I dag har vi mat i butikkhyllene

Fremtidsoptimisme i et herjet land

– You want to go to town? Mannen i gul t-skjorte smiler bredt, de hvite tennene står i klar kontrast til den mørke huden, øynene skjeler lett mot høyre. – 50 dollar, I take you to town, I will show you everything.

Lina og jeg ser på hverandre. Det er en drøy time til vi må forlate Zimbabwe for å rekke å møte Amy og Brendan som avtalt. Vi har sett Victoria Falls, og nå står vi her, utenfor inngangen til den vesle nasjonalparken som har fått navnet sitt etter fossefallene. Taxisjåføren smiler fremdeles.

– Det er sikkert altfor mye med femti, sier jeg på norsk til Lina. – Men jeg tror ikke jeg bryr meg om å prute.
– Jeg vil gjerne se litt mer av dette landet, sier Lina.
Jeg nikker. – Litt mer enn bare fossefall.

Med avtale om en times tur for 50 dollar, er vi snart på vei inn mot nærmeste by i en sliten taxi som helt tydelig har vært i lang og tro tjeneste. Skinntrekket på setene er nesten slitt bort enkelte steder, preget av alle menneskene som har sittet der. Klistremerkene på vindusruten er falmet av solen og krøllete i kantene.

– There are so many taxi drivers with yellow t-shirts, sier jeg.

Sjåføren nikker. Han forteller at en del taxisjåfører har organisert seg og spesialisert seg på å være gode guider for turistene. T-skjortene skal være et kvalitetsstempel og bidra til at de er lett synlige.

Synlige er de, uten tvil.

– You want to see the hotel?
– Yes, please.

The hotell kan bare være ett hotell. Ærverdige Victoria Falls Hotel åpnet i 1904, i kolonitiden som fulgte etter at David Livingstone ble den første europeeren som fikk se Victoriafallene. Den gang var hotellet en utpost i ødemarken, men i løpet av tiårene som fulgte, vokste det fram en hel liten by her, mye takket være turistene som ville se fossefallene. Nå har Victoria Falls City rundt 20 000 innbyggere. Men hva med turistene? Er de skremt vekk av ustabilitet og økonomisk kaos?

– They are comming back, forteller sjåføren. – Better times, ma’m, better times.

Vi stanser utenfor det staselige hotellet. Sjåføren nikker mot inngangen. – You can go and have a look.

Vakten utenfor nikker kort og smiler til oss i det Lina og jeg passerer. Vi må gjennom hotellets første etasje for å komme ut i hagen på baksiden. Stuen vi går gjennom har elegante utsmykninger, høye takhvelvinger og majestetiske lyskroner, rødt teppe på gulvet, stoler med snirklete utskjæringer.

– Jeg skjønner hvorfor det billigste dobbeltrommet her koster 420 dollar, mumler jeg.

Jeg skynder meg videre med følelsen av at jeg er på feil sted, at jeg ikke har lov til å være her, at jeg er en inntrenger som ikke passer inn i disse staselige omgivelsene.

Hagen på baksiden er svær. Gresset er frodig og grønt, flaggstangen står høyreist og hvit midt i hagen, bakken skråner lett ned mot kanten av stupet. Hotellet troner ytterst ute ved juvet der elven renner, den mektige Zambezi-elven som vi ikke kan se fra stedet vi står nå, men som renner langt der nede et sted. Høyt over elven ruver Victoria Falls Bridge, broen som forbinder Zambia og Zimbabwe og som vi spaserte over tidligere i dag, broen der man kan hoppe i strikk, 111 meter i fritt fall. I det fjerne hører vi bruset fra fossefallene.

Jeg lar øynene gli over hagen, hotellet og utsikten en gang til. På en terrasse i skyggen sitter noen av hotellets gjester og nipper til drinker som sannsynligvis er både iskalde og eksklusive.

– Kanskje vi bør gå nå, sier jeg.

– This is the gas station. Vi sitter i taxien igjen, sjåføren nikker mot en sliten, falleferdig bensinstasjon i det vi passerer den. – We have gas now. It’s expensive, you know, but expensive gas is better than no gas.

Sjåføren forteller om det svarte markedet, om smugling av bensin, om folk som kjører i timevis eller dagevis til omkringliggende land for å få tak i drivstoff.

– It’s been hard times, you know, hard times. But it’s changing.

Sjåføren er optimistisk. Jeg håper han har rett.

Vi stanser ved en liten restaurant, kjøper litt mat og noe å drikke, slapper av i skyggen inne i den lave bygningen. Jeg betaler med amerikanske dollar. Inflasjonen i landet har vært enorm, og den zimbabwiske dollaren er revaluert tre ganger med det resultat at flere nuller ble strøket. Nå selges billiondollarsedler som suvenirer. Som følge av det økonomiske kaoset ble den zimbabwiske dollaren suspendert i april 2009, og i dag benyttes i all hovedsak andre valutaer i handelen.

Etter det lille måltidet, tar sjåføren oss med videre på runden i den vesle byen.

– This is the supermarket. Han nikker mot en stor bygning med et støvete, slitt skilt. Det ser ut som et falleferdig lagerhus. – Today we have food in the shelves. Better times.

Sjåføren snakker om landbruksreformen, opptøyer, brenning av hus, tvangsflytting, inflasjon og varemangel, om politikk, demokrati og valg. Jeg lytter. Sjåføren har en positiv holdning. Kanskje vil de få en bedre dag i morgen, kanskje vil befolkningen en dag kunne senke skuldrene og oppleve hvordan det er å bo i et trygt, stabilt og demokratisk land.

– It may sound like a dream, but you’ve got to have hope.

Jeg nikker.

Sjåføren slipper oss av like ved grensekontrollen. Vi takker og setter kursen mot det vesle huset der alle må innom for å stemples ut av landet. En ung gutt rekker hånden fram mot meg i det jeg går forbi. Han sier noe, jeg hører ikke hva, men antar at han er en av de mange som gjerne vil ha noen dollar, så jeg rister på hodet og går videre. Det er ikke mulig å gi til alle som ber om penger, uansett hvor gjerne man ønsker det. Jeg registrerer at Lina har stanset.

– Norsk femtilapp, sier hun i det hun tar meg igjen.
– Hæ?
– Han ville veksle en norsk femtilapp.

Jeg stirrer vantro på den velkjente, grønne seddelen med Edvard Grieg som Lina akkurat har vekslet til seg fra den unge fyren fra Zimbabwe.

– Han spurte hva den er verdt. Jeg tror jeg ga ham en veldig god kurs, han tjente nok mer på den vekslinga enn hva jeg gjorde, ler Lina mens hun stapper Grieg ned i lommeboken sammen med brune, fillete, afrikanske sedler.

Jeg rister smilende på hodet og fisker fram passet mitt fra vesken. Med rutinert hånd stempler passkontrolløren oss ut av Zimbabwe, det herjede landet der optimismen så smått har fått grobunn. Jeg husker sjåførens ord.

I dag har vi mat i butikkhyllene.

Jeg håper det vil vare.

Reklamer

En kommentar om “I dag har vi mat i butikkhyllene

  1. Tilbaketråkk: I dag har vi mat i butikkhyllene | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s