Verdens navle

Tyngdekraft i ulage

   Det sies at det er større sannsynlighet for å få et egg til å balansere på en spiker dersom spikeren er plassert på ekvator. Jeg har ikke vært på ekvator før, så jeg har aldri hatt muligheten til å prøve. For selv om tretten land kan skryte av å ligge langs verdens midterste breddegrad, er ekvatorlinjen mange steder utilgjengelig for den vanlige turist. Den går gjennom land det er utrygt å reise til, sneier land de fleste turister knapt har hørt om, krysser avsidesliggende øyer og skjærer gjennom ufremkommelig jungel. Noen steder, som her, i landet som er oppkalt etter ekvator, er imidlertid breddegraden lett tilgjengelig. Det vet ecuadorianerne å framheve. De har sågar bygget et museum på den usynlige linjen, tjuefire kilometer nord for hovedstaden Quito. Det er her vi befinner oss nå, på Museo de sitio Intiñan.

I følge ecuadorianerne er dette la mitad del mundo. Midten av verden.

Museet er en utendørs utstilling som viser hvordan alle landets folkegrupper lever; fra kystlivet i lavlandet via fjellfolk i Andesfjellene til indianerstammer i regnskogen. Her er det bygget kopier av boligene som er vanlige i de ulike regionene, og inne i hver enkelt bolig får vi se hvordan folk lever, hvordan de innreder hjemmene sine og hvilke ting og redskaper de bruker i hverdagen. En ung, kvinnelig guide forteller på høyst brukbar engelsk om folkenes tradisjoner og dagligliv, om fiske og jakt, om matauk i jungelen, om medisinmenn og overtro. Hun forteller om den grufulle tradisjonen med krymping av fienders avhogde hoder, som ble praktisert av en av landets indianerstammer inntil ritualet ble forbudt på femtitallet, og vi får høre om marsvinets spesielle status som både kjæledyr, festmat og element i ritualer og seremonier.  Guiden virker engasjert og kunnskapsrik.

Jeg knipser et par bilder av Ingelin i det hun med krumbøyd rygg følger etter meg ut gjennom den lave døråpningen på endeveggen av en kopi av den tradisjonelle boligen til huaoranistammen, som lever i den ecuadorianske delen av Amazonas. Endeveggene er flate, mens de lange sideveggene er krummet og ender i en spiss høyt over det hardpakkede jordgulvet. Hytta er kledd med blader som har blitt matte og grå etter å ha blitt eksponert for solens sviende varme.

Mellom huaoraniboligen og alle de andre husene på museet, er det opparbeidet et pent uteområde med små steintrapper, blomster og palmer, grusstier og lave, grønne vekster av ulike slag. Her og der strekker totempæler utskåret i tre seg mot himmelen, og over tretoppene ser vi selve ekvatormonumentet, med en gråsvart jordklode på toppen av en høy, kompakt sokkel av beige steinklosser. Monumentet der borte er bygget over tohundre meter unna ekvatorlinjen og museet.

For ekvatorlinjen, den er her, forteller guiden. Nederst i den hellende museumsgrunnen, etter å ha vandret innom flere boliger og ned en slak steintrapp, står vi plutselig på linjen som vanligvis kun finnes på kart. Her er den imidlertid markert med en bred, rød stripe på et flatt, steinlagt underlag. Her er en globus, solur og kompass som viser himmelretningene. Et skilt med museets logo og påskriften «Ecuador en la mitad del mundo», samt informasjon om at vi nå befinner oss på «Latitud: 00°00′00″», er plassert på den røde stripen og ser ut til å være et hyppig brukt fotomotiv. Som så mange andre antakelig har gjort før oss, stiller vi oss opp bak skiltet og lar guiden fotografere oss med kameraene våre.

