Mellom himmel og jord

Busstur i Andesfjellene

Bussen suser nedover den svingete veien. På den ene siden ruver fjellet over oss, på den andre stuper fjellsiden loddrett nedover og forsvinner i tåkeskyen langt der nede. Tåken ligger så tett over dalbunnen at det mange steder er umulig å se hvor langt det er ned til bakken. Veien vi kjører på er smal og svingete, og mange steder er det eneste som minner om autovern en urovekkende lav betongkant.

Bussjåføren synes å ha alt annet enn god tid. Jeg priser meg lykkelig over at han omsider har fått skiftet dekket som har vært punktert helt siden vi gikk på bussen i Papallacta for en halvtime siden, men selv om dekkskiftet ble utført imponerende raskt, virker det som han har bestemt seg for at han ikke har noe mer tid å tape.

Jeg skulle gjerne sett at han ombestemte seg.

Gjennom den støvete bussruten ser jeg bruddstykker av hverdagslivet til menneskene som bor her oppe i Andesfjellene. Nå og da passerer vi hus som klorer seg fast i fjellsiden, og på flate fjellpartier har det vokst fram små klynger med hus, eller hele landsbyer. Husene ligner lappetepper av nye og gamle, smale og brede planker i ulike grå og brune nyanser. Takene er av bølgeblikk eller blader som er flettet tett sammen, og mange av vinduene er uten glass. På alle klessnorene henger klærne på rekke og rad. Det er vanskelig å tørke klær her i den kjølige og fuktige fjelluften, og klærne kan henge i flere dager før de er tørre.

Vi suser forbi barn som leker, mødre som vasker klær og menn som sitter i slitte stoler og prater. De fleste familier ser ut til å ha minst én hund. Jeg ser hunder som døser ved husveggen, hunder som løper i hælene på små barn og hunder som sitter på flate tak og følger med på det som foregår. I gresskledde, bratte fjellsider, der det synes umulig at noen skal kunne klamre seg fast, gresser svarte og hvite kuer, og høner spankulerer rundt i veikantene.

Med våkent blikk følger jeg med på hverdagslivet utenfor og lar de flyktige bildene feste seg i hukommelsen.

Landskapet er vilt, grønt og frodig, og fremdeles stuper fjellet loddrett ned ved siden av oss. Av og til får vi et glimt av dalbunnen gjennom tåkelaget. Langt, langt der nede bruser den brune elven. Det føles som om vi kjører på en vei som svever et sted mellom himmelen og jorden.

– Dette er ikke noe for mamma, sier Ingelin.

Jeg rister på hodet, stirrer ut vinduet med en slags skrekkblandet fryd, lurer på om jeg skal nyte utsikten eller om jeg bør forberede meg på å suse utfor stupet.

Bussjåføren kunne gjerne satt ned farten litt.

Nå og da stanser vi for å plukke opp nye passasjerer som står og venter på vilkårlige steder langs veien. En gammel, rynkete dame med krokbøyd rygg, en mann med hatt og svart, tykk ulljakke, to små søsken og mormoren deres, en mor bærende på en sovende treåring. Av og til kommer det også noen som skal selge varene sine. Et sted kommer det på ei jente i tiårsalderen med mandariner, og en mann med hjemmelaget is. Som alle de andre selgerne har gjort, kommer de gående bakover i bussen mens de holder fram det de har til salgs og snakker uavbrutt.

– Mandarinas-un-dollar-mandarinas-un-dollar-mandarinas-un-dollaaaaar!

Selgerne snakker så raskt at jeg er forundret over at de får stokket tungen riktig. Alltid tre repetisjoner, ørliten pause for å trekke pusten, tre nye repetisjoner.

– Mandarinas-un-dollar-mandarinas-un-dollar-mandarinas-un-dollaaaaar!

Salget går trått. Mandariner og hjemmelaget is frister ikke. Bakerst i bussen snur de to selgerne og går framover igjen; bussjåføren stanser for å slippe dem av.

Vi begynner å bli vant til dette nå.

Jeg kikker ut av vinduet og ned mot bakken, forsøker å få et glimt av veien, men kan ikke se den. Bussen kjører så langt ute mot kanten at det eneste jeg ser er en snei av den lave betongkanten, det fryktinngytende stupet og dalbunnen langt der nede.

Ingelin og jeg sitter nesten helt bakerst i bussen. Ulrike og Pascal sitter til venstre for oss, ellers er vi omgitt av ecuadorianere i alle aldere. Et par urolige barn henger over seteryggen min, peker begeistret på dette og hint utenfor vinduet, snakker som en foss med hverandre og med faren sin. Lyden av de oppspilte barna blander seg i blant med en svak lyd som minner om kremting, eller om lyden av en stol som blir skjøvet over gulvet i det fjerne. Lyden er svak, og høres kun et flyktig sekund en sjelden gang før den er borte igjen.

– Kommer den fra et menneske? undrer jeg.

Ingelin trekker på skuldrene. – Vet ikke. Kanskje det er bussen.

