Hvor mye er et menneske verdt?

Mondesa Township

– I want to meet some people, sier Krista.

Vi er på the adventure senter, og har akkurat fått en presentasjon av de mange aktivitetene den vesle kystbyen Swakopmund har å by på. Her er forholdene virkelig lagt til rette for dem som trives med å utfordre skjebnen og å kjenne adrenalinnivået stige til det avsindige. Fallskjermhopping, sandboarding og quadbiking på firhjulinger gjennom sanddynene er bare noen av tilbudene turistene kan velge og vrake blant.

– I would like to join the township tour, konkluderer Krista.

Jeg nikker. Jeg føler ikke for å utfordre noen som helst nå, og aldeles ikke skjebnen, så for meg høres en tur til den fattige townshipen både interessant og passe lite anstrengende ut. Ingen sand i øyet, ingen fly å kaste seg ut av, ingen ratt å håndtere, og vi får se hvordan folk lever der utenfor selve byen.

Perfekt.

Innen township-besøket er over, skal jeg imidlertid få erfare at også dette kan by på uventede utfordringer. Men det er jeg fremdeles lykkelig uvitende om når jeg om formiddagen neste dag setter meg inn i en skranglete folkevogn sammen med Krista, Karl, en sjåfør og en lokal guide som er født og oppvokst i Mondesa Township.

I Swakopmund bor det 48 000 mennesker, og av disse bor så mange som 32 000 i Mondesa, som ligger like utenfor selve byen. Townshipen ble etablert tidlig i 1950-årene som følge av apartheid, og alle svarte ble tvangsflyttet hit. Noen ble tildelt hus med to soverom, stue, kjøkken og innendørs toalett, mens andre fikk ett rom for hele familien, med toalett på utsiden. Det kom an på hvilken stamme man tilhørte. Ved å gjøre dette, skapte man splid mellom de ulike stammene, noe som ville føre til at de ikke kom til å stå sammen og overvinne de hvite.

Etter en kort kjøretur, har vi kommet fram til Mondesa. Vi kjører på en asfaltert vei langs kanten av townshipen. Her er hus av murstein, lyktestolper langs de største veiene, og biler står parkert inntil noen av husene.

– Mondesa is a middle class poor township, opplyser guiden. – Every family has a solid brick house with electricity, running water and a sanitized toilet. But before we go into the township itself, we are going to the very poor shanty town outside it.

Vi kjører videre, og et par minutter senere ser vi hvordan omgivelsene plutselig endrer seg. Vi befinner oss på toppen av en lang, slak bakke, og herfra ser vi utover det tørre ørkenlandskapet. Midt i det øde området ligger det som best kan defineres som et slumpreget område, med rekke på rekke av små, vaklevorne blikkskur eller rønner bygget av tilfeldig sammensatte restmaterialer. Her finnes ikke elektrisitet, med unntak av gatelyktene som ble installert for få år siden.

– Shanty town, bemerker guiden vår.

Menneskene som bor her venter på å få spart nok penger til å kunne bygge hus i selve townshipen. Det er kun få år siden innbyggerne her ble tildelt dette landområdet. Tidligere bodde de i bakgårdene i Mondesa, hvor de betalte skyhøy leie for å ha et sted å bygge blikkskurene sine.

Bilen svinger inn på en av de små, støvete veiene og stanser. Vi smeller igjen døren bak oss, og følger etter guiden.

– We are visiting a medicine woman, opplyser han.

Mens vi går, forteller guiden om forholdene folk lever under her i utkanten av Mondesa, om regjeringens planer for å bedre levevilkårene i landet, og om utsikter til en lysere fremtid.

– Since becoming independent, Namibia has invested a lot in the infrastructure, sier guiden. – We have the “Vision 2030”, which is a plan saying that everyone in Namibia will have running water, electricity and a sanitized toilet by 2030.

– Everyone! Jeg lener meg framover. – Do you think it’s possible?
– Well, I believe everything is possible as long as the government people do a good job.
– And do they?
– Well… The central government seem keen on decentralizing power to local councils who are elected and held to account. It seems to be working.
– How?

