Morgen i Freetown

Hverdagsrutiner

Lydene av hverdagslivet utenfor smyger seg gjennom vinduet, det slitne, smårutete vinduet som en gang i tiden har vært nytt og pent, men der flere av de små rutene nå mangler glass. De etter hvert så kjente lydene fyller rommet. Jeg hører høner som kakler, hanen som galer ustanselig, en hund som bjeffer svakt i det fjerne. Jeg hører skramling i kasseroller og kjøkkenredskaper, lyden av korn som knuses mot stein, vann som renner fra brønnen på plassen mellom de lave husene av mur og bølgeblikk nedenfor huset vi bor i. Jeg hører barn som roper og ler, og kvinner som prater høylydt mens de vasker tøy.

Jeg hører lyden av Afrika.

Jeg snur meg rundt i sengen, forsøker å forme den harde puten, glir tilbake ned i gropen i madrassen. Det tynne dynetrekket jeg har over meg er klamt. En stor, elektrisk vifte står urørlig foran sengen.

– Vi har ikke strøm i dag heller, konstaterer jeg.

De to gangene strømmen har vært her i løpet av de siste ukene, har vi blitt overrasket. To ganger, noen få timer til sammen.

Lenge leve stearinlys og lommelykter.

Søvnig tumler jeg ut av nettingteltet over dobbeltsengen som Jenny og jeg deler. Myggnettingen skal først og fremst holde malariamyggen unna, men det er ikke det eneste krypet vi helst vil unngå å møte i sengen. Kakkerlakken som dukket opp på badet i går, for eksempel. Og jeg har definitivt ikke glemt den enorme, svarte, hårete edderkoppen som Marita oppdaget en dag, den som med et enormt byks hoppet ned fra veggen og flyktet like forbi føttene mine. Jeg er ikke redd for edderkoppene i Norge. I Afrika er det annerledes. Hvem vet hvilke edderkopper som kan være giftige?

Det er fint med myggnetting.

Jeg gnir søvnen ut av øynene. Blikket mitt lander på det vesle bordet like foran meg, bordet av flettet strå i hjørnet av rommet. Noe er annerledes enn i går. Jeg myser.

– Noen har spist hull på papiret til kjeksen min! Jeg plukker opp kjekspakken og ser mistenksomt på den.

– Kondo? spør Jenny søvnig.

De harmløse, firfislelignende øgledyrene piler rundt overalt, innendørs så vel som utendørs, på veggen like gjerne som på bakken, og de tar push-ups hver gang de stanser. De er morsomme.

– Sikkert den samme som vi tok på fersk gjerning her for noen dager siden, sier jeg før jeg tasser ut på badet. Jeg har sansen for de små krabatene, men de kan gjerne la være å forsyne seg av maten min.

På badet er vannet tilbake etter at det som vanlig har vært stengt av siden i syv-tiden i går kveld. Ved siden av toalettet står bøtten med vann, klar til bruk i tilfelle en av oss må bruke toalettet når vannet er avstengt. Kakkerlakken fra i går sitter fremdeles på veggen, en flue surrer rundt i det vesle vinduet. Dusjen har verken vegger eller dusjforheng, flisene er gamle og avskallet i kantene. Iskaldt vann sildrer ut av dusjhodet i en tykk, ujevn stråle og river vekk den siste rest av søvnighet i meg. Når jeg har kommet over det første sjokket, gjenvinner jeg gradvis pusten og skynder meg å bli ferdig med dusjen. Vi har vært her noen uker nå, men jeg har ikke klart å venne meg til det kalde vannet. Likevel er det herlig å kjenne seg ren. Ren, men bare en altfor kort stund. Luften er varm og klam.

– Jeg koker nudler til frokost! roper Kjersti fra kjøkkenet.

Jeg gjør meg ferdig på badet og rusler ut i stuen. Rommet ligger badet i et dunkelt lys; jeg drar de skoggrønne og lilla batikkgardinene lenger til siden for å slippe inn mer av dagslyset.

Vi fikk ikke tak i brød i går. Ikke en gang det hvite, lette og luftige brødet som knapt nok kan karakteriseres som loff. Det siste brødet vi hadde, fant jeg maur i. Små kryp som ikke gjorde mye ut av seg, men som helst skulle vært hvor som helst bortsett fra i maten jeg allerede hadde spist halvparten av.

Jeg dekker på det ovale, flettede spisebordet, fjerner handklærne som har hengt til tørk over kurvstolene. I mangel av dype tallerkener, setter jeg fram krus.

Nudler til frokost.

Når vi litt senere lukker og låser døren bak oss, blir vi møtt av de to hundene til familien som bor i husets underetasje. Den rustne, velbrukte, grå bilen til Manzo står i gården, nittenåringen Alhaji kommer for å lukke opp porten for oss. Huset er omgitt av en høy mur med piggtråd og glasskår på toppen, og hundene sørger i tillegg for å varsle så snart noen kommer inn i gården. Det føles trygt, tenker jeg.

Jeg er i Sierra Leone, og jeg føler meg trygg.

Naboene er i full sving med dagens gjøremål når vi trasker ut av porten og oppover mot hovedveien. To små barn hjelper moren med å vaske klær i baljer langs veien, her og der spankulerer en høne, en skranglete bil passerer oss mens hullene i bakken gjør at understellet skraper mot grusen.

Det er september nå, noe som betyr at regntiden er på hell, men av og til åpner himmelen slusene og pøser ned litervis med vann. Regnet virker forfriskende og avkjølende, og vi har lært å sette pris på disse avbrekkene fra den stekende solen. Regnvannet fra i går ettermiddag har samlet seg i de mange hullene i grusveien. Bakken har gitt vanndammene en rustenrød farge, vi går i sikksakk rundt dammene oppover mot den asfalterte hovedveien, prøver å unngå å tråkke feil på de største steinene.

Vi går forbi kirken som fungerer som skole på hverdagene, og der barna nå er samlet utenfor, kledd i rene, strøkne skoleuniformer. De stirrer nysgjerrig på oss der vi går; vi er hvite, vi er annerledes. Jeg smiler når jeg ser at noen av barna er så opptatt med å se på oss at de glemmer å synge med. Jeg vinker, de vinker knisende tilbake.

I det vi har passert den vesle internettkaféen, hopper vi over den dype rennen av betong som går langs veien, delvis beskyttet av planker og steinheller, men som har et utall skumle hull man kan ramle ned i dersom man ikke er påpasselig med hvor man plasserer bena. Som vanlig er det ikke vanskelig å få stanset en taxi, og snart er vi på vei bortover hovedveien.

Her i utkanten av hovedstaden er det roligere enn i det myldrende kaoset i sentrum, men allerede nå er det livlig langs veien. Noen er allerede i sving med salget fra de små, hjemmesnekrede markedsbodene langs veien, barn i skoleuniformer er på vei til skolen, kvinner er på vei til markedet med varene sine på hodet.

– Hvordan klarer de det? mumler jeg i det vi passerer en rakrygget kvinne som balanserer et stort brett på hodet, et brett med egg stablet sirlig oppå hverandre i flere lag.

Jeg har forsøkt å bære en balje med vann på hodet. Det gikk dårlig.

Vi passerer supermarkedene som ligger på rekke og rad, og som på utsiden har sett sine bedre dager, men som innvendig har aircondition og hyllerader med et vareutvalg som imponerte oss da vi var der for første gang. Her finner vi mange av de samme varene som hjemme; til og med kjekspakker med norsk varedeklarasjon.

Vi kjører forbi det falmede gjerdet som omgir skolen for blinde barn, svinger til høyre forbi den slitne bensinstasjonen, registrerer at det allerede er liv på markedet til venstre for hovedveien. Så ser vi skiltet til SOS barnebyer, og snart stanser taxien under skiltet, foran inngangen. Barn som ikke bor i barnebyen, men som skal på SOS-skolen, strømmer inn gjennom porten i muren som skiller barnebyen fra omverdenen. Snart følger vi etter, inn i den grønne oasen med lave, fargeglade murhus.

En ny dag er i gang i Sierra Leone.

Huset vi bodde i.

Huset vi bodde i.

Utsikt ned til naboene.

Utsikt ned til naboene.

S

S

S

Sierra Leone -

S

Sierra Leone -

Sierra Leone -

S

S

S

Reklamer

En kommentar om “Morgen i Freetown

  1. Tilbaketråkk: Morgen i Freetown | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s