Landsbyhverdag

Der freden seiret

Foran meg ligger en bred sti av hardtrampet, brun jord. Gresset som vokser på begge sider av den er mørkegrønt og frodig etter alt regnet som har bøttet ned over landsbyen i regntiden som nå er på hell. Trærne prydes av tett bladverk, og her og der rager en palme høyt over resten av vegetasjonen.

Himmelen er dekket av et luftig skylag, men det er likevel varmt og klamt. Rotifunk ligger et godt stykke inn i landet, og det er merkbart hetere her enn i kystbyen Freetown. Svetten pipler fra steder vi vanligvis ikke tenker over at man kan svette, og dusjmulighetene er langt unna. Det er lenge siden jeg har følt meg så lite fresh.

Jeg stopper og knipser et bilde av noen hus før jeg skynder meg etter Jenny, Marita og mannen jeg ikke husker navnet på. I går var det fest og feiring i Rotifunk. I dag er det hverdagslivet vi får et glimt av når en av de lokale mennene tar oss med på vandring gjennom landsbyen. Vi går forbi små hus bygget i leire og mur, noen med stråtak og andre med tak av blikk. Utenfor husene henger klesvask på snorer, og mange steder ligger klærne også til tørk på bakken langs veien. Vasking av tøy skjer i elven, og dette er arbeid som utføres av kvinnene.

I en stor bygning med bare en lav murkant til vegger ligger et livlig og støyende marked. Like nedenfor markedsplassen renner den mørke elven Bumpeh, med tett vegetasjon langs breddene. På land ligger en kano hugget ut i tre, og en liten gutt sitter på huk og fyller vann i en av de gule plastdunkene vi har sett så mange av.

Vi går forbi en geit som ligger og gomler gress og et par høner som spankulerer rundt på en gårdsplass. Et sted står en mann med en stor, rusten saks og samler gress og grønne planter i bunter, et annet sted er en kvinne i gang med matlaging. Med bar overkropp og et mønstrete omslagsskjørt surret rundt livet står hun og knuser korn i en stor morter med en lang stokk. Puppene henger slapt ned, og disser for hver bevegelse kvinnen tar. Stokken hun bruker er lang og tykk, men til tross for at jeg antar at arbeidet er tungt, ser det lekende lett ut når hun holder på. Vi stanser og følger med på de rytmiske bevegelsene, veksler noen ord med kvinnen og hennes naboer før vi rusler videre.

Bak oss har vi en hale med barn, en hale som stadig vokser. Flere av de yngste barna blir redde og begynner å gråte når de blir tatt med bort til oss, men barna som er gamle nok til å forstå at vi ikke er farlige selv om vi ser annerledes ut, er ofte nysgjerrige og vil gjerne ta kontakt.

Det får vi også erfare når vi kommer fram til en skole som ligger i skyggen av en rekke trær, med lave skolebygninger og en skolegård av hardtrampet, brun jord. I løpet av få sekunder har elevene oppdaget oss, og de styrter mot oss med rop og jubel.
– Snap, snap! Snap!
Barna peker på fotoapparatene og vil bli tatt bilde av, roper «snap», gjør ablegøyer, kikker nysgjerrig på oss, dulter knisende til hverandre og omringer meg der jeg står med videokameraet påslått og filmer det hele. Jeg registrerer at de fleste elevene er kledd i uniformer med hvite skjorter og grå shorts eller skjørt, men at det også er noen veldig få som går i vanlige klær.
– This is a muslim school, forteller mannen som har tatt oss med på tur. – That is why they are at school even though today is Sunday.
Vi blir fulgt inn i et klasserom, og straks vi setter føttene innenfor døren reiser elevene seg og begynner å synge. Jeg smiler vennlig til elevene, og ser meg rundt i det lille rommet. Klasserommet er trangt og forholdsvis mørkt, og elevene sitter tett. Tallene og notatene på tavlen avslører at det er matematikk som står på timeplanen.
Jenny, Marita og jeg blir stående ved siden av hverandre foran i rommet. Etter elevenes velkomstsang presenterer vi oss og veksler noen ord med læreren før vi takker for at vi fikk komme inn og hilse på klassen.

Når vi forlater skolen, har halen av barn vokst betraktelig. Barn som er ferdige på skolen løper, ler, jubler og roper bak oss. Noen er skeptiske og holder mer avstand, stirrer på oss når vi smiler til dem, gjemmer seg bak eldre søsken eller venner.
Til slutt ser det ut til at han som viser oss rundt går lei. Han stanser og sier noe på krio til ungene, som etter hvert forsvinner.
– What did you say? spør Marita.
– I asked if they should not go home, because their parents will be worried.

Når vi nærmer oss huset der vi bor, ser vi ruinene av det nedbrente sykehuset. Vi stanser og lar synet synke inn. I dag er området svøpt i en stille ro, og for oss som aldri har opplevd krig er det er umulig å forstå hvordan det var her den gangen ingen kunne føle seg trygge.
Det er bare tre år siden folk så smått kunne begynne å innse at freden var kommet til Sierra Leone. I elleve år, fra 1991 til 2002, herjet den blodige borgerkrigen som startet da en gruppe kalt Revolutionary United Front startet åpen krig mot regjeringen. RUF-rebellene var beryktet for å bruke særdeles brutale metoder mot sivilbefolkningen. De kidnappet barn som ble tvunget til å være barnesoldater, de voldtok og torturerte, hugget av armer og ben på folk og brant ned bygninger og landsbyer på sin ferd gjennom landet. En tredjedel av innbyggerne måtte flykte, og 50 000 ble drept. Hvor mange som ble fysisk og psykisk skadet er umulig å vite.
I 2002 ble det erklært fred i landet, men avvæpningen ble først fullført i 2004. I hovedstaden har vi flere ganger møtt biler med fredsbevarende FN-styrker, som etter planen skal trekkes ut av landet i desember i år.
Rotifunk slapp altså ikke unna rebellenes ødeleggelser. En gang var landsbyen et travelt lite samfunn med et velrennomert sykehus som folk i blant gikk i flere dager for å nå fram til. Så feide RUF-rebellene gjennom landsbyen som en destruktiv tornado og etterlot seg en rykende ruinhaug. I dag ligger ruinene her som synlige påminnelser om grusomhetene befolkningen ble utsatt for.

Freden seiret til slutt, men her mangler sykehus, medisiner og helsepersonell. For et land som allerede vet hva fattigdom betyr, er det å skulle gjenreise et rasert land en oppgave som kan synes uoverkommelig. Utfordringene står i kø, og omstendighetene har sendt Sierra Leone helt til bunns på FN sin levekårsindeks. Steg for steg skal imidlertid landet reise seg. Bygninger gjenoppbygges, levevilkårene bedres. Arbeidet er i gang, også her i Rotifunk. I går var det fest i landsbyen da grunnsteinen for det nye sykehuset ble lagt. En gang skal sykehuset være i drift igjen, i nye bygninger, med sykehusutstyr fra Norge og med kvalifisert helsepersonell klare til å gjøre en viktig jobb for de mange hundre tusen menneskene som sogner til sykehuset i Rotifunk.

Vi vender ryggen til ruinene og rusler videre ned mot huset hvor vi bor denne helgen, forbi palmer og banantrær, murhus og klesvask, arbeidende kvinner og lekende barn, i en landsby der hverdagen heldigvis er trygg igjen.

(568) - Kopi

(567) - Kopi

(560) - Kopi

(562) - Kopi

(549) - Kopi

(557) - Kopi

Skole.

Sierra Leone

(578) - Kopi

Barn henter vann i en brønn.

(576) - Kopi

Klestørking.

(573) - Kopi

(545) - Kopi

Ferskere frukt får du ikke.

Ruinene av et hus.

Ruinene av et hus.

(542) - Kopi

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s