It takes a village to raise a child

Oppvekst i trygge rammer

Utenfor et av de tretten fargeglade murhusene i SOS-barnebyer i Freetown, er en kvinne i gang med matlaging og husarbeid. Den åpne plassen på baksiden av huset er delvis dekket av hardpakket, rød jord og delvis av betong, med en renne som skal holde vannet unna når regnet fosser ned. Her er nærmest fritt for blader og rusk, etter at et par av barna i familien rutinemessig gikk over med feiekosten i dag morges. Ute på plassen står et fastsementert bord som benyttes ved matlaging og oppvask, og et bladrikt tre som gir kjærkommen skygge på varme dager. På bordet står fargerike plastbøtter og vaskebaljer, en sykkel er lent mot muren som omgir barnebyen, og mellom noen trær henger snorer med fargerik klesvask. På en liten, flyttbar og rusten vedovn står en kjele med den tradisjonelle retten cassava leaves og putrer. Bladene fra cassavaplanten har kokt lenge, og er nå forvandlet til en tykk suppe med gursegrønn farge og særegen lukt. Ingrediensene til maten er hentet fra kjøkkenhagen på forsiden av huset, der SOS-moren selv velger hva hun vil dyrke.

Jeg sitter på en stol i skyggen av det rosa- og grønnmalte huset, under et lite takutspring som gjør det mulig å lage mat ute også når det regner. Ved siden av meg står et vaklevorent bord, og på det et svært krus med kokosmelk fra en kokosnøtt som nettopp ble hentet ned fra en høy palme like ved huset. Selvsagt svarte jeg ja da SOS-moren spurte om jeg ville smake. Jeg hadde jo ikke smakt kokosmelk før. Etter et par slurker kunne jeg konstatere at jeg ikke liker den hvitaktige væsken, men det har jeg ikke fortalt SOS-moren. Nå står det altfor store kruset der på bordet, fullt av kokosmelk som jeg lurer på hvordan jeg skal klare å drikke opp.

Jeg har vært her i huset siden klokken ni i dag morges. Ledelsen i barnebyen har satt opp en plan for hvor hver enkelt av oss skal tilbringe dagene de fem ukene vi er her. Noen dager er vi i de forskjellige familiehusene, noen dager på barnebyens skole eller i barnehagen. En dag skal jeg være på helseklinikken, og vi får også se senteret for fysisk handikappede, yrkesopplæringssenteret og huset hvor de eldste ungdommene kan bo i en overgangsfase før de flytter fra barnebyen. Vår rolle er først og fremst å være til stede og observere hvordan ting fungerer i barnebyen, for å samle informasjon til prosjektoppgaven vi skal skrive denne høsten.

Barnebyen framstår som en frodig og fredelig oase, atskilt fra den støvete, hektiske hverdagen utenfor murene. Bak grå murer og en bevoktet port, på et område med grønt gress, blomster, busker og trær, ligger tretten velholdte bolighus malt i glade pastellfarger, i tillegg til kontorbygg og bygningene som huser de andre tilbudene i barnebyen.
I hvert av de tretten familiehusene bor opptil ti barn sammen med en kvinne som er ansatt som SOS-mor. Barnebyen har også SOS-tanter som fungerer som assistenter og avlastere for mødrene. Den første gangen vi kom til barnebyen, fikk vi en omvisning som innebar en tur innom alle husene for å hilse på SOS-mødrene og barna.
Familiene har naturligvis satt sitt eget preg på hjemmene sine, men i utgangspunktet er alle husene like. Det første rommet man kommer til etter å ha tørket av skoene på dørmatten og trådt inn i huset, er stuen, med spisebord stort nok til hele familien, en sofagruppe og et lavt matskap langs den ene veggen. Til venstre finner vi tre små soverom på rekke og rad, med senger og enkle garderobeskap som barna stolt åpnet for oss for å vise fram sine få, sirlig brettede klær. Vi ble fortalt at de må ta ut klærne hver dag og brette dem på nytt, fordi insekter kan gjemme seg i tøyet.
I motsatt ende av de små husene finnes et soverom til SOS-moren, og et lite kjøkken med benker dekket av slitte fliser, noen hyller til oppbevaring av kjøkkenutstyr og en gassovn som sjelden er i bruk fordi maten som regel tilberedes utendørs. Ved siden av kjøkkenet ligger badet, med et par toalettbåser, to dusjer med dusjforheng, to servanter og en knaggrekke på veggen.
Alle gulv i husene er flislagte, og på nederste halvdel av murveggene er det også lagt fliser. Bordene er dekket av mønstrete voksduker, og lakenteppene i sengene er sydd av fargerike batikkstoffer.

Jeg tar en ny slurk av kokosmelken mens jeg betrakter en kondo som piler forbi. De små øgledyrene finnes i hopetall her i landet, og er blitt et hverdagslig syn for oss.

Klokken er snart tre, og på denne tiden av dagen er det bare SOS-moren og de yngste skolebarna som er hjemme. For å få utnyttet klasseromskapasiteten på best mulig måte, gjennomføres skoledagene i to skift. De yngste går på skolen om formiddagen, og kommer hjem rundt klokken ett. Da de kom hjem for et par timer siden, var bordet dekket. Maten ble servert, og så snart den var fortært spratt barna opp og ryddet av bordet, like effektivt som da de eldste utførte huslige plikter som klesvask og rengjøring av gulv i formiddag. Nå er det de eldste sin tur til å være på skolen, og der skal de være fram til halv seks.

Etter å ha tilbrakt noen arbeidsdager i barnebyen, begynner jeg å få et innblikk i hvordan barnebyen er organisert og hvordan hverdagslivet fortoner seg for barna som bor her. En ting som er tydelig, er at rutiner og dagligliv reflekterer kulturelle normer og holdninger annerledes enn hva vi er vant med i Norge. Videre er det ingen tvil om at SOS-mødrene er like forskjellige som vanlige mødre, eller at hvert enkelt barn har sine egne personligheter og behov. Felles for alle barna er imidlertid at de ved å bo her tilbys bedre oppvekstvilkår enn hva de ellers ville hatt. SOS-barnebyer driver også arbeid rettet mot samfunnet rundt barnebyen, og tilbud som barnehage og skole gir mulighet for å knytte bånd til jevnaldrende utenfor barnebyen. Barna i SOS Children’s Village Freetown er dermed både en del av det lille samfunnet som barnebyen er, og av storsamfunnet.

It takes a village to raise a child.

Det afrikanske ordtaket kunne knapt passet bedre.

Hus i SOS-barnebyer i Freetown.

Hus i SOS-barnebyer i Freetown.

På baksiden av husene blir det blant annet tørket klær og laget mat.

På baksiden av husene blir det blant annet tørket klær og laget mat.

SOS-moren har tatt med den ferdiglagede middagen inn på kjøkkenet for å servere barna.

SOS-moren har tatt med den ferdiglagede middagen inn på kjøkkenet for å servere barna.

Cassava leaves - vanlig middagsrett.

Cassava leaves – vanlig middagsrett.

Kjøkkenet i et av husene i barnebyen.

Kjøkkenet i et av husene i barnebyen.

Stuen i et av husene i barnebyen.

Stuen i et av husene i barnebyen.

Reklamer

En kommentar om “It takes a village to raise a child

  1. Tilbaketråkk: It takes a village to raise a child | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s