En halvtime senere svinger sjåføren inn til siden og stanser for å slippe av noen av passasjerene. En mann reiser seg fra bakerste seterad. Ingelin kniser lavt i det han passerer oss.

– En høne!
– Hm?
– Jeg så bare et hode stikke opp av en plastpose. Se ut av vinduet når han går av!

Jeg skynder meg å følge oppfordringen, og ganske riktig, der går en mann med en plastpose. Hodet til en høne stikker opp.

– Det var den som laget lydene vi hørte, konkluderer jeg. – Men den må ha sittet merkelig stille i posen sin!
Ingelin fniser. – En høne i en plastpose. Nå har jeg sett det også.

Jeg nikker. Slik er Ecuador. Høner kan fraktes i falmede plastposer, kuer kan stå fastbundet på lasteplanet til en pickup, sauer kan stues inn i bagasjerommet under bussen eller sitte på taket på en gammel, skranglete folkevogn. En hel, slaktet gris som er til salgs kan henge loddrett utenfor et hus i en beskjeden hovedgate gjennom en liten fjellandsby. Kuer står bundet fast til stolper, og høner spankulerer fritt omkring mellom husene sammen med hunder i alle størrelser.

Bussen suser forbi kvinner i fargesterke, side stakker, broderte bluser og med hatt på hodet, kvinner som bærer gress i svære bunter surret i et tøystykke på ryggen. En mann med et esel arbeider på åkerlappen sin, en annen sitter på en lav trekrakk og melker en ku som står bundet til en stolpe midt på et jorde. To mørkhårede barn løper leende bortover en grusvei med en ovnsrørhund sprettende rundt bena, mens moren deres henger opp klesvasken.

Jeg sitter godt tilbakelent i setet og lar blikket følge med på verdenen som farer forbi utenfor vinduet.

Så kommer regnet. Tunge regndråper trommer mot busstaket; et gråsvart skydekke hviler tungt over fjellene.

– Regn, mumler jeg. – Kanskje sjåføren setter ned farten litt nå.

Jeg innser snart at det ikke vil skje.

– Det er i hvert fall autovern her, sier jeg og peker ut. Fjellsiden er like bratt, men her er det i det minste satt opp autovern på de farligste stedene langs veien.
Bussjåføren bremser svakt foran en sving. I det han øker farten igjen, kjenner jeg en iskald strøm av vann treffe skulderen min. Jeg rykker til. Vannet renner nedover armen og etterlater en bred, våt stripe over huden. Et øyeblikk lurer jeg på om det er et av barna i setet bak meg som har sølt, men når en ny dusj treffer meg, innser jeg at det kommer fra taket.

– Flott, sukker jeg. – Det regner inne i bussen også, nå!

Med korte mellomrom fortsetter små strømmer av vann å sprute ned fra taket. Vannet er kaldt, og jeg skvetter for hver dusj som treffer meg. Plutselig hører jeg hvinende utrop fra Ulrike på andre siden av midtgangen. Hun ler. Jeg lener meg fram og gliser.

– Are you having showers too?
Ulrike ler og nikker.
-You too?
– Yep.

Latteren er umulig å stanse.

– Et punktert dekk, sier jeg til Ingelin når latterkrampen en stund senere har avtatt. – En sjåfør som ikke finner det for godt å gjøre noe med dekket før det har gått minst en halv time. En sjåfør som kjører som en villmann på svingete veier langs det bratteste stupet jeg har sett på lenge. Høner i plastposer, mandarinas-un-dollar og foss fra taket.

Jeg drar på meg hettegenseren for å forhindre at det iskalde vannet treffer huden min flere ganger, og undrer meg over hvorfor jeg ikke kom på å gjøre dette litt tidligere. Så snur jeg meg mot søsteren min.

– Sjelden jeg har vært på en så opplevelsesrik busstur!
– Nervepirrende, sier Ingelin.
Jeg nikker. – Opplevelsesrik og nervepirrende.

Når vi ankommer den lille byen Tena i utkanten av Amazonas, har det sluttet å regne. Solen stråler fra blå himmel, og luften kjennes varm og klam. Jeg nyter solstrålene, og kjenner at jeg vil komme til å like de varme dagene vi har foran oss her i lavlandet.

Jeg kaster et blikk bort på bussen, og rister sakte på hodet mens bilder av stupbratte fjellsider farer gjennom tankene mine.

– Well, sier jeg og hever øyenbrynene. – We survived.
Ulrike ler. – A bit soaked, but at least still alive.

Vi stabler bagasjen inn i en bil, og klatrer opp på lasteplanet til pickupen som skal frakte oss videre fra Tena, inn i jungelen.

Snart forsvinner Andesfjellene bak oss; fjellene som kan ta pusten fra en der de troner mellom himmel og jord; mektige, vakre, ville og fulle av skumle, bratte fjellsider.

Langs veien.

Langs veien.

Reklamer

En kommentar om “Mellom himmel og jord

  1. Tilbaketråkk: Mellom himmel og jord | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s