Inkaenes forlatte by

Et utdødd samfunn i Andesfjellene


Den første gangen jeg så Andesfjellene, ble jeg bergtatt. Jeg hadde vinket farvel til Trine på flyplassen i Uruguays hovedstad, og den første etappen på ferden hjem til Norge gikk fra Montevideo til Lima. Fra vindusplassen min på høyre side i flyet så jeg hvordan landskapet under meg endret karakter fra flate gressletter til øde fjellområder. Med klassisk musikk på øret brukte jeg så godt som hele flyturen på å glane ned på snøkledde fjell, spisse tinder, dype daler og intenst blå innsjøer. Det var så flott, så vakkert, så vilt, og jeg fastslo at en dag måtte jeg komme tilbake til Sør-Amerika og se Andesfjellene fra bakkenivå.

Tilfeldigheter gjorde at det ikke tok mer enn sytten måneder før det skjedde.

Riktignok er ikke dette de øde, ville fjellområdene jeg så fra flyet, men jeg er like fullt begeistret. Vi forlot den vesle fjellbyen Baños i dag morges, og har tilbrakt flere timer på veien. Åtte timer er vi blitt fortalt at bussturen sørover til Cuenca skal ta. Selv om vi bare er ni personer i tillegg til reiselederen vår, har vi valgt å leie en stor buss med sjåfør i stedet for å benytte vanlig rutebuss slik vi gjør ellers. En egen buss gir mye større komfort og frihet på den lange turen; ikke minst mulighet til å stoppe underveis.

Overraskende kort tid etter at vi forlot Baños, gikk de fleste lei av å følge med på det vi passerte, og de fant andre ting å gjøre, som å se film eller sove. Ingelin og jeg satte oss derimot på hvert vårt sete langt bak i bussen med speilreflekskameraene klare til å fange motiver i forbifarten. Rundt oss var det fjelltopper så langt øyet rakk, noen med krumme rygger, andre med spissere nuter. Vi så fjellsider med åkerlapper i grønne og brune fargenyanser, knauser dekket av gress og golde skrenter der ingen ting vokste. Den asfalterte veien snodde seg høyt oppe i fjellsidene som en buktende åme, med stup på den ene siden og bratte lier på den andre. Nede i dalene lå små landsbyer, og et og annet hus klamret seg fast i bakker så bratte at det er vanskelig å forstå hvordan noen kom på å bygge noe som helst der. I småbyer vi passerte stod murhusene tett, gjerne malt i duse pastellfarger, med blikktak eller flate takterrasser, snorer med klesvask og kanskje en balkong med sirlig dreide gjerdestolper. Der var folk som solgte mat tilberedt på grillanretninger langs veien, småbutikker med dagligvarer, slitte reklameskilt for Coca Cola og andre varer, folk som suste av sted på mopeder, folk som pratet, folk som satt, folk som gikk. Vi passerte en pickup med en fastbundet ku stående på lasteplanet, så høns trippe i grøftekantene og la merke til hundene som lusket rundt tilsynelatende annethvert hushjørne.

Den blå himmelen var delvis dekket av hvite skyer som enkelte steder sank ned mellom fjellene slik at vi så ned på dem der de lå og svevde over de dype dalbunnene. Nå og da så jeg det glitre i en elv langt der nede i dalen, og mange steder langs veien stod små altre og minnesmerker for de mange som har mistet livet etter at kjøretøyet de satt i har sust utfor de bratte stupene langs veien. Det var nok av påminnelser om hvor langt det faktisk er ned til dalbunnen mange steder langs veien.

Nå er det imidlertid andre bilder som skal få fylle hukommelsen min. Det er visstnok ikke langt igjen til Cuenca, og takket være friheten som følger med å ha leid vår egen buss, har vi svingt innom Ingapirca. Her er vi tatt hånd om av en guide som er i full gang med å fortelle om inkaenes tapte samfunn her i fjellene. Som de fleste andre har jeg selvsagt hørt om Machu Picchu, som ligger langt oppe i de peruanske fjellene. Jeg hadde derimot aldri hørt om Ecuadors største inkaruiner, og hadde derfor ingen forventninger til stedet.

Det er ikke vanskelig å innrømme at bildene jeg har sett fra Peru helt klart er mer imponerende enn det jeg ser foran meg nå. Her er ingen majestetiske fjell, ingen storslått utsikt og ingen øde fjellområder. Ingapirca ligger tett ved en landsby med samme navn, og selv om vi fremdeles befinner oss i Andesfjellene, er toppene lavere og landskapet litt mindre kupert enn det vi har kunnet beskue gjennom bussvinduene mesteparten av dagen. Selve ruinene bærer dessuten preg av rekonstruksjon etter ødeleggelser de ble utsatt for i kolonitiden.

Dette betyr imidlertid ikke at det ikke er interessant å høre om livet som en gang ble levd her, og jeg lytter oppmerksomt til det som blir fortalt mens vi rusler rundt blant de vernede kulturminnene. Ingapirca betyr inkamur, og det er nettopp det vi ser. Lave murer av stein og grus; ruiner av bygninger som slett ikke ble tilfeldig plassert da de ble reist sent på 1400-tallet. Guiden forklarer at det trolig har vært blant annet bolighus, lagerbygninger, gjestehus og bad her, men det som virkelig fanger oppmerksomheten min er den store, runde ruinen av det som en gang var et soltempel. Med steiner som er perfekt tilpasset reiser restene av den en gang så viktige bygningen seg høyere enn alt annet på området.

Jeg følger etter Ingelin opp de eldgamle trappene, opp på soltempelet. Betrakter utsikten over ruinene, landsbyen og fjellandskapet som forsvinner ut i horisonten. Mellom inkamurene vokser grønt gress som holdes kort av brune lamaer som tusler rundt og beiter på området.

Om en stund skal vi sette oss i bussen og ta fatt på dagens siste, korte etappe, inn til byen Cuenca. Det jeg har sett på reisen i de ecuadorianske fjellene ligner lite på de øde og mektige områdene jeg så gjennom det vesle flyvinduet den januardagen i fjor, men jeg har en mistanke om at også bilder fra denne delen av Andesfjellene vil finne en fast plass i hukommelsen min.

Andesfjellene.

Andesfjellene.

Hold balansen, ku!

Hold balansen, ku!

Landsby langs veien.

Landsby langs veien.

Svingete. Bratt.

Svingete. Bratt.

Flott utsikt!

Flott utsikt!

Ser du veien vi har kjørt på?

Ser du veien vi har kjørt på?

 

Nedlagt jernbane.

Nedlagt jernbane.

Gris til middag?

Gris til middag?

Landsby langs veien.

Landsby langs veien.

Hus langs veien.

Hus langs veien.

 

Ingapirca.

Ingapirca.

Ingapirca med soltempelet i bakgrunnen.

Ingapirca med soltempelet i bakgrunnen.

 

Lama blant ruinene.

Lama blant ruinene.

 

Utsikt fra soltempelet.

Utsikt fra soltempelet.

 

Hva ser du i denne fjellsiden?

Hva ser du i denne fjellsiden?

Reklamer

En kommentar om “Inkaenes forlatte by

  1. Tilbaketråkk: Inkaenes forlatte by | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s