Guiden tenker seg om. – If rates are going to high, the locals lobby to their councils for intervention. If a family is struggling with the fee for compulsory education of their child, they can appeal to the local council for a bursary. It’s easier to make politicians listen when they are closer to the people. The government is too far away.

Jeg nikker.

De små skurene ligger på rekke og rad i det knusktørre landskapet. Her er ikke så mye som et eneste grønt gresstrå å se; menneskene lever i en verden av grått og brunt, av sand, vind og kulde fra havet.

Guiden stanser. – This is Wilma’s house.

Vi bøyer oss i det vi går inn i det vesle huset. Utenfor står små krukker med grønne planter, antakelig ulike urter. Veggene er spikret sammen av planker, blikk og tykk kartong, taket er lavt og gulvet er av hardpakket jord dekket med store biter av kartong og et par tepper. Jeg hilser på den store damen som møter oss i døren, synker ned i en dyp sofa, og med store øyne betrakter jeg de mange glassene som står på hyller og bord i det knøttlille, halvmørke rommet. Wilma er en tradisjonell medisindame fra damarastammen, og hun deler stolt av sin kunnskap mens hun sender rundt glass i alle størrelser slik at vi får se, lukte og smake på innholdet. Her er urter som hjelper mot forkjølelse, brystsmerter, influensa, reumatisme og høyt blodtrykk, og urter som setter fart på ammingen, øker appetitten eller styrker immunforsvaret. Her er elefantavføring, som når det blandes ut i varmt vann visstnok skal hjelpe mot fotsmerter, mens jordulvavføring bringer hell og lykke dersom man brenner det som røkelse. Knust stein blandet med fett fra geit eller sau brukes som solkrem.

Det frister ikke å teste.

– Well, sier guiden vår når det siste glasset er sendt rundt. – Ready to learn the clicks of the Damara language?

Språket til damarafolket har fire klikkelyder. Vi har for lengst latt oss fascinere av språket, og snart er Wilma i full gang med å forklare hvordan klikkene lages; en ved å klikke tungen mot ganen, en annen ved å suge mellom fortennene. Vi lytter, ler og øver med ordet nam, som kan bety fire forskjellige ting avhengig av hvilken klikkelyd man bruker.

– If you use this click, sier Wilma og demonstrerer. – Nam. It means I love you. But if you say it like this: Nam. Then you say I want to kill you.

Jeg sperrer opp øynene og ler, forsøker å herme, uten overveldende hell. – Nam! Nam! NAM!
Krista lyser opp i et forbauset smil. – Marianne! You can do it!
– Nam! sier jeg igjen med et anstrengt uttrykk. Jeg rister på hodet og ler. Det er vanskelig.
– I will never say I love you to anyone using this language, sier jeg. – They might think I want to kill them.

Litt senere setter vi oss inn i bilen igjen og setter kursen mot townshipen. Her er hus av murstein, fortau langs de største veiene, veiskilt og elektrisitet, og vannposter der man får tilgang dersom man har forhåndsbetalt billett.

Vi har ikke gått langt før en liten hånd stikkes inn i min, en hale av nysgjerrige og leende barn flokker seg om oss, en liten jente forsøker å klatre opp på ryggen min. Jeg bøyer meg ned og hjelper henne opp. Hun hviner frydefullt og ler mens jeg hopper fra side til side.

Den andre personen vi besøker i dag, er en 84 år gammel kvinne fra damarastammen. Lena er stammens første kvinnelige høvding, og har et av disse ansiktene der hver linje, hver rynke, ser ut til å fortelle en historie. Det skrukkete ansiktet ser gammelt, vennlig og klokt ut, og det tar ikke lang tid før jeg oppdager at denne beskrivelsen passer godt til den spreke 84-åringen.

Lena kom til Swakopmund i 1940-årene fordi hennes bestefar måtte på sykehuset. Hun fikk jobb, og flyttet aldri tilbake til hjemstedet. I 1960 ble hun ufrivillig flyttet til Mondesa som følge av apartheid.

