The land God made in anger

Skjelettkysten

Den våte, kalde sanden strekker seg så langt øyet kan se. Bølgende sanddyner forsvinner i horisonten, ligner et karrig, gråsvart månelandskap, øde og forlatt. Atlanterhavet kaster seg iltert mot land i bølger toppet med hvitt skum. Jeg kjenner vinden ruske i håret mitt; den blåser tvers gjennom den tynne sommerjakken og gjør meg gjennomfrossen på et øyeblikk. Jeg hutrer og trekker hetten over hodet.

Dette minner lite om kysten av Afrika slik man kan se den på bilder, med vidunderlige strender, høystrakte palmer som svaier lett i brisen og herlig vann der man kan duppe i overflaten og kjenne at kinnene blir solbrent. Her finnes verken palmesus eller innbydende badestrender. Her er det bare kaldt.

Jeg bøyer meg ned og lar fingrene røre ved vannet, så vidt, en hurtig berøring akkurat i det havet sender en skummende bølge mot meg. Lynraskt trekker jeg hånden til meg og tumler bakover.

– Man måtte være gal om man skulle finne på å bade her, mumler jeg til Lina.

Ute i de brusende bølgene ligger et rustent, værbitt skipsvrak, en påminnelse om hvor ugjestmild og lumsk denne kyststrekningen er. Stedet der havet møter ørkenen, der havdisen møter sandstormene, der kaldt møter varmt. Her henger tåken alltid i luften, som et tidvis ugjennomtrengelig teppe, et uunngåelig resultat av møtet mellom iskalde havvinder fra Benguelastrømmen og varmen fra den brennhete, tørre Namibørkenen.

Kanskje var det tåke som førte til at skipet der ute kom ut av kurs og grunnstøtte. Eller kanskje var det et resultat av at sandbankene på havbunnen er i stadig forandring, en forandring så rask at kartografene river seg i håret og kapteinene aldri kan vite helt sikkert hva som venter dem. Kanskje var det en kombinasjon.

Jeg lurer på om kapteinen innså hva som var i ferd med å skje før skipet stanget mot havbunnen, lurer på hva mannskapet tenkte da skipet plutselig stanset med et brak, lurer på om de overlevde. Hva ventet dem dersom de klarte å komme seg til land? En utmattende ferd gjennom ørkenhavet, det glohete landskapet der det er langt mellom ferskvannskildene og enda lenger til nærmeste landsby? Sluttet historien om disse menneskenes liv her?

Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at de ikke er alene om å ha blitt overmannet av naturens lumske vrede. Utallige skip og deres mannskap har møtt sin skjebne her; vraket foran meg er bare et av mange. Tusen, sies det, kanskje flere, for hvem kan vite helt sikkert? Kysten har blitt gravsted for skip og sjømenn i århundrer. Det sies at denne kyststrekningen er et av verdens mest ugjestmilde områder. Skjelettkysten. Selv navnet på området er kaldt og ublidt.

”The land God made in anger”, sier san-folket.

Jeg tviholder på hetten, vender ryggen til det rustenbrune vraket i det frådende havet og stamper gjennom sanden tilbake til den lune varmen i trucken.

I morgen vil vinden ha visket vekk sporene mine.

Reklamer

En kommentar om “The land God made in anger

  1. Tilbaketråkk: The land God made in anger | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s