If we are really, really lucky

Møte med ørkenelefantene

Trucken humper bortover den støvete, smale grusveien som snor seg gjennom det tørre landslapet. Solen er i ferd med å gå ned over de gule gresslettene og de lave, mørke fjellene, og himmelen ser ut som den er malt med akvarellmaling i duse rosa- og lillatoner. Det er kveld, og vi er på vei til campingplassen hvor vi skal tilbringe natten.

Vi bør rekke fram før solen går ned.

Det har vært en lang dag. Siden vi reiste fra Swakopmund i dag morges, har vi vært innom Skjelettkysten og selkolonien på Cape Cross, og kjørt til sammen 425 kilometer på støvete veier nordover gjennom det tørre området som kalles Damaraland. Etter sju timer i trucken, kom vi fram hit, til Twyvelfontein, hvor vi har sett de kjente helleristningene; eldgamle figurer som jegere og samlere for 5 000 år siden risset inn i den gyldne rødfargen på overflaten av sandsteinsklippene. Helleristningene viser sjiraffer, sebraer, antiloper, elefanter og andre afrikanske dyr, og er så sjeldne og bevaringsverdige at UNESCO i 2007 satte området på verdensarvlisten.

Helleristningene var riste post på programmet for i dag. Nå gjenstår bare å slå leir og slappe av resten av kvelden.

Når vi ankommer campingplassen, er det fremdeles lyst. Heldigvis. Som vanlig venter resten av oss i trucken mens Chantal går for å undersøke hvor vi skal slå leir for natten. Denne gangen tar det uvanlig kort tid før hun kommer hastende tilbake. Vi hører at hun drar frem den vesle trappen med fire trinn, og så åpner hun døren og stikker hodet inn.

– The desert elephants are here!

Et kollektivt gisp av glede brer seg i trucken.

– Go and have a look. Wilhelm will find our camping spot and stay with the truck.

Vi trenger ikke ytterligere oppfordringer. Jeg husker hva Chantal sa for noen dager siden: If we are really, really lucky, we might catch a glimpse of the very rare desert elephant.

Verken Wilhelm eller Chantal har noensinne sett ørkenelefantene, til tross for at de har vært i dette området flerfoldige ganger. Og nå er elefantene her! Samtidig som meg! Jeg rasker med meg kameraet, skynder meg ut av trucken og løper etter de andre i den retningen Chantal pekte.

If we are really, really lucky.

Bare de ikke har gått sin vei!

Vi nærmer oss, ser et par fremmede som står og kikker mot noen busker på den andre siden av en åpen lysning dekket med sand og småstein, sakker farten for ikke å skremme elefantene, og snart stanser vi helt.

Der står den. Ørkenelefanten. Tredve meter fra oss, helt stille, står den og ser på oss. Solen har fremdeles ikke gått ned, men akvarellhimmelen har forvandlet farge fra rosa og lilla til gråblått. Nå er det solen som er rosa; en trillrund, lysende rosa kule på det gråblå himmelteppet.

– There’s another one, hvisker jeg og peker inn mot buskene.

Snart dukker den fram fra det tette løvverket.

– Two desert elephants. I can’t believe it. They are so rare! sier Amy lavt. – This is amazing!

Vi blir stående lenge i stillhet og beundre de svære dyrene, helt til de til slutt vender ryggen til os og forsvinner inn mellom trærne, tjue minutter etter at vi kom hit.

– Wow, sier jeg når den siste elefanten har forsvunnet ut av syne. – Thirty meters from two desert elephants. Not an avery-day-experience.

– Awesome, sier Amy med stjerner i øynene.

Vi finner veien til stedet der Wilhelm og trucken venter. Det er tid for å sette opp telt. Den sanddekkede bakken er tørr og støvete, og vi har utsikt mot den gule sletten med et og annet krokete tre, og i bakgrunnen de lave fjellene. Trucken har parkert like foran en rekke med fem meterhøye fundamenter i mur. Over tre av dem er det bygget et bratt tak av strå, med åpning i enden. Når jeg kommer ut av trucken etter å ha hentet vannflasken min, sitter Lina under det ene stråtaket.

– Jeg tenkte vi kunne ligge her, jeg, sier hun.
– Hm, sier jeg.

Jeg tenker meg om. Sove ute i Afrika? Helt ute? Uten gjerder, uten myggnetting, uten beskyttende teltduk, uten…noenting? Er det trygt?

Wilhelm har lagt ut madrassen sin på murklossen ved siden av oss. Han ler når jeg stiller spørsmålet.

– Yeah, yeah, of course. No lions in this area.
– Insects, sier jeg. – Mosquitos.
– No problem. You won’t find malaria ’round here.
– Snakes?
– No problem.
Jeg tenker meg om.
– Hyenas?
– They won’t disturb you.
– The desert elephants?
– Nope.

Jeg nikker. – Okei, kult. Vi sover ute!

Vi slår opp teltet allikevel, delvis fordi det er kjekt å ha et sted å skifte og oppbevare bagasjen, og delvis fordi det gir oss mulighet til å flytte inn dersom vi blir plaget av insekter eller nattekulden. Men jeg har bestemt meg. Det skal mye til før jeg gir opp dette prosjektet og flytter inn i teltet nå.

Jeg skal sove ute. I Afrika.

Skumringen senker seg raskt over Namibia, og det tar ikke lang tid før det er bekmørkt. Chantal tilbereder middagen, og får hjelp av Wilhelm, som griller kjøtt av impala på en svær rist over flammene på bålet. Vi andre sitter på de sammenleggbare stolene i en ring rundt bålet, småprater, stirrer inn i flammene, kjenner varmen fra bålet og duften fra antilopekjøttet.

Jeg liker kveldene rundt bålet. Den herlige maten til Chantal, røverhstoriene til Wilhelm, praten om alt og ingenting, stjernene på himmelen, bare sitte og slappe av og la inntrykkene fra dagens opplevelser synke inn.

Noen timer senere kryper jeg innunder stråtaket og ned i soveposen, etter å ha skiftet til ullundertøy for å holde varmen gjennom natten. Restene av bålet gløder svakt like bortenfor den parkerte trucken. Trett legger jeg hodet ned på den grønne madrassen, trekker soveposen godt opp til ørene og lytter til lydene i den mørke kvelden. Sirissenes symfoni, hvinet fra en flaggermus, hylet til en hyene, småprating fra et av teltene. Når jeg ligger på ryggen, kan jeg se stjernehimmelen og det svake måneskinnet langt der oppe.

Jeg lukker øynene.

I we are really, really lucky.
Det er det jeg er.
Heldig.

– Natta, sier Lina søvnig.

Jeg gjesper lett. – God natt!

Et sted der ute i natten, mellom de mørke trærne under en blinkende stjernehimmel, vandrer to ørkenelefanter.

Reklamer

En kommentar om “If we are really, really lucky

  1. Tilbaketråkk: If we are really, really lucky | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s