Serengetis hjerte

Eventyr på savannen

   Sjelden har jeg sett en så vakker soloppgang som den jeg fikk se da jeg snublet ut av teltet i dag morges. Først lignet morgenhimmelen et pastellfarget akvarellmaleri, men snart var det som himmelen stod i brann over savannen. De avlange, knudrete skyene glødet, og solen var en blekgul, kulerund skive som steg raskt opp over de kullsvarte silhuettene av akasietrær.

Det nytter ikke å være en syvsover når man er på campingtur i Afrika, men slike grytidlige morgenopplevelser gjør det definitivt verdt å stå opp i grålysningen.

I natt var teltene våre slått opp i hjertet av Serengeti, midt i ødemarken, i villdyrenes rike, uten gjerder. Så snart jeg smatt ut av det vesle tomannsteltet, kunne jeg skue rett ut på trekledde sletter der det raslet i tett kratt og usynlige øyne kanskje fulgte påpasselig med på bevegelsene mine. Vi hadde da også knapt forlatt campingplassen før den imponerende oppmerksomme safariguiden vår pekte ut en leopard som hurtig klatret ned fra et tre og forsvant i det høye, tørre gresset. Kanskje er det den som har vært vår nærmeste nabo i natt.

George, reiselederen vår, har ikke sagt noe om det, men jeg husker fra forrige campingtur på det afrikanske kontinentet at vi fikk streng beskjed om å ikke ha mat i teltet, med mindre vi ville risikere nattlig besøk av rovdyr. Den regelen har jeg ikke glemt. Knekkebrødet jeg har med som nødproviant til anledninger som i dag, hvor vi er ute på grytidlig morgensafari og frokosten ikke blir servert før vi kommer tilbake i halv elleve-tiden, fikk derfor ligge i bilen i natt.

Savannen er full av liv nå om morgenen, før solen våkner for alvor. Elefantflokken som så ut som de nylig hadde vært og badet i et gjørmehull, luntet tungt gjennom gresset, stanset og åt litt av de tornete akasietrærne før de sakte beveget seg videre. En ørn satt i et tre og speidet utover omgivelsene med sitt sylskarpe blikk, og helt i toppen av et annet tre satt en diger gribb. Over en gren, høyt over bakken, hang et halvspist dyrekadaver, et klovdyr som åpenbart hadde måttet gi tapt i kampen mot et jaktende rovdyr. Det var ingen tegn til liv i nærheten, men sannsynligvis befant matens eier seg i nærheten og voktet over den med argusøyne.

Det er noe magisk ved det å være på safari.
Og det skal bli enda bedre.

Bilen har stanset, og safariguiden speider mot et veltet tre som ser ut til å ha ligget der en stund. Bare stammen og de tykkeste grenene er igjen, oppsprukne og grånede, omgitt av høye, brungule gresstrå. De utrente øynene mine ville slett ikke festet seg ved dette stedet, men guiden vet hva han ser etter.
– Where are you? mumler han.
Jeg står med hodet opp gjennom takluken, knuger speilreflekskameraet i hendene, speider. Ser ingen ting, annet enn det for lengst døde treet og den vidstrakte savannen, med spredte trær og lave fjell i horisonten.

Så skjer det noe. Jeg ser den. Leoparden som dukker opp i det høye gresset, med sitt umiskjennelige flekkmønster. Bildene jeg tar blir dårlige, men jeg har aldri før vært så nær en leopard at jeg i det hele tatt har kunnet tenke på å ta bilder, så jeg er fornøyd.
Ingen av oss snakker. Står bare i taushet, med glitrende øyne, og stirrer på det elegante dyret i gresset. Så forsvinner det.
Vi blir stående.

– There she is, sier guiden.
Leoparden kommer til syne, på vei opp på det veltede treet. Snart kan vi se hele dyret, der det står og skuer utover savannen, bare noen få meter unna oss. Kroppen er slank, halen så lang at den når ned i bakken. Potene beveger seg lett over trestammen, og bevegelsene er smidige og uanstrengte.

For et vakkert dyr.

– There are two of them, sier guiden etter en stund. – Probably a mother and her almost grown-up child.

Vi ser aldri mer enn ett dyr av gangen, og jeg kan i hvert fall ikke skryte på meg å ha sett noen forskjell. Hadde noen spurt meg, ville jeg sagt at vi stod og så på én enslig leopard.

En god stund blir vi stående og beundre det sjeldne synet, før vi lar dyrene være i fred og humper videre. Utover dagen blir veiene stadig mer støvete, og en stor sky følger dermed hakk i hæl på safaribilen.

Foreløpig vet jeg ikke hva resten av dagen vil bringe. Jeg vet ikke at vi snart skal møte et vortesvin som springer klossete over veien rett foran oss, eller at vi skal passere en diger flokk med flodhester som sløver i et lite vann, med bare de klumpete ryggene og toppen av hodene stikkende opp av vannet. Vet ikke at vi skal få øye på to digre krokodiller som hviler på hver sin stein blant flodhestene, at vi skal se et enslig eksemplar av den bittelille antilopearten dik-dik. Spretne impalaer og små gaseller. Flere løver, sjiraffer, sebraer og elefanter, to geparder i det fjerne. Et par hannløver som prøver å felle en flyktende bøffel, og en apemor med en diende unge hengende under magen.

Og vi vet heller ikke at vi skal bruke tjuefem minutter på å betrakte en flott hunnløve, som først ligger i skyggen av et tre, men som etter hvert reiser seg og kommer luskende like mot oss, sakte, men sikkert, til hun stopper like utenfor det åpne bilvinduet der jeg står, så nært at jeg mistenker at hun kan høre de bankende hjerteslagene mine. Står der en stund, lunter videre, forsvinner.

Jeg vet det ikke enda.

Men jeg vet allerede at savannen byr på eventyrlige opplevelser.

(157)

(158)

(161)

(160)

(159)

(162)

(163)

(164)

(165)

(166)

(167)

(168)

(169)

(170)

(171)

(172)

(173)

(174)

(175)

(176)

(177)

(178)

(476)

(179)

(326)

(290)

(496)

(180)

(181)

Reklamer

2 kommentarer om “Serengetis hjerte

  1. Tilbaketråkk: Serengetis hjerte | Glimt av verden

  2. Tilbaketråkk: Tanzania | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s