African children

Det er ingen forskjell på deg og meg

Jeg sitter ved siden av Kjersti ved en lav pult bakerst i et av klasserommene på SOS barnebyer sin skole i Freetown. Den internasjonale skolen ligger inne på barnebyens område, men også barn utenfra kan få plass her. Skolen er regnet for å være en av de beste i landet. I noen dager skal vi være til stede og observere undervisningen som en del av prosjektet vårt om SOS barnebyer i Sierra Leone, og denne timen er vi hos noen av de yngste elevene. Fra plassen bakerst i rommet har vi god oversikt. Jeg tipper det er minst 35 elever i klassen, og de åtte-ni år gamle elevene sitter parvis på harde trebenker. Murveggene er malt rosa øverst og blå nederst. Vinduene har ikke glass, men i stedet jernsprinkler eller et slags mønstret gitter i hvitmalt betong som slipper inn sollyset. Solen er eneste lyskilde i det kjølige rommet. På veggen bak kateteret henger en stor, svart krittavle. I et hjørne står et høyt, hvitt skap, og veggene prydes av noen fargerike plansjer.

For øyeblikket er det en av plansjene som er fokus for undervisningen, og den kvinnelige læreren fører pekestokken fra det ene bildet til det andre. Selv om de fleste barna på skolen har blandingssprålet krio som morsmål, er det engelsk som er undervisningsspråk her. Engelsk er landets offisielle språk.
– What about this? sier læreren med myndig røst i det hun lar pekestokken hvile på et av bildene.
– Carrot, sier alle barna i kor.
– What about this?
– Apple.
– What about this?
Klassen svarer, men læreren henvender seg bryskt til en av elevene.
– You are not paying attention, not so?
Øynene mine følger lærerens bevegelser. Spanskrøret hun nettopp har brukt som pekestokk ligger stødig på plass i hånden hennes. Vi har for lengst fått erfare at spanskrørene ikke bare tjener som pekestokker. På skolen, i hjemmene, på senteret for funksjonshemmede – for barna her i barnebyen er fysisk avstraffelse en del av hverdagen. Vi har spurt hvorfor. Vi har fått svar fra mødre, lærere og rektor. Alle forklarer at det er helt nødvendig å slå barna, at det er det eneste som fungerer, at afrikanske barn er så vanskelige å oppdra.

Jeg husker hva moren i et av husene i barnebyen sa til meg.

European children are different from African children. In Europe you talk to the children. That wouldn’t work here. The African children are worse than the European children. Talking to them and telling them to stay in their room is not enough. They do the same thing again. The only thing that works is to beat them.

Blikket mitt følger læreren. Jeg rører meg ikke. Jeg kan ikke fordra å se barna krympe seg i påvente av å kjenne slagene treffe de spinkle barnekroppene, men det er ikke min oppgave å bryte inn. Det ville ikke være riktig å opptre som den hvite jenta som vet best hvordan ting skal gjøres, som overstyrer lærerens handlinger foran øynene på elevene, som utfordrer lærerens autoritet i klasserommet. Det ville ikke endret lærerens måte å håndtere ting i framtiden. Det ville ikke hindret at denne eleven eller andre elever blir slått ved senere anledninger. Dette er ikke Norge, hvor fysisk avstraffelse er forbudt, hvor det å slå barn er straffbart. Dette er Sierra Leone, hvor det å slå barn er en allment akseptert del av oppdragelsen, og jeg er her for å observere hvordan ting gjøres på denne skolen, ikke for å sette læreren i en pinlig situasjon foran elevene.

Det føles som å lukke øynene for en forbrytelse jeg vet jeg bør melde fra om.

Men denne gangen bruker ikke læreren spanskrøret likevel. Den lille gutten som ikke fulgte godt nok med senker skuldrene når læreren vender seg mot tavlen igjen og spør hvordan man staver orange. En av elevene reiser seg når han blir bedt om å svare, og staver seg gjennom ordet.
– Is that correct? spør læreren høyt.
– Yes, lyder det i kor fra klassen.
– Let’s clap.

Mens applausen smeller i de harde murveggene, kikker jeg ut. Utenfor det glassløse vinduet med jernsprinkler ser jeg en liten gutt løper mot toalettet. Regnet strømmer ned og gjør klærne hans våte på et øyeblikk.

Regntiden er ikke over.

Jeg retter oppmerksomheten mot undervisningen igjen. Foran i klasserommet, ved siden av tavlen, står en jente i skoleuniformen sin, med en rosa sekk på ryggen, korte, stramme fletter i håret, med ansiktet mot veggen, litt urolig. Hun står i skammekroken.

Det er ingen forskjell på deg og meg, tenker jeg. Det er ikke noe mer nødvendig å slå deg og vennene dine enn det var å slå meg og mine klassekamerater da jeg gikk på skolen.

En gang var spanskrør og skammekrok en vanlig del av den norske skolehverdagen. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg at the African child er vanskeligere å oppdra enn europeiske barn. Kanskje vil denne holdningen endre seg, langsomt men sikkert.

Kanskje vil det en dag bli forbudt å slå barn også i Sierra Leone.

(481) - Kopi

(409) - Kopi

(408) - Kopi

Reklamer

En kommentar om “African children

  1. Tilbaketråkk: African children | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s