I morgen er fremtidens første dag

En landsby reiser seg fra ruinene

– Alton! Hvis du fortsetter å kjøre i det tempoet der, kommer du til å punktere! Kjersti nikker mot hjulene på den store, svarte landroveren foran oss. Jeg smiler, og tar en bit av den lille, søtlige bananen som akkurat er plukket fra en bananplante langs veien.

Alton ler. – Er du bekymret?

– Nei, nei. Gjør som du vil. Jeg bare nevner det.

Vi er på vei til Rotifunk, den største av de mange landsbyene i distriktet der onkelen til Alton er høvding. Landsbyen hadde en gang et av Vest-Afrikas mest velrennomerte sykehus, og tok i mot pasienter fra fjern og nær. Men det var før krigen som herjet i landet fra 1991 til 2002, før alle i landsbyen måtte flykte, før sykehuset ble brent ned slik at bare ruinene står igjen, grå og dystre, som et av uendelig mange synlige tegn på grusomhetene befolkningen har vært gjennom.

Men nå er det 2005, det er fred, og sykehuset i Rotifunk skal gjennoppbygges. I dag er det grunnsteinsnedleggelse.

Det er viktig at Alton kommer tidsnok.

For de rundt 130 000 innbyggerne i Rotifunk, er Alton en helt. Han er den 40 år gamle mannen som flyttet til Norge som elleveåring, men som aldri har glemt hjemlandet sitt. Han sender ned containere med klær, skolemateriell, avdanket sykehusutstyr og andre nyttige ting, sørger for å få i gang innsamlingsaksjoner, bygger skoler og er initiativtaker til gjenoppreisningen av sykehuset i Rotifunk. Med på laget har han Helse Fonna og en engasjert gjeng med kulturpersonligheter og helsepersonell fra Haugesund.

Sånt blir man en helt av.

Alton setter seg bak rattet i den store bilen igjen, og snart ser vi bilen forsvinne i en støvsky rundt en sving. Kjersti rister smilende på hodet.

– Det der er å be om punktering.

Landskapet vi kjører gjennom er frodig og vakkert, med høyt gress i veikanten, og planter, busker og trær i all verdens grønnyanser. Elver bukter seg frem gjennom den tette, tropiske skogen, og palmene rager mot den blå himmelen med hvite skydotter. Veien er av rød, støvete jord, en skarp komplementærkontrast til det grønne landskapet, og full av humper etter de kraftige regnskyllene i regntiden. Her og der ligger murhus av svært enkel standard, med jordgulv og tak av strå eller bulkete blikkplater som holdes på plass av stokker og steiner. På det glattskurte fjellet ved bredden av en brusende elv, ligger nyvaskede klesplagg til tørk, og i en annen elv er et tyvetalls personer i full gang med bading og klesvask. Her og der har smågutter laget provisoriske veisperringer av stokker i håp om å tjene noen slanter. Sperringene flyttes imidlertid raskt unna, uansett om vi gir dem noe eller ikke. Jeg har innsett for lenge siden at det ikke nytter å gi til alle som ber om noe.

Rotifunk ligger noen timers kjøretur innover i landet. Her i innlandet er luften en helt annen enn ute ved kysten, hvor Freetown ligger. Her er ikke et vindpust, bare stekende sol og intens varme. Airconditionsystemet i bilen er ute av funksjon, og å ha vinduet oppe hjelper bare delvis. Jeg har aldri vært så varm som jeg er nå. Vi spinker og sparer på vannet i vannflaskene; vet at det bør vare helt til vi kommer fram. Fuktigheten pipler på alle tenkelige og utenkelige steder, svette blir et selvfølgelig samtaletema, og det føles som om klærne snart er klare til å bli vridd opp.

– Det er godt det er likt for oss alle, kommenterer Marita med et sukk.

Etter et par timer på den humpete veien, kommer vi fram til en bred elv som flyter rolig gjennom landskapet. En bro krysser elven. Sjåføren sakker farten og snegler seg framover.

