Tordentåke

Victoriafallene

Landskapet er flatt. Det finnes faktisk ingen fjelltopper så langt øyet kan se; her er det paddeflatt. Den mektige Zambezielven flyter stille gjennom landskapet, langs elvebredden vokser palmer og frodig gress, her og der stikker fargesterke blomster opp blant det grønne. Det er lite vann i elven i dag, og hvis jeg bare ser på de smale strimene av vann som renner over det knudrete fjellet, er det ingen ting som tyder på at vannet snart skal kaste seg utfor i et av verdens største fossefall. I milevis renner elven på det flate basaltplatået, slik den har gjort i århundrer, men for mange år siden førte en sprekk i basalten til at det svakere laget med sandstein ble blottlagt, og siden har erosjon ført til dannelsen av en kolossal revne i bakken. Her stuper vannmassene rundt hundre meter ned mot den dype bunnen av kløften. Det ser ut som om Zambezielven plutselig slukes av jorden.

Dette er Victoriafallene.

Mosi-oa-Tunya, heter det på det lokale språket. Det betyr The smoke that thunders. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor fossefallene har fått dette navnet. Jeg lytter til den jevne, rumlende lyden av voldsomme krefter, ser skyen av millioner av vanndråper som ligger over det dype juvet.

Tordentåke.

Selvsagt har jeg sett fosser før. Jeg er norsk, og i Norge har vi fosser. Mange. Men dette er noe annet. Vøringsfossen er en turistattraksjon, begynner på V og består av rennende vann, men der stopper likheten. Det er bare å innse det; norske fosser har lite å stille opp med mot Victoriafallene. Victoriafallene vinner overlegent. Med en fallhøyde på 108 meter og en bredde på 1,7 kilometer, er dette verdens største fallende teppe av vann.

Det er et imponerende skue.

Da Lina og jeg tidligere i dag så fossefallene fra Zimbabwe-siden, passerte vi en bronsestatue av David Livingstone. Om morgenen 16. november 1855 ble Dr. Livingstone den første europeeren som så Victoriafallene, etter å ha lett etter dem i flere år. Han hadde hørt folk fortelle om en foss som ingen noen gang hadde sett maken til, og da misjonsstasjonen han jobbet på i 1852 ble rammet av tørke og måtte stenges, ble fristelsen for stor. Kone og den lille datteren ble sendt sørover, mens han selv samlet sammen folk til ekspedisjonen innover i de dype skogene mot nord. Da han fant Mosi-oa-Tunya, omdøpte han det i typisk kolonialistisk stil til Victoriafallene, til ære for dronning Victoria. Livingstone var mektig imponert. I reisedagboken sin skrev han: “No one can imagine the beauty of the view from anything witnessed in England. It had never been seen before by European eyes, but scenes so lovely must have been gazed upon by angels in their flight”.

Det er ikke vanskelig å forstå Livingstones henrykkelse. Det er et imponerende skue. Den dype, trange kløften skjærer gjennom landskapet, skiller de to eneste landene i verden som har Z som forbokstav. Dette er en tørr årstid, og det som i regntiden er et bredt, sammenhengende teppe av fallende vann, er i dag delt opp i mange mindre fosser. Det er like fullt imponerende.

Langt der nede i bunnen av kløften bruser elven iltert videre.

Jeg søker ly fra vanndråpene som myldrer i luften, og tar frem kameraet. Vi hører vannmassenes tordendrønn, ser hvordan det oser i horisonten fra den kraftigste delen av fossen, dusjes av vannspruten, betrakter en regnbue som åpenbarer seg blant vannmassene.

Vi tusler rundt på smale gangveier, over en liten hengebro, stanser på utsiktsplasser for å ta bilder, passerer små toaletthus som ligger inne mellom trærne. Alt er tilrettelagt med tanke på det enorme antallet turister som kommer hit for å se fossefallene. Selv om det er rolig her denne sene ettermiddagen, kan jeg se for meg hvordan det er her på en travel dag med hundrevis eller tusenvis av turister, guider som forsøker å holde styr på gruppene sine, køer ved utkikkspunktene og helikoptre som flyr på korte scenic flights over området.

Så mye som har skjedd siden Livingstone kom hit mutters alene for 154 år siden!

Men akkurat nå er det ikke et yrende folkehav her. Det er sen ettermiddag, og solen er i ferd med å gå ned. Vi setter oss ned, nyter fredfullheten og utsikten til de mektige vannfallene, den uendelige strømmen av vann som kaster seg ned i juvet, og betrakter nok en solnedgang over Afrika. Når himmelen males i lilla, rosa og gule pastellfarger, og fargene reflekteres i skyen av vanndråper som ligger over det veldige juvet, blir verden magisk for en kort stund.

Naturens magi er vakker.

Reklamer

En kommentar om “Tordentåke

  1. Tilbaketråkk: Tordentåke | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s