Kjært barn har feil navn

Panamahattens hjemtrakter

Panamahatten er ikke fra Panama! Det er i hvert fall det jeg nettopp har fått høre, og jeg hever øyenbrynene mens jeg kaster et granskende blikk på Giovanny. Tuller han igjen?
– It’s true, forsikrer den ecuadorianske reiselederen. – They are made in Ecuador.
Jeg rynker tankefullt på nesen. Dette må jeg få klarhet i.

Vi kom fram til Cuenca i går kveld, etter en åtte timer lang busstur i Andesfjellene og et stopp ved inkaruinene Ingapirca. Landets tredje største by har om lag 350 000 innbyggere, og ligger i høylandet sør i Ecuador. Her har vi en hel dag til fri rådighet, og sammen med Ingelin, amerikanske Sarah, srilankeren Himesha og gruppens eldste, femtiseksåringen Liz fra England, har jeg takket ja til Giovannys tilbud om en omvisning i byen.

Han har sågar lovet å ta oss med til en panamahattfabrikk.

Til nå har vi vandret fra den rolige gaten hvor hotellet vårt ligger, forbi en plass med en liten, men pent beplantet park og til et sentrumsområde som myldrer av liv. Vi har vært innom et innendørs marked, der det bugnet av frukt og grønnsaker i friske farger, der kjøttstykker hang uinnpakket fra kroker i salgsbodene, der reklameskilt for Colgate og plastflasker med et ubestemmelig innhold fantes side om side med feiekoster, solkrem og stabler med egg. Korn og mais ble solgt i løsvekt fra svære plastsekker, og veiingen foregikk på gammeldagse vekter. Selv om noen menn var å se, var de fleste kundene kvinner. Noen med det som for oss er vanlige klær, med langbukser, bomullsgensere og en veske over armen, andre tradisjonelt kledd med vide skjørt og sjal knyttet over skuldrene, panamahatt og håret i en lang flette. Kurvene disse kvinnene ofte bar på levnet ingen tvil om at de var ute for å handle.

Markedet var en opplevelse for alle sanser.

Etter en kort rusletur fra den toetasjes markedshallen, stanser vi utenfor panamahattfabrikken hvor Giovanny håper vi kan få en omvisning. Han veksler noen ord med en av de ansatte, og det ser ut til at vi har hellet med oss, for snart vinker han oss inn.

Rommet vi entrer har rødbrunt, flislagt gulv, og deler av taket består av svakt skrånende bjelker under takvinduer som slipper dagslys ned i rommet. Noen grønne planter henger ned fra en slags hems som strekker seg over halve rommet og støttes opp av hvitmalte søyler.

Men det aller første jeg legger merke til, er panamahattene. Midt i rommet er en rekke bord satt sammen til et stort, og oppå ligger stabler av hatter. Det ligger hatter i hyller langs veggene, det henger hatter på stativer oppetter søylene, det er utstilt hatter i lukkede glassmontere og det henger hatter til pynt på veggen. I den ene enden av rommet står en rekke maskiner som ser ut som de er minst hundre år gamle, og på en lang betongbenk ligger stabler med uferdige panamahatter.

At dette er en panamahattfabrikk, er det i hvert fall ingen tvil om.

Og så får vi det bekreftet. Panamahatten er fra Ecuador. Vi får høre at en klok forretningsmann en gang i tiden begynte å eksportere slike hatter til Panama. Etter hvert ble Panama brukt som mellomstasjon for utskiping av de stadig mer populære hattene til land i Amerika, Asia og Europa. Fordi forsendelsene kom fra det mellomamerikanske landet, begynte navnet panamahatt å bli etablert rundt omkring i verden. Så, i 1904, var den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt på besøk på byggeplassen til det som skulle bli Panamakanalen. Etter at han ble fotografert med en nyervervet ecuadoriansk hatt vel plassert på hodet, var det ikke til å unngå at folk forbandt denne typen hatter med Panama.

Vi får høre at hattene håndlages, og at de fineste av dem er av svært god kvalitet. Fabrikkarbeideren viser hvordan panamahattene kan bøyes og krølles så mye man vil, men allikevel beholde formen, takket være de myke fibrene de er laget av. Vi får se ulike ledd i produksjonen, og prøver hatter med forskjellige farger og detaljer. Til slutt ender omvisningen oppe på fabrikktaket, der vi har god utsikt over deler av byen og fjellene som omgir den. Her oppefra ser vi at dette er en grønn by, med en mengde trær og små, grønne gressflekker mellom bygningene.

Etter besøket på fabrikken, tusler vi videre gjennom byen. Snart er vi nede ved elven Tomebamba, som renner gjennom byens hjerte. Langs elvebredden er det opparbeidet en gangvei under høye løvtrær. Tallrike broer gjør det mulig å krysse det mørke vannet uten å måtte gå lange omveier, og langs den ene elvebredden ruver høye boligkomplekser i kolonistil. Bygningene i denne gamle bydelen er skakke og slitte. Klesvask vaier fra balkongene og takutspringene som stikker fram på alle mulige rare steder oppetter fasadene. Noen av bygningene ser ut som de er bygget på litt nå og da uten noen spesiell plan for hvordan det endelige resultatet kom til å bli, men det skakke og tilfeldige har sin sjarm.

Sentrum av Cuenca ble oppført på UNESCOs liste over verdensarven i 1999 på grunn av de mange historiske bygningene, kan Giovanny fortelle.

Jeg lar blikket vandre over de gamle husene, elven og gangveien under trærne, og fester det til slutt på en kvinne som passerer oss. Hun er kledd i et mørkegrønt foldeskjørt som rekker henne til anklene, en sjøgrønn genser og svarte småsko. Over de lange museflettene bærer hun en grå panamahatt med et svart bånd rundt selve hatten, like over bremmen.

– Panamahatten burde egentlig vært omdøpt til ecuadorhatt, sier jeg.
Ingelin flirer.
– Ja, egentlig.

Innendørs marked.

Innendørs marked.

Fruktavdelingen var bugnende og fargerik.

Fruktavdelingen var bugnende og fargerik.

Ymse til salgs.

Ymse til salgs.

På handletur.

På handletur.

 

Panamahattfabrikken.

Panamahattfabrikken.

 

Panamahattpresse.

Panamahattpresse.

 

Utsikt over Cuenca fra taket på panamahattfabrikken.

Utsikt over Cuenca fra taket på panamahattfabrikken.

 

Rusletur lands elven.

Rusletur lands elven.

Elven Tomebamba.

Elven Tomebamba.

Gamle hus fra kolonitiden.

Gamle hus fra kolonitiden.

 

5 kommentarer om “Kjært barn har feil navn

  1. Tilbaketråkk: Kjært barn har feil navn | Glimt av verden

  2. Og paps sier: Hvorfor i all verden fikk jeg en Nike-caps etter turen? – og ikke en panamahatt??

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s