Latteren drukner i myriader av vanndråper

Nærkontakt med Iguazu Falls

To svære, rødoransje sommerfugler danser i luften foran meg. På begge sider av stien vokser elegante palmer, høyreiste og eldgamle trær, grønne planter med blader i alle fasonger, og digre, fargesterke blomster. En liten elv renner gjennom skogen, kaster seg utfor en mosekledd fjellskrent og danner en foss som ser ut som et florlett slør. Like bortenfor fossen har en diger edderkopp spunnet et nett mellom to trestammer; det hårete insektet sitter på lur midt i det finmaskede vevet. Venter.

Alt virker større enn i Norge. Trærne er høyere, sommerfuglene enorme, fuglene synger mer intenst og insekter spiller sterkere enn noen gresshoppe hjemme ville gjort. Varme solstråler sniker seg gjennom tretoppene og treffer plantene på bakken, kaster et gyllent skjær over bladene.

Vi er i Iguazu Falls nasjonalpark, der Brasil, Argentina og Paraguay møtes.

En tilfeldig sammensatt gruppe med mennesker tusler på rekke på den smale, gruslagte gangstien gjennom skogen, på vei ned mot elven. Trine, jeg og et titalls fremmede mennesker; turister, akkurat som oss. De fleste vet jeg ingen ting om, men det er ett unntak.

Unntaket møtte jeg tidligere i dag. Like etter at Trine og jeg hadde installert oss på det hyggelige hostellet vi bor på, ble døren til firemannsrommet åpnet. En høy, rødhåret kvinne på rundt 30 år kledd i mørk joggebukse og en vid, hvit t-skjorte trådte inn i rommet med kofferten sin på slep.

– Hi, sa jeg.

Nykommeren satte fra seg bagasjen, og strakte ut hånden for å hilse. Trine satt nærmest døren, og grep hånden til den fremmede.

– Gøril.

Jeg skvatt. Ingen andre steder i verden enn i Norge heter man vel Gøril?

Trine tenkte åpenbart det samme. – Gøril? From Norway?

Forundringen spredte seg raskt i ansiktet til den fremmede. – Yes. Yes!

– Hei. Trine.
– From Norway? Gøril så ut som hun hadde ramlet ned fra månen. Vi lo alle sammen.
– Fra Norge, nikket jeg bekreftende.

Gøril hadde reist alene med buss i et døgn for å komme hit, og var glad for å møte noen hun kunne tilbringe de neste to dagene sammen med. Nå tusler hun bak meg på stien, i rekken av mennesker, på vei mot vårt første møte med Iguazu Falls.

Snart ligger elven foran oss, og båten venter. Redningsvester til alle, sekker og vesker må legges igjen på land, vi har en våt opplevelse i vente. Jeg kravler opp i båten av tykk, solid gummi og dumper ned på en ledig plass.

Båten durer av gårde; jobber seg gjennom kraftige bølger og den strie strømmen i elven. Nå og da skyller vannet over oss. Klærne er for lengst blitt gjennomvåte, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor vesken måtte bli værende på land.

Jeg skuer utover landskapet. På de enorme steinene ved foten av fjellsiden som stuper ned i elven, sitter digre, hvite storkefugler. Trær klamrer seg fast i den steinete uren, og tretoppene i skogen der vi akkurat har gått strekker seg mot himmelen.

Plutselig er det vann på alle kanter. Utallige fossefall kaster seg utfor bratte fjellsider og skaper tåkeskyer når vannet treffer den brusende elven. Jeg beundrer synet med store øyne. De enorme vannmengdene, omgitt av den frodigste naturen jeg kan forestille meg, grønnfarger i alle nyanser, svaiende tretopper, hvite blomster, flokker med fugler som sirkler over fossefallene.

Dette er bare en brøkdel av de 275 fossene som til sammen utgjør Iguazu Falls. De virkelig store kan vi ikke se, men de er her et sted, avsløres av den enorme tåkeskyen som ligger over landskapet lenger borte, der elven forsvinner rundt en sving.

Båten kjører tett innunder en av fossene. En gang, flere ganger. Bak meg er det noen som hyler. Båtføreren gliser bredt. Jeg ser på den tyske damen som sitter ved siden av meg, hun som har reist hit alene fra Rio de Janeiro. Hun gnir seg i øynene, myser gjennom de tusenvis av dråpene i luften. Vi ler.

– Not a single dry spot on me, sier damen.
– Perfect, svarer jeg og ler enda mer.

Latteren drukner i myriader av vanndråper. Vinden rusker i håret; både vinden og vannet er forfriskende kjølig i den brasilianske, tropiske midtsommersvarmen. Rundt oss tordner kaskadene av vann nedover fjellsidene.

Vi har hatt vårt første møte med Iguazu Falls.

Reklamer

2 kommentarer om “Latteren drukner i myriader av vanndråper

  1. Tilbaketråkk: Latteren drukner i myriader av vanndråper | Glimt av verden

  2. Tilbaketråkk: Fossefall | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s