Så er det tid for ekvatoreksperimenter. Guiden forteller om tyngdekraft i ulage. Om egg som kan balanseres på et spikerhode, om at man ikke er like sterk når man står på ekvator og om at balansen vår ikke er den samme på ekvator som ellers. Vi følger nysgjerrig med på det som vises, og får forsøke selv. Til slutt demonstrerer guiden det alle har hørt om, det som kalles Corioliseffekten og som etter sigende gjør at vannet snurrer i én retning når det renner ned i et sluk på den nordlige halvkule, og motsatt vei på den sørlige halvkule. Hun plasserer en buklete sink først på ekvatorstreken, deretter på nordsiden, og til sist en meter eller to sør for streken. Alle de tre stedene lar hun vann renne gjennom sluket, og mens Ingelin filmer det hele ser vi med egne øyne at vannvirvlene oppfører seg akkurat slik jeg husker en lærer beskrev en gang på barneskolen. Vannet i sinken spinner i forskjellige retninger alt etter hvilken side av ekvator den står på.
– Kult, konstaterer Ingelin.

Vi fortsetter gjennom museumsområdet, mot utgangen, der det selvsagt er plassert en suvenirbutikk med priser som sannsynligvis er langt høyere enn på markedet i Otavalo, byen vi skal besøke om noen dager. Fargerike tekstiler henger på veggene, en mann sitter ved en stor vev og produserer et teppe, og en kvinne med panamahatt, lilla sjal og hvit strikkejakke over en tradisjonell klesdrakt med vidt skjørt, står og spinner garn. Jeg studerer utvalget av fargeglade suvenirer, men fastslår at jeg ikke skal ha noe. Snart står jeg utenfor museet og venter på at de siste i gruppen skal gjøre seg ferdig med handlingen, slik at vi kan bevege oss videre til vårt neste overnattingssted, den gamle gården Hacienda Guachala i Cayambe.

Jeg fikk aldri det egget til å balansere på en spiker. Men jeg så i det minste andre klare det. Om det var fordi spikeren stod på ekvatorlinjen, eller om det var tilfeldig, vet jeg ikke.

____________________________________________________________________

VIKTIG INFORMASJON

I etterkant av besøket på museet, har jeg lest litt om hva folk har skrevet om det på nettet, hva vitenskapen sier om ekvator og om eksperimentene som blir utført på museet. Jeg har lært at ekvator slett ikke går der guidene på museet sier at den går. Faktisk er ekvator omtrent førti meter unna. Eksperimentene som blir utført, er også bare juks og bygger på myter. Egg kan for eksempel balanseres hvor som helst. Når det gjelder vannvirvlene, stemmer det riktignok at Corioliseffekten finnes, men faktorer som hvordan vasken din er utformet, hvor rett den er satt opp og hvilken vei vannet kommer inn i den har ekstremt mye mer å si på snurreretningen enn hva Corioliseffekten har. For en enkel forklaring på dette, les her: http://forskning.no/fysikk/2008/02/den-snurrige-coriolis-effekten.

Når man i tillegg vet at ekvatorlinjen på museet ikke er ekvatorlinjen i virkeligheten, er det jo lett å skjønne at museet faktisk narrer de besøkende. Trist at så mange, inkludert meg selv, biter på. Museet kunne vært veldig bra hvis de hadde holdt seg til sannheten, og kanskje heller avkreftet myter enn å nøre opp under dem og spre feilaktig kunnskap til alle de besøkende, som igjen sprer «kunnskapen» videre til venner og kjente, og til folk som leser omtalene av museet på nettet.

Ekvator. I hvert fall nesten.

Ekvator. I hvert fall nesten.

Kopi av et huaoranihus.

Kopi av et huaoranihus.


 

Tradisjonell maske.

Tradisjonell maske.

Reklamer

3 kommentarer om “Verdens navle

  1. Tilbaketråkk: Verdens navle | Glimt av verden

  2. Hmm, fulgte du egentlig godt nok med på guidingen? Han fortalte jo at de lenge trodde at dette faktisk var ekvator, men da de fikk nye og bedre målemetoder, bla. GPS fant de ut at det var ca. 40 m unna der linjen er tegnet inn i dag og museet ble bygget. Vi fikk fra bussen? se hvor linjen egentlig går (der hvor den statuen var).

    • Da er det nok du som ikke har fulgt godt nok med. Guiden på museet sa at ekvatorlinjen de har der er kalkulert med GPS, og det er også det de reklamerer med. Det er dessuten, i følge diverse søk på nettet, det de fremdeles sier til turister som besøker museet. Vi fikk også helt klar beskjed om at statuen i hvert fall ikke står på ekvator – noe som for øvrig er riktig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s