Svart senker natten seg

Kveld i den forlatte kirken

Selvfølgelig er det Giovanny som kommer med idéen. Vi har kjent reiselederen vår lenge nok nå til å ikke bli overrasket. Egentlig er det jo ikke en idé i det hele tatt. Det er en beslutning han allerede har tatt, og nå, når han sitter lett henslengt i en stol og med en alvorlig mine avslører planen, kan jeg se at øynene hans gløder av forventning, og jeg aner en viss fandenivoldskhet bak de svakt opptrukne munnvikene.
– We’re going to the church tonight. And… Giovanny tar demonstrativt en pause, ser fra den ene til den andre, før han fortsetter. – One of you will have to climb the stairs to the tower all alone.
Nå gliser han tilfreds.
– Oh, really? sier den førti år gamle srilankeren Himesha skrekkslagen med sin karakteristiske indiskklingende aksent. Hun sier dette minst tretti ganger daglig. Selv når hun ser løven som pryder forsiden av passet mitt og spør om det finnes løver i Norge, og jeg svarer ja, responderer hun med et forundret og interessert oh, really?

Jeg ser at Giovanny fryder seg over ansiktsuttrykkene våre. Himesha ser ut som hun skal besvime bare ved tanken på å måtte gå alene opp i tårnet på den flere hundre år gamle steinkirken. Ulrike gransker Giovanny og ser ut til å vurdere hvorvidt hun skal ta ham på alvor eller ikke. Ulli ler nervøst, og Sarah kaster et skeptisk blikk mot den gamle, hvitmalte kirken på den andre siden av gårdsplassen.

Vi befinner oss på den sjarmerende, gamle gården Hacienda Guachalá fra 1580. Den eldste i Ecuador, har vi blitt fortalt. Stedet oser av historie, og har sågar vært hjemmet til flere kjente politikere, inkludert to av landets presidenter. Bygningene er lave, gamle og litt skjeve hist og her, og omgir et brosteinsbelagt gårdsrom med frodige busker, trær og blomster og en rund fontene. Det er åpne svalganger med gamle trestolper langs bygningene, og et høyt tårn i det ene hjørnet. Kirken skimtes i bakgrunnen. Ville kaniner hopper rundt, kolibrier suger nektar fra de fargesterke blomstene, og vakre sommerfugler danser i luften. Bak haciendaen ruver de høye fjellene, og hvis man er heldig kan man se den 5 790 meter høye vulkanen Cayambe, dersom den ikke gjemmer seg i skyene.

Både de gamle stallene og andre bygninger er omgjort til sjarmerende gjesterom. Når jeg åpner den tunge tredøren med flotte utskjæringer og diger nøkkel og trer inn i rommet jeg deler med Ingelin, er det som å ta et skritt tilbake i tid, selv om også haciendaen for øvrig gir en følelse av å være hensatt til svunne tider. Det er høyt under taket, og rommet er stort og romslig. Det domineres av tre store senger av massive, rustikke trestokker med tynn madrass og en haug med tunge, tykke ulltepper som sørger for at vi holder varmen gjennom kalde netter. Rommene har verken varme, vifte eller aircondition, men derimot en murpeis som tydelig er godt brukt. Ved siden av står en flettet kurv med ved klar til bruk, og en svak, men distinkt eim av bål har for lengst trukket inn i de gamle, hvitmalte murveggene og møblene i rommet. Et vevet teppe pryder den ene veggen, lamper i utskåret tre henger over hver seng. Badet er lite, gammelt og slitent, men gjør sin nytte. I den lille alkoven utenfor badet finnes et skrivebord og en pinnestol, en behagelig kurvstol og egen utgang til et drivhusområde med svømmebasseng og tropisk hage. Der kan man ta et forfriskende bad selv om Andesregnet siler og temperaturen kryper langt nedover på gradestokken. Ved enden av bassenget vokser frukttrær som forsyner kjøkkenet med spennende ingredienser til den nydelige maten som tilbys gjestene. Frokost og lunsj nytes ute i det vakre gårdsrommet, mens middagene serveres i et eget rom med langbord og hyggelige, knitrende flammer i den store peisen.

Hacienda Guachalá er et flott sted.

– Well, sier Giovanny. – Who’s the lucky one?
Himesha vrir seg nervøst i stolen. Ingen melder seg frivillig, og det besluttes at seven skal avgjøre. Vi skal telle til 30, ett tall hver, men hver gang vi kommer til et tall som har sju i seg eller kan deles på sju, skal vi si clap, og retningen snus. Fint, tenker jeg. Vi har gjort det før, og jeg har klart meg bra hver gang.

Giovanny starter. – One.
– Two, fortsetter Sarah.
– Three.
– Four.
– Five.
– Six.
– Clap.
Jeg følger med, klarer meg fint når det blir min tur, klarer meg fint neste gang også.
– Twentyfive, sier Ulrike.
– Twentysix, fortsetter Ingelin.
Det er straks min tur, fastslår jeg. Mitt tall blir tjueåtte. Det går opp i sju. Jeg skal si clap.
– Clap, sier Pascal.
– Twe… Jeg vet med en gang jeg åpner munnen at jeg har bommet, men det er for sent. De første bokstavene ramler ut av meg uten at jeg klarer å forhindre det. – …eeeeeeentyeight. Aaaah, sukker jeg. – I was telling myself not to say twentyeight, but my mouth is obviously living it’s own life.

