Løvenes konge

Når naturen bestemmer programmet

   På en lav steinknaus like bortenfor bilen står et lite øgledyr med lakserød forkropp som gradvis går over i en blåfarge på bakdel og ben. Bare øynene beveger seg, som for å skanne omgivelsene på vakt etter farer. Men det er ikke det vesle krypdyret som er i fokus for oppmerksomheten her jeg står med hodet opp gjennom takluken på safaribilen. Bilen står stille, motoren er skrudd av, sju par øyne stirrer i samme retning. Sjåføren har antydet at vi snart skal få se noe vi aldri før har sett.

Blant solsvidd, knusktørt gress ligger løvene. En hunnløve med halvveis lukkede øyne, og få meter til høyre for henne stikker den hårete manken til en hannløve opp fra det høye gresset. De rører seg ikke.

Det gjør ikke jeg heller.

Rundt oss bølger gule, tilsynelatende endeløse sletter seg henimot horisonten. Noen steder skimter vi en svak, gråblå silhuett av fjell i det fjerne, andre steder brytes slettelandskapet opp av små fjellknauser. Serengeti strekker seg over et enormt område, nesten femten tusen kvadratkilometer, nord i Tanzania. Vi har allerede kjørt noen timer inne i nasjonalparken, og har kunnet bite oss merke i variasjoner i landskapet. Noen steder ruver et enslig tre på den gulbrune sletten, andre steder vokser trærne tettere. Tørre og nesten bladløse, ofte med brukne tretopper etter at elefantene har vært på ferde, eller frodige, grønne paraplytrær og vaiende palmer, sistnevnte gjerne i nærheten av en elv eller små dammer. Veiene vi kjører på er tørre nå utenom regntiden, og store støvskyer virvler opp bak bilen når den humper av gårde på veier som regnet har fått elte og forme fritt.

Serengeti er akkurat slik jeg har sett i naturprogrammer på TV. Og nå er jeg her, midt på den gulbrune savannen, med tørt gress der dyrene kan skjule seg, uten TV-skjerm mellom dem og meg. Vi har allerede sett en rekke av dyrene man gjerne forbinder med dette kontinentet. Gressende sebraer, majestetiske sjiraffer, svære elefanter. Spretne impalaer, oppmerksomme thomsomsgaseller og store antiloper. Lutryggede hyener og luskende sjakaler, klumpete vortesvin og elegante strutser.

Jeg har sett alle disse artene før, i tillegg til andre afrikanske dyr. Også løver. Det betyr imidlertid ikke at det er kjedelig å være på nok en safari. Og hvis sjåføren har rett, skal jeg snart få se noe jeg aldri før har vært vitne til.

Fremdeles ligger de to løvene der borte i gresset, tilsynelatende uten planer om å lee på seg med det første. Jeg tar blikket vekk fra dem og knipser et par bilder av det lille øgledyret som fremdeles står på steinknausen rett foran bilen. Rundt oss har flere biler kommet til og stilt seg opp slik at de har best mulig sikt mot kattedyrene i gresset. Rykter sprer seg raskt over de knitrende radioene. Rykter om at noe er i gjære.

Noe man ikke vil gå glipp av.

Hannløven har lettet på hodet, ansiktet er vendt mot hunnløven, et brøl runger ut over savannen. Så er det som han endelig har tenkt lenge nok. Han reiser seg, lunter de få skrittene bort til hunnen, stanser. Ser på henne, ser i en annen retning.
– Løvenes konge, hvisker jeg. – Han er diger.
– Fin, sier Ingelin.
Så skjer ting raskt. Hunnløven blir liggende, hannen labber bak henne, inntar riktig posisjon, gjør seg klar. Så, bare sekunder senere, er paringen over. Hunnen ruller seg rundt på ryggen, gnir seg i gresset mens hannløven står ved siden av. Så legger de seg ned, tett ved hverandre, og blir liggende helt i ro.

Det føles som vi er midt inne i en dokumentarfilm.

– Det gikk fort, konstaterer jeg. – Løveparing er ikke akkurat særlig romantisk.
Når jeg får vite at en løve parer seg i gjennomsnitt tretusen ganger per unge som overlever i mer enn ett år, skjønner jeg jo at de ikke kan bruke så lang tid hver gang.

Rundt oss høres lyden av bilmotorer som starter opp, og en etter en forsvinner de andre safaribilene. Vi lar også løvene være i fred, og kjører videre, på jakt etter nye opplevelser på savannen, foreløpig uvitende om at vi bare skal kjøre noen meter før vi kommer over en hvilende hannløve som ligger utstrakt på en liten fjellknaus, og et kull med skjønne løveunger i skyggen av en svær stein.

Slik er det å være på safari. Du vet aldri hvilken dokumentar naturen velger å avspille rett foran øynene dine.

(139)

(144)

(145)

(146)

(147)

(148)

(149)

(150)

(151)

(152)

(153)

(154)

(155)

(143)

(164)

(182)

(141)

(156)

(142)

En kommentar om “Løvenes konge

  1. Tilbaketråkk: Løvenes konge | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s