En verden under trekronene

Oppdagelsesferd i regnskogen

Med stødig hånd dyppes den tynne pinnen i den tyktflytende, røde saften inne i en åpnet frukt. Konsistensen minner om maling, og med øvede bevegelser maler Delfin snirklete symboler på kinnene våre; tradisjonelle symboler for ulike ånder. Deretter river han blader i tynne strimler og fletter flate, smale bånd som vi fester rundt hodet. På bena har alle prikk like, solide gummistøvler. Delfin griper etter den lange machetekniven med rødt skaft som ligger på det lange spisebordet, bordet der vi kan sitte og se ut gjennom de åpne veggene og beundre naturen mens vi spiser. Så er vi klare til å gå.

Vi skal på tur. I regnskogen.

Jeg måler Ingelin med øynene fra topp til tå. Båndet rundt hodet, tegningene på kinnene, svart singlet, tynn, grå sommerbukse og høye gummistøvler.

– Kledelig, flirer jeg.
– Takk, svarer Ingelin og gliser.

På rekke og rad følger vi etter Delfin på en smal sti som snirkler seg mellom trærne. Familiens to små hunder er med, de løper frem og tilbake mellom bena våre, under grener som ligger på bakken, over røtter og steiner.

Jeg skal til å spørre om vi kan risikere å møte slanger, men stanser meg selv før jeg har åpnet munnen. Selvsagt kan vi det. Vi er i Amazonas. Det er en grunn til at vi har blitt utstyrt med gummistøvler.

Trærne rundt oss er høye, og det tette bladverket langt der oppe hindrer solstrålene fra å slippe ned på bakken. Enkelte steder slipper lyset likevel så vidt gjennom trekronene og etterlater en smal strime av lys på de lavere plantene som vokser på skogbunnen. Bakken er våt og mørk, skyggefull, dekket av lave, grønne vekster, visnede blader og bregner høyere enn meg selv. Røttene til de svære trærne snor seg på overflaten her og der, før de dukker ned i jorden igjen. Mellom de eldgamle trærne vokser mindre trær, som om et titalls år vil være like høye og solide som det de andre er i dag.

Det er en egen verden her nede under trekronene, skyggefull og mystisk.

Vi beveger oss videre innover i skogen. Delfin er sjaman, og har en imponerende kunnskap om planter og trær som vokser her. Han vet hva som er giftig, hva som hjelper mot ulike sykdommer, hvordan man kan utnytte vekstenes egenskaper på ulike måter. Nå og da stanser han for å demonstrere hvordan man tapper sevje fra et tre eller hvordan lindrende salve kan klemmes ut fra et tilsynelatende vanlig blad, og jeg følger forbløffet med når han viser hvordan bark fra et spesielt tre kan forvandles til krem som benyttes mot allergi og kløe.

– Utrolig hva planter kan brukes til, bemerker jeg.

Ingelin nikker.

Vi har kommet til en liten bekk som snirkler seg gjennom skogen. Vannet er krystallklart, og bunnen er dekket av blankpolerte steiner i koksgrått, hvitt, svakt røde og brunlige nyanser. Med forsiktige skritt følger vi bekken oppover, vasser i vannet, vokter hvert steg for å unngå å skli på de glatte steinene. Så stanser vi. Delfin leter fram en spade som har ligget skjult i buskene, og sønnen Samuel rekker ham det store, sirkelformede fatet i rødbrunt tre som han har båret på hele veien.

– We’re digging for gold, sier Giovanny.
– Oh, really? utbryter Himesha med store øyne.

Delfin står ute i det grunne vannet og spar opp sand og småsteiner til fatet er nesten fullt. De største steinene plukker han vekk, deretter fører han fatet rundt i sirkelbevegelser, delvis under vannoverflaten. Plukker vekk nye steiner, flere runder under vannet. Jeg følger nysgjerrig med. Delfin holder på en god stund, og når de siste sandkornene vaskes vekk og synker tilbake til elvebunnen, peker han ned på fatet. Et ørlite, blinkende gullkorn ligger igjen.

