste biten av appelsinen.

– Noe sier meg at jeg ikke har sett dette landet fra dets beste side.

Bussen kommer og går heldigvis når den skal, og snart nærmer vi oss grensen. Langs hovedveien er det nå et yrende liv, med folk som er på vei i alle retninger, små salgsboder og butikker med alle slags forbruksvarer, folk som tar livet med ro i skyggen, mødre på handletur med småbarn på slep.

– Området har våknet til live etter at vi kjørte her sist, bemerker jeg. – Kanskje det var her vi skulle vært.

Trine ler. – Kanskje det. Men vi har i hvert fall vært i Paraguay.

Jeg nikker. – Det har vi. Dét kan ingen si noe på.

Bussen blir ikke stanset på grensen denne gangen heller. Under broen renner grenseelven Rio Parana rolig nedover mot stedet der Paraguay, Brasil og Argentina møtes. Himmelen er blå og full av hvite skydotter som speiler seg i vannflaten, på begge sider av elvebredden er det gresskledde skråninger, trær og busker og et og annet lite hus. I horisonten dukker høyblokkene i Foz do Iguazu opp og skaper silhuetten av en by mot himmelen.

Jeg snur meg og kaster et siste blikk mot landet vi så vidt har sett snurten av.

Snart forsvinner Paraguay ut av syne bak trærne ved den brasilianske elvebredden.

Reklamer

En kommentar om “Skyggesiden

  1. Tilbaketråkk: Skyggesiden | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s