Bare kjenne at jeg er til

Varme kilder i Papallacta

– Det er kaldt.

Jeg står midt på gulvet på det romslige loftet i den vesle hytta vi bor på. En bratt trapp kommer opp midt i rommet, en hylle av flettet naturmateriale står inntil rekkverket som omgir trappehullet på tre sider, og i hvert av de fire hjørnene, innunder skråtaket, står en seng; alle med hvert sitt småblomstrete sengeteppe i duse farger. Kulden fra Andesfjellene fyller hele rommet. Jeg finner bryteren på den flyttbare radiatoren og skrur den på, men det vil ta en god stund før det iskalde rommet blir noe i nærheten av varmt.

Jeg ser skeptisk på bikinien jeg har gravd fram fra sekken. Det kan ikke være stort mer enn ti grader, og det føles vettløst å skulle kle av seg når jeg allerede fryser.

– Kom igjen! Ingelin surrer et håndkle rundt seg; hun er allerede klar.

Jeg sukker, trekker pusten, og med hurtige bevegelser skifter jeg til bikinien.

– Det er kaldt. Virkelig.

Gåsehuden får hårene på armene til å stå rett til værs. Tennene klaprer, selv om jeg forsøker å bite dem sammen. Jeg rasker med meg et håndkle og skynder meg barbent ned trappen, ut i den iskalde fjelluften. Under føttene mine kjenner jeg de harde og kalde, ruglete steinhellene når jeg småløper de femten meterne bort til det lille, runde bassenget midt på det vesle tunet.

Fjellene som rager mot himmelen rundt oss på alle kanter, blir borte mellom skydottene der oppe, forsvinner opp i himmelen, blir usynlige. Vi befinner oss tretusentrehundre meter over havet. Fjellene er så høye at Galdhøpiggen ville sett ut som en liten fjellknaus dersom vi plasserte den her.

Vi er i Andesfjellene, og det er kaldt.

Jeg lar kroppen synke ned i det grunne, varme kildevannet; kjenner hvordan kulden gradvis jages vekk etter hvert som varmen sprer seg til hver minste flik av kroppen.

– Wow, sukker jeg lettet. – Herlig!

Dampen ligger som et slør over vannflaten. Bunnen er dekket av kvadratiske mosaikkfliser i lyse blånyanser, med unntak av en liten og litt dypere sirkel i midten, der det er lagt større heller. Mørke, nesten svarte, ujevne i fasongen og med hvite fuger. Det klare kildevannet er oppvarmet takket være Cayambe og Antisana, to av de mange vulkanene i landet.

Jeg hviler hodet på kanten av det vesle bassenget, lukker øynene, strekker ut bena og lar armene flyte slapt i vannet. Her er det ingen ting å rekke, ingen ting jeg må gjøre; jeg kan ligge her i timevis og bare kjenne at jeg er til.

– Herlig, gjentar jeg.

Når jeg åpner øynene, ser jeg tåkeskyene som henger tungt over de skogkledde fjellsidene. På det lille tunet mellom de fire brunbeisede hyttene, vokser busker som naturen har dekorert med blomster i hvitt og blekrosa, lave planter med blader i mangfoldige grønntoner, et høyt tre med tynne, krokete grener og beskjedent løvverk, blomster i intenst rosa, flammende oransje og harmonisk himmelblått, og trær med tette løvkroner. På et tre med dypgrønt bladverk henger vakre, trompetformede blomster; fargen endrer seg gradvis fra gulgrønt nærmest grenene til rødt ytterst på den bølgende kanten av blomstene. Mellom de skjeve steinhellene som danner gangveier mellom hyttene og den varme kilden, vokser striper av gress. En gammel stubbe stikker frem bak en stein, og like bortenfor står en gruppe stoler og et bord i hvit plast, preget av vær og vind.

– Hvor varmt tror du det er? Ingelin skifter sittestilling og strekker på armene mens hun stiller spørsmålet.

Jeg trekker på skuldrene. – Varmt.

– Førti grader?

Jeg nikker ettertenksomt. – Nesten førti, tipper jeg.

Knøttsmå kolibrier med glinsende fjærdrakter finner veien til de fargerike blomstene rundt oss. Vingene til de vakre fuglene slår så raskt at alt vi ser er bevegelsen. Like bortenfor, i det grønne, våte gresset under buskene, hopper en kanin. Nå og da stanser den opp, legger hodet på skakke, titter nysgjerrig på oss før den hopper videre. Jeg følger den med øynene i det den forsvinner rundt hjørnet på en av hyttene.

Luften er fylt av lett yr, som snart går over i en real skur. Kalde dråper treffer kinnene mine, men jeg blir sittende. Varmen og dampen som ligger som et bevegelig teppe over vannflaten, gjør meg avslappet og døsig. Jeg ligger tilbakelent, trekker pusten i rolige, dype drag og beundrer utsikten over fjellene nok en gang.

– Her, sier jeg med ettertrykk. – Her kan jeg sitte lenge.

Jeg lar blikket følge en lynrask kolibri som svinser mellom blomstene på en av buskene langs hytteveggen.

Ingelin nikker. – Mm.

Jeg nyter livet.

Slaraffenlivet.

Bading i varme kilder i Papallacta.

Bading i varme kilder i Papallacta.

Reklamer

En kommentar om “Bare kjenne at jeg er til

  1. Tilbaketråkk: Bare kjenne at jeg er til | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s