– Wow, sier jeg.
– It is gold, isn’t it? sier Himesha.

En liten plastboks blir hentet frem fra et skjulested like ved. Bunnen av boksen er dekket av små gullkorn; resultatet av tidligere gullgravingsøkter. Det enslige, nyfunnede gullkornet får plass blant de andre.

– Who’s next? spør Giovanny.

Når vi litt senere tusler videre gjennom skogen, har et par av de andre fått prøve seg på gullgraving, med varierende hell. Ytterligere tre gullkorn har funnet veien opp i boksen, og vi har forstått at det ikke er like enkelt å manøvrere det store fatet som det så ut da Delfin gjorde det.

Heller ikke er det enkelt å klatre opp en våt, glatt trestamme. Delfin demonstrerer; forsvinner til topps i full fart, klatrer så høyt at vi til slutt bare ser en mørk flekk oppunder trekronen, og kommer glidende nedover igjen i sikkert tempo. Sarah og Ingelin forsøker det samme, men har ingenting å stille opp med. De klarer så vidt å klamre seg til den sleipe trestammen, og å klatre oppover ser ut til å være en fysisk umulighet.

Jeg forsøker ikke en gang. Jeg har prøvd i Afrika. Det går ikke.

– Jeg tror ikke jeg ville klart meg særlig bra på egenhånd i regnskogen, smiler jeg. – Jeg ville antakelig dødd av å spise noe giftig.

Vi er kommet tilbake til familiens hus, og jeg drar av meg de klamme gummistøvlene. En av hundene kommer ilende mot meg, og med et byks hopper den opp i fanget mitt. Jeg jager den ned igjen og setter støvlene inntil veggen, sammen med de andre.

– Jeg må få vasket bort det her, sier jeg og peker på de røde tegningene på kinnene mine. – Skal du være med og ta en dukkert?

Ikke lenge etter befinner Ingelin og jeg oss nede ved elven som renner ved foten av skråningen nedenfor hyttene vi sover på. Familien til Delfin har demmet opp den lille elven med stokker og kvister slik at det er dannet en kulp med vann dypt nok til at det går an å svømme der. Bunnen er dekket av glatte, runde steiner og myk sand. Jeg klatrer over noen store steiner ved kanten av kulpen, og stikker bena ut i vannet. Det er kaldere enn forventet. I noen sekunder nøler jeg, men så glir jeg forsiktig ned fra steinen og ut i vannet. Kulden fyller kroppen min.

– Hohoi, det var ikke særlig varmt! gisper jeg leende.
Ingelin flirer. – Pyse.

Gradvis venner jeg meg til det kjølige vannet; jeg tar noen svømmetak, legger meg på ryggen, flyter avslappet i overflaten mens jeg skuer opp på trekronene over meg. Jeg vasker håret, skrubber på kinnene for å få vekk den røde fargen. Det er vanskelig. Jo mer jeg skrubber, jo rødere blir kinnet. Ingelin ler, jeg geiper flirende mot henne og fortsetter å skrubbe, helt til fargen er vekk.

– Godkjent? spør jeg.
Ingelin nikker. – Godkjent.

Jeg lener meg bakover og skyller ut restene av sjampoen; blir liggende og duppe i vannet en stund, hører et svakt bjeff fra en av de små hundene oppe ved huset, lytter til klukkingen fra elven og den forsiktige rislingen i løvverket på trærne. Så hører jeg plutselig lyden av vanndråper som treffer bladene.

Det begynner å regne igjen.

Med raske bevegelser smetter jeg opp av vannet, surrer et håndkle rundt meg og samler sammen klær og sko før jeg setter kursen opp skråningen, tilbake til hytta hvor Ingelin og jeg sover, hytta på påler med stråtak, åpne vegger og plankegulv med så store sprekker at vi kan se bakken under oss.

Dråpene faller lett mot bakken mens vi skynder oss opp skråningen.

Det regner i Amazonas.

Reklamer

En kommentar om “En verden under trekronene

  1. Tilbaketråkk: En verden under trekronene | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s