Vi stirrer på broen med skepsis i blikkene.

– Oi, sier jeg.

Den ruvende, grå stålkonstruksjonen over broen ser for så vidt solid ut. Det er imidlertid mer enn hva man kan si om resten; rekkverket, som er rustent og medtatt, og planker som tilsynelatende er lagt tilfeldig utover og som ser ut til å ha ligget der altfor lenge. Jeg lener meg ut gjennom vinduet og betrakter de flisete plankene.

– Håper den er mer solid enn den ser ut!

Sjåføren ler av reaksjonene våre. – It’s solid, sier han. – It’s old, but it’s a lot more solid than it looks. A train can pass this bridge without any problems.

Jeg holder pusten i det sjåføren kjører ut på broen.

Det går fint. Selvsagt går det fint. Vi er da ikke de første som kjører over her.

Jeg puster allikevel lettet ut når vi har kommet oss over på den andre siden og triller ut på den røde veien igjen. Elven renner like rolig under broen. Vi kom oss over.

Vi har ikke kjørt lenge på den andre siden av elven før sjåføren plutselig sakker farten. Gjennom frontruten ser jeg den svarte landroveren stå ved veikanten med Alton ved siden av. Jeg klarer ikke å la være å le når jeg oppdager dekket. Det er flatt. Paddeflatt.

– Hva var det jeg sa! utbryter Kjersti fornøyd i det vi flirende hopper ut av bilen.
– Jajaja. Alton rister på hodet. – Jeg skulle hørt på deg, Kjersti.
– Jeg håper seremonien i Rotifunk følger African time, kommenterer jeg. – Så kanskje vi rekker den.
Alton bare ler.

Et kvarter senere er dekket skiftet, med bistand fra en eller annen minister som også er på vei til Rotifunk, og som kom ryggende tilbake for å hjelpe til da Alton punkterte.

– Tøft, hadde Marita kommentert da hun hørte hvem han var, mannen som plutselig lå under den oppjekkede bilen slik at vi kun så bena stikke fram.
Jeg nikket. – Jeg synes jeg ser Stoltenberg legge seg ned på en støvete landevei for å skifte dekk for noen, når han er sent ute til et representasjonsoppdrag!

Med det nye dekket vel på plass, tar vi fatt på siste strekningen mot Rotifunk, på den støvete, rødlige veien gjennom den vakre, frodige naturen. Solen skinner, varmen er trykkende, jeg gleder meg til å komme frem, og håper intenst at jeg får sette meg ned i skyggen et sted under grunnsteinnedleggelsesseremonien.

Når vi nærmer oss landsbyen, blir vi møtt av folk som vinker og roper. Jo nærmere vi kommer, jo større blir folkemengden. Feststemte mennesker i alle aldere jubler, vinker, stimler sammen rundt bilen, synger, trommer, danser og klapper. En person med mørk maske i tre, kledd i helsvart drakt som dekker hver eneste del av kroppen og med langt, svart, syntetisk hår hengende ned rundt hele hodet, lener seg inn det åpne bilvinduet, strekker fram de klamme hendene sine og hilser på oss.

Det ser ut til at hele landsbyen er ute, kledd i de peneste klærne de eier. Folkemengden er et hav av glade farger og smilende, dansende mennesker. I dag er det fest i Rotifunk.

– Howdy body! Welcome! Welcome!
En mann kledd i en hvit t-skjorte kommer oss i møte på en moped. Han smiler bredt til oss, og veksler noen ord med sjåføren før han snur og kjører tilbake.
– That was Victor. He says all those people have been waiting for you, sier sjåføren vår.
– For Alton? spør jeg.
– For all of you.
– Really?
– They have been waiting for hours already. Since the morning.
– The morning? Is that true?
– Of course.

Jeg kikker overveldet på folkehavet utenfor mens vi kjører videre, sakte for ikke å kjøre på noen. Det er ingen tvil om at grunnsteinsnedleggelsen er en stor begivenhet for innbyggerne her. Jeg vinker til små jenter i kjoler, gutter med nyvaskede, slitte bukser, damer i fargerike drakter og menn kledd i sine peneste skjorter.

– Dette føles…absurd, sier jeg. – Jeg føler meg nesten kongelig!
De tre andre nikker.
– Det her er helt vanvittig!

Vi ser Chief, høvdingen, komme gående, rak i ryggen og med en vakkert utskåret stokk i mørkt tre. Han vinker og smiler til oss.

Når vi omsider kommer frem til ruinene av sykehuset, er vi varme og slitne. En av bygningene er allerede i ferd med å bli satt i stand, og det er bygget tak over det grå sementgulvet og murveggene. Vi setter oss på en lav murkant i skyggen utenfor bygningen, og en stor flokk med barn og voksne flokker seg umiddelbart rundt oss, syngende og trommende og med nysgjerrige blikk rettet mot oss.

Etter en stund blir vi vist inn i et fullstappet rom, der dører og vinduer kun er store, åpne hull i murveggen, slik at alle kan høre det som foregår der inne. Vi plasseres på stoler sentralt i rommet slik at vi kan følge med på det som skjer. Varmen ligger tungt over forsamlingen også her inne. Landsbybeboerne rundt oss vifter med papirark foran ansiktene sine og tørker vekk svette med kluter.

– De er varme, sukker jeg lavt til Jenny. – Og de er vant til dette klimaet. Er det rart vi er varme?

Vi forstår lite av talene på krio. Høvdingen taler, Alton taler, pent kledde og tilsynelatende velstående menn taler. Alle bruker en stor ropert for at flest mulig skal kunne høre det som blir sagt. En mann fra TV2 er her og filmer det hele, og en norsk lege, en ingeniør og et par representanter fra Haugesunds kulturliv har også reist hit for anledningen.

Alton har fortalt at fødeavdelingen er den første bygningen som skal bli klar til bruk. Det er ikke uten grunn. Dette er landet der 27 % av alle barn dør før de har fylt fem år, mange av dem allerede ved fødsel. Av 100 000 svangerskap og fødsler, ender 2 000 med døden for moren. I Sierra Leone er det livsfarlig å bli født, og det er livsfarlig å føde. Med gjenoppbyggingen av sykehuset, har befolkningen fått et håp om en bedre fremtid. Rotifunk er i ferd med å reise seg fra ruinene. I dag skal vi bare feire, men i morgen er fremtidens første dag. Da begynner fortsettelsen på historien om det enkle sykehuset i landsbyen langt inne i dette fattige, men uendelig vakre landet.

Når talene er overstått, fortsetter seremonien utenfor. En blinkende, kobberfarget metallboks ligger i et rektangulært hull i den røde jorden. Folk har klatret opp i trærne rundt oss for å få et glimt av det som skjer. Jeg følger med mens Chief tar opp den store spaden og kaster litt tung leirjord fra en bøtte ned i hullet. Så er det Altons tur. Snart er boksen dekket av jord.

Den symbolske grunnsteinen er lagt.

Kameramannen fra TV2 filmer det hele, Alton intervjues, og så er selve seremonien over.

Dansende og syngende, akkompagnert av trommer og andre rytmeinstrumenter, beveger vi oss i et langstrakt, sakte tog vekk fra sykehusruinene. Damer i kostymer og fargerike kjoler, leende barn, menn med trommer, den mystiske, svartkledde personen med maske og langt, svart syntetisk hår. Jeg fanger det hele med videokameraet. Marita og Kjersti kommer gående med hver sin skokk med barn rundt seg, Jenny går hånd i hånd med Chief.
Det er fest i Rotifunk. Fest, og håp om en ny fremtid.

Landsbyen reiser seg fra ruinene.

(504) - Kopi

(498) - Kopi

(501) - Kopi

(507) - Kopi

(515) - Kopi

(524) - Kopi

(523) - Kopi

(520) - Kopi

(525) - Kopi

En kommentar om “I morgen er fremtidens første dag

  1. Tilbaketråkk: I morgen er fremtidens første dag | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s