Vi følger interessert med på den gamles historie, stiller spørsmål, lytter til den underlige serien av klikkelyder som strømmer fra den gamle damen mens hun prater.

På vei videre fra huset til Lena, passerer vi en lav, stor bygning i mur som ligger ved en stor, åpen plass.

– This is the HIV clinic, opplyser guiden.

Mens vi tusler videre, forteller han at klinikken tilbyr gratis testing, rådgivning og medisiner. Er man HIV-positiv, får man en liten sum med penger hver måned for å kjøpe sunn mat, og samfunnet betaler barnas skolegang dersom man ikke har råd selv.

– Well, time for a break?

Jeg ser opp på skiltet som henger over døren på den slitte bygningen vi har stanset foran. Back of the Moon, står det.

– Welcome to one of the local pubs, sier guiden og viser oss inn.

Rommet vi trer inn i er lite. I det ene hjørnet er en bar, veggene er dekorert med reklame for ulike ølmerker, i en krok står en gammel spillmaskin. Midt på gulvet står et stort biljardbord. Noen unge menn har samlet seg rundt de to eneste bordene i lokalet, mens andre lener seg mot veggene eller baren, med ølglass i hendene, høylydt pratende. Scenen kunne vært hentet fra en hvilken som helst pub, hadde det ikke vært for det slitte, støvete interiøret og det sandete gulvet. Vi tar et par skritt inn, og blir stående midt på gulvet mens nysgjerrige blikk måler oss fra topp til tå. Mannen bak bardisken roper et eller annet, og blikkene vendes raskt vekk fra oss, noen reiser seg og forlater rommet, de gjenværende mannfolkene gjenopptar praten, dog noe mindre høylydt enn før. Atmosfæren er rolig og vennlig.

– Coke? spør mannen bak bardisken.

Vi nikker høflig, og blir sittende en stund rundt det lave plastbordet som til tross for våre protester har blitt ryddet for folk slik at vi skulle få sitte der.

Etter å ha slukt colaen og spilt et par runder biljard, forlater vi puben. Det er tid for siste stopp på townshipturen. Rett rundt hjørnet for puben er det reist en tradisjonell Oshivambo-hytte til ære for turistene. En liten, rund bygning laget av strå, stokker og tørket leire.

– Lunch time, erklærer guiden fornøyd.

Jeg bøyer hodet og følger etter gjennom den lave døren. Lunsj? Her? Jeg er skeptisk. Hvordan er hygienen her?

Jeg skal snart oppdage at hygiene ikke skal bli min største bekymring under måltidet.

Vi setter oss ned rundt et ovalt bord, og snart blir maten satt på bordet. Her er spinatstuing, omakundu-bønner, en slags nøtter som minner litt om dadler, og en type brød.

– This is all completely authentic native cooking, sier guiden.

Jeg nikker.

Så kommer en siste skål med mat. Jeg lener meg fram for å se. Krista rykker til og rynker på nesen.

– What are they? utbryter hun.

Jeg stirrer på innholdet i den bulkete skålen.
Larver.
Det er ingen tvil.

– Fried mopane worms, smiler guiden. – Caterpillars from the mopane tree.

Det tar noen sekunder før jeg gjenvinner munn og mæle.

– I hope nobody expect us to eat those, mumler jeg.

Guiden ler. – It’s a delicacy. Last week this guy from Germany ate twentyseven.

Jeg måper. – Twentyseven? There’s no way I’m eating twentyseven of those!

Guiden ler enda mer. – We’ll see.

Jeg himler lattermild med øynene. – Well, no, we will not.

Uten kniv og gaffel forsyner vi oss av maten, men larvene får stå i fred. Det er som om de glor på oss med de friterte øynene sine. Det er lite som frister mindre å spise akkurat nå.

Men vi har forstått det. Det er ingen vei utenom, her nytter det ikke å gjemme seg. Selvsagt kan vi nekte, men vi er da ingen pyser