De andre ler, og det aner meg at flere av dem senker skuldrene av lettelse. Jeg trekker på skuldrene og smiler. – Oh, well. I’m looking forward to finding out what Giovanny’s planning to do to scare me, sier jeg.

Giovanny later som han ikke hører.

Når mørket senere ligger tungt over Hacienda Guachalá og klokken tikker mot midnatt, står vi utenfor den tomme, mørke kirken som ikke har vært i bruk på årevis.

– You know what to do? spør Giovanny. Gliset hans er på plass.
Jeg geiper til ham. – I know you’re up to something.
Giovanny forsøker å se overrasket, fornærmet og uskyldig ut på en gang, og rister på hodet.
– Oh, come on, sier jeg. – Well, I’m off. Now you can set your evil plan to life.
– Ooooh, you’re brave, hører jeg Himesha mumle bak meg i det jeg smetter inn den åpne døren.
Mørket sluker meg nådeløst. I noen sekunder blir jeg stående like innenfor døren, håper at øynene skal venne seg til lysmangelen, men de gjør ikke det. Mørket er brutalt svart. – Nei vel, mumler jeg. – Da får du bare ha det så godt.

Det er ingen å snakke med, men jeg snakker allikevel. Kanskje til det usynlige rommet. Kanskje til de som står utenfor, selv om de sikkert ikke hører meg, og selv om det selvsagt bare er Ingelin som forstår hva jeg sier. Kanskje snakker jeg til en som skjuler seg i det ugjennomtrengelige teppet av svart natt her inne i den gamle og for lengst forlatte kirken.

Jeg aner ikke hvor jeg skal. Gjennom hele kirkerommet, har Giovanny sagt. Og så opp trappen. Trappen. Er den til høyre eller venstre? Sa han noe om det?

Det hadde unektelig vært praktisk å ha vært her i dagslys først. Jeg beveger meg forsiktig fremover, nølende, skritt for skritt. Et skritt. Et skritt til. Brått blir den knugende stillheten brutt av et øredøvende lurveleven. Jeg har gått rett på en stor, usynlig gjenstand i det stummende mørket. Lyden av stolben som skraper mot murgulvet river i ørene, og det larmende braket kommer når stolen velter overende og deiser i det steinharde underlaget.
– Det var da fælt til bråk på meg, da! utbryter jeg.
Jeg er sikker på at de andre står utenfor og ler høyt av meg. Famlende beveger jeg meg framover i kirken, venter på å støte inn i nye gjenstander, lurer på når Giovanny skal hoppe fram fra bekmørket og gjøre seg skyldig i å ha påført meg hjerteinfarkt.

Jeg satser på at trappen befinner seg til venstre, finner en døråpning, går rett inn i en udefinerbar stabel med gjenstander og skaper et nytt rabalder. Jeg famler, men finner ingen trapp. I det samme hører jeg lyder bak meg. Jeg lytter, venter.
– Hey! Who’s coming to scare me?
Jeg får ikke noe svar.
– Oh, well, sier jeg høyt. – Come and get me, then.
Jeg famler med hendene foran meg i mørket. Jeg har virkelig ingen anelse om hvor jeg skal gå.
– I don’t know where to go, sier jeg høyt ut i mørket.
Ikke noe svar. Jeg blir stående der jeg er. Omsider har øynene mine blitt vant til mangelen på lys. Jeg myser gjennom mørket, og skimter Pascal like ved meg.
– Hey, sier jeg. – It’s you! I was expecting… something else.

Vi finner trappen. Den er til høyre. Steintrinnene er små og nedslitte, men det er i hvert fall lettere å følge en trapp oppover enn å famle seg gjennom et ukjent kirkerom med løse stoler som venter på å bli snublet i.

– What about the others? spør jeg.
– They’re coming.
Vi har nådd toppen, og kan skue opp på stjernehimmelen. Pascal hadde rett. De andre kommer, en etter en. Til slutt kommer Giovanny med et stort glis. Jeg ser undrende på ham. Var dette alt, eller gikk planen hans i vasken?

Giovanny konstaterer at det snart er midnatt, og om litt er han i gang med spøkelseshistorien han antakelig har lengtet etter å få fortelle.
– Once there was a young lady… begynner han.
Jeg lytter til ordene som lister seg ut i den mørke, stille natten og svever ut i intet fra toppen av tårnet på den forlatt kirken. Kjølige vindpust stryker meg over kinnet mens jeg lurer på om jeg skal være skuffet over mangelen på dramatikk og skremselsforsøk. Jeg flytter blikket fra den ene til den andre. Himesha ser vettskremt ut. Jeg smiler. Hadde jeg vært henne, hadde ferden gjennom kirken vært dramatisk nok.

Giovanny fortsetter å fortelle med dempet, dramatisk stemme. Nye ord lister seg ut i natten og fletter seg sammen til en historie. Klokken er nettopp bikket midnatt, og jeg vet at denne kvelden har blitt til en ny historie, en historie som jeg selv kan fortelle om en forlatt kirke og en gammel, vakker hacienda ved foten av vulkanen Cayambe i Ecuador.

Et lite glimt av verden.

Reklamer

En kommentar om “Svart senker natten seg

  1. Tilbaketråkk: Svart senker natten seg | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s