On the road again

På vei mot nye skatter

Når man ikke har noen forventninger, men plutselig oppdager at man har kommet over et av naturens praktfulle underverk, det er ofte da man for alvor lar seg imponere. Det er da man får de genuine overraskelsene, det er da ingen forventninger står i fare for å bli slitt i stykker. Det er som å finne en skatt uten å ha gått på skattejakt.

I Namibia er det ørken i sør, savanne i nord, og kaldt ved kysten, og jeg har sett bilder av ørkenen med ildrød sand og et fascinerende sted med eldgamle, uttørkede trær som strekker de døde greinene mot himmelen og skaper en mørk kontrast til de røde sanddynene. Stort mer har jeg ikke visst om dette digre, men tynt befolkede landet. Men det er mer. Her finnes skatter jeg aldri har visst om, men som jeg så vidt har begynt å oppdage og som kan overraske, forundre, imponere eller ta pusten fra meg. Kanskje alt på en gang.

Som i går kveld, da en lang dag med padling på Gariep River og timevis med kjøring på støvete veier ble avsluttet med en avstikker til Fish River Canyon. The second largest canyon in the world. Bare Grand Canyon er større. Den har alle hørt om. Men Fish River Canyon?

Da jeg stod på kanten av den enorme kløften og skuet utover den dype revnen i jorden, med elven langt der nede, forstod jeg hvor liten jeg er. Fra kanten av stupet så elven ut som en ubetydelig bekk, og den klukkende lyden av vann kunne jeg bare høre i fantasien. Langt der nede i dypet av den mektige kløften møttes solstrålene og elven, og lyset fra den lave kveldssolen ble forvandlet til gull. Mens vi stod der, kunne vi fryde oss over synet av den raskt forsvinnende kveldssolen som kastet et magisk skjær over den veldige kløften, et fargespill av stadig skiftende fargetoner.

Jeg fant en skatt, og har bevart den i minnet.

Ferie i Afrika er som å være på en skattejakt full av overraskelser og avstikkere. Noe har jeg gledet meg til, mens andre ting blir en ren bonus. Det er umulig å forutse alle opplevelser og inntrykk, men de jeg for lengst har forstått er at de blir mange. Selv transporten og overnattingen er en opplevelse. I tre uker skal vi rulle gjennom sydlige Afrika i en velutstyrt truck med spesialtilpassede oppbevaringsrom til det meste. Teltene, de sammenleggbare stolene, bagasjen vår, kokeplatene og de store kjøleboksene vi må kjøpe isbiter til en gang om dagen for å holde matvarene kalde. Ved lunsjtid stanser vi i veikanten, drar fram bord og mat, setter stolene i en ring og nyter lunsjen. Oppvask skjer i en balje med vann, som når man kommer som nummer 19 i køen er blitt herlig grumsete. Etterpå tørkes vannet av med et halvskittent kjøkkenhåndkle. Det er greit. Etter to minutter er tallerkenene uansett støvete igjen.

Under setene i trucken har vi låsbare oppbevaringsrom, og framme ved veggen mot førerhuset står en kjøleboks med isbiter, der vi kan oppbevare vannflasker eller brusbokser slik at vi kan nyte kald drikke når som helst. Her er strømuttak for lading av batterier, fryseboks til kjøttet reiseleder Chantal tryller om til de nydeligste middagsretter om kvelden, og bak de bakerste setene ligger madrassene våre pent i stabel.

Å reise overland i Afrika er slett ikke verst. Opp med teltene om kvelden, middag rundt bålet, no food in the tents på grunn av sjakalene som lusker rundt leirplassen. Samtaler i kveldsmørket, tidlig god natt, grytidlig opp om morgenen, pakke sammen og kjøre videre mot nye eventyr. Selv de enkleste opplevelser kan også være en skatt.

Da vi tidligere i dag, etter timer med kjøring nordover på de støvete veiene, stanset for å fylle tanken på den eneste bensinstasjonen i mils omkrets, var det vanskelig å se for seg at det var et sted for skjulte skatter. Solitaire er ikke stort mer enn denne bensinstasjonen, en butikk, postkontor, en campingplass og et motell, og en grusbelagt flystripe som av og til frekventeres av turistoperatører og privatfly. To netter i telt på sandgrunn hadde gitt meg et usynlig sandkorn på øyet i gave, og etter at Laura, som praktisk nok er øyedoktor, hadde gjort en innsats for å få skylt ut det mikroskopiske irritasjonsmomentet ved hjelp av Freddies linsevæske, var det tid for å smake på stedets berømte eplekake. Den var en skatt. Uten tvil.

Så var det tilbake til trucken, med nye timer på landeveien i vente. Veiene i Namibia er av overraskende god standard, men svært støvete. Landskapet er tørt, men vakkert på en forunderlig måte, stadig vekslende. Her er grove og grå sanddyner, steinete månelandskap med stenk av bronse og sølv, spisse fjellrygger i sjatteringer som varierer fra skittenhvit kalkstein til beksvart doloritt, buktende og krummede åsrygger og sletter med gulnet gress.

Og nå, mens trucken triller videre gjennom dette vekslende landskapet, er stemningen på trucken bedagelig og avslappet som vanlig. Freddie og Adam sitter bøyd over et kamera og gransker bilder som er tatt i løpet av dagen. Ruth, Sharon og Ally fniser ustoppelig foran i trucken, Krista og Karl sover med hodene lent mot hverandre, og Laura og Duncan gransker Lonely Planets beskrivelser av Namibia. Gruppens desidert eldste, den spreke syttitoåringen Colleen, har fordypet seg i en bok, og ved siden av meg sitter Lina lent mot vinduet og følger med på verdenen som farer forbi utenfor det halvåpne vinduet.
On the road again, mumler jeg.
Lina smiler.

Det er fint å være underveis. På vei mot nye skatter.

Reklamer

En kommentar om “On the road again

  1. Tilbaketråkk: On the road again | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s