Et sted i mørket ligger Freetown

Med helikopter mot det ukjente

Jeg merker det med en gang vi går av flyet på Lungi Airport. Den varme, klamme luften slår mot meg, sammen med en blanding av lukter jeg nysgjerrig forsøker å skille fra hverandre. Terminalbygningen lukter gammel mur, og fra bagasjebåndet siver en svak eim av ny plastikk, gammelt skinn og skitt som har festet seg til koffertene etter lange reiser. Menneskene rundt oss oser av en blanding av svette, matlukt og krydder.

Jeg kjenner lukten av Afrika.

Det er sent om kvelden, og bekmørket omslutter flyplassen. Rundt oss summer det på krio, kanskje også mende og temne, eller andre stammespråk som jeg aldri har hørt om. Lyden av medpassasjerenes stemmer smeller inn i murveggene og forsterkes av ekkoet. Selv om krio er et slags forenklet blandingsspråk basert på engelsk, er det ikke mye jeg forstår av det som blir sagt.

Jeg følger strømmen av mennesker gjennom passkontrollen mens jeg lar varmen fylle kroppen. Det nærmer seg midnatt, men her finnes ingen nattekulde.

Jeg er i Sierra Leone.

Tanken får en sitrende følelse til å ile gjennom meg. Jeg er usikker på hva jeg skal forvente. Det er både spennende og litt skummelt på en gang. Spennende på en god måte; som når man venter i frydefull forhåpning om at noe fint skal skje. Skummelt fordi det er ukjent. Jeg har ikke kunnet spørre noen jeg kjenner om hvordan det er i Sierra Leone.

Det er ingen som reiser hit.

Med ett unntak var vi de eneste europeerne på flyet; Jenny, Kjersti, Marita og jeg. Unntaket viste seg merkelig nok også å være nordmann. Unni skal jobbe som frivillig i noen måneder på et apereservat et stykke utenfor hovedstaden; hun er heller ikke turist.

Jeg ser meg om, lar synet av sierraleonerne i den lille terminalbygningen synke inn mens jeg funderer på hva slags ærend de har hatt i Europa. Kan hende har familien med mor, far og tre barn besøkt slektninger i England. Den unge gutten i 20-årene er kanskje en privilegert student som har fått stipend for å studere ved et europeisk universitet, og som nå skal tilbake til hjemlandet. Mannen i strøken dress og med stresskoffert kan være en forretningsmann som har vært på jobbreise i Europa. Det de har til felles, er at de har sin opprinnelse her, i landet som alle har hørt om, men ingen vet noe særlig om. Alle vet at det har vært krig her. Hjemme i Norge tror folk at det fremdeles er krig. Selv om befolkningen har levd i fred i to år nå, vil det nok ta lang tid før turistene strømmer til landet.

Hver gang jeg har fortalt at jeg skulle hit, har jeg blitt møtt med et skeptisk blikk og det samme spørsmålet: Er det trygt, da?

Jeg hadde ikke kommet på å reise hit hvis det ikke hadde vært for at Alton foreslo det. Min snart førti år gamle medstudent kom til Norge som elleveåring. Inntil for få år siden jobbet han som dørvakt på Baronen og Baronessen i Oslo. Han sluttet den dagen han ble skutt. Prisen for å ha opptrådt heltemodig og reddet en kvinne fra kulene, var dramatikk, en vettskremt familie, langt sykehusopphold og varige mén i benet. Så begynte Alton Bendu på barnevernstudiet. Den høye, store mannen har et godt hjerte, og gjør en beundringsverdig innsats for å hjelpe mennesker i landet han flyttet fra som barn. Han sender ned containere med klær, leker, skolesaker og sykehusutstyr, samler inn penger, driver informasjonsarbeid, bygger skoler og sykehus. Et par ganger i året reiser han ned hit selv. Til og med under krigen, da alle andre holdt seg lengst mulig unna, dro han nedover.

Selvsagt var det Alton som foreslo at vi skulle gjennomføre prosjektarbeidet vårt i Sierra Leone. Uaktuelt, tenkte jeg umiddelbart. For den krigen, er den egentlig over? Kan man være helt sikker?

Jeg begynte å innhente informasjon. Jeg leste. Om hjelpearbeideres besøk i landet, fredsbevarende FN-styrker, innsamlingsprosjekter og om delegasjonen fra Haugesund som reiser ned av og til i forbindelse med gjenoppreising av et sykehus i landsbyen Rotifunk.

Alton argumenterte mot at det skulle være farlig å reise. Den norske konsulen i Freetown beroliget oss. UDI ville ikke gi noen reiseråd, men frarådet ikke reiser til landet.

Høgskolen var skeptisk, mamma var skeptisk, farmor var skeptisk. Pappa var antakelig også skeptisk. Folk sa at vi kanskje ikke burde reise. Så fikk jeg se kronprins Haakon på TV. Han tuslet rundt i en landsby i Sierra Leone.

Da ba jeg mamma også om å se på TV.

Og nå er jeg her, på en flyplass omsluttet av den bekmørke natten, sammen med sierraleonere i alle aldere og fire andre bleke nordmenn. Passene er kontrollert og stemplet, bagasjen er tatt hånd om og vi har ventet på helikopteret som skal frakte oss til hovedstaden. Endelig er det her, og vi blir vist vei ut på landingsplassen.

Jeg husker hvor overrasket jeg ble da Alton for en stund siden opplyste at vi skulle ta helikopter. Forbauselsen fikk meg til å sperre opp øynene.

– Helikopter?

– De fleste tar båt, sa Alton. – Men den er gammel og rusten, og jeg føler meg ikke trygg på den.

Jeg nikket, fremdeles i overrasket tilstand. – Så, helikopter, altså.

For de privilegerte.

Mens andre er på vei til luftputebåten et annet sted i den mørke natten, følger jeg etter Jenny opp en bratt trapp og inn i helikopteret som landet for få minutter siden. Et rom med benkerader på hver side av en smal midtgang kommer til syne i det jeg klyver inn i helikopteret.

Sliten dumper jeg ned på en hard trebenk med den lille sekken min i fanget. Unni setter seg ved siden av meg. Det lange, brune håret hennes er samlet i en strikk; håret er rufsete etter flyreisen. Hun kveler et gjesp.

– Har du kjørt helikopter før? spør hun.

Jeg rister på hodet. – Aldri. Gleder meg!

Unni nikker.

Motorduren blir sterkere og sterkere; vi står stille en god stund mens lydnivået eskalerer. Støyen gjør det snart umulig å snakke. Jeg ser for meg hvordan rotorbladet snurrer stadig raskere over hodene våre. Til slutt er det som om noen tar tak i meg og løfter meg loddrett til værs med gyngende bevegelser. Opp og ned. Det er en underlig følelse.

Jeg smiler; møter blikket til Unni, som ler. Jeg ler, jeg også, og tenker at vi er som to små barn som akkurat har oppdaget noe nytt å fryde seg over.

– Så ulikt dette er fra å sitte i et fly! Jeg roper, men Unni hører ikke. Jeg rister på hodet og ler, mens jeg etterligner helikopterets bevegelser med hånden.

Når vi har nådd riktig høyde, slutter oppstigningen brått. Helikopteret lener seg svakt fremover, gyngebevegelsene tar nesten slutt, og med en jevn fart forflytter vi oss mot hovedstaden.

Jeg lukker øynene og kjenner på følelsen av å henge i luften, i et helikopter på vei mot det ukjente. Nå er vi her, i landet som skal være vårt hjem i halvannen måned. Landet som befinner seg helt nederst på FNs levekårsindeks, listen der Norge troner ubeseiret på toppen. Selv om vi har reist langt i mil, har vi kanskje reist enda lengre i kontraster. Fra topp til bunn, fra velstand til fattigdom, fra struktur og god kommunikasjon til et land der folk strever med å få landet på fote etter krigens herjinger. Fra velkjent til ukjent.

Jeg lurer på hva som vil møte oss de neste ukene. Jeg har fremdeles ikke sett stort. Det ugjennomtrengelige nattemørket ligger som en svøpe om landet; det er som en forundringspakke jeg ikke får åpne før i morgen, når dagslyset feier mystikken til side.

Nå er vi her.

Et sted i mørket ligger Freetown.

Sierra Leone

Reklamer

En kommentar om “Et sted i mørket ligger Freetown

  1. Tilbaketråkk: Et sted i mørket ligger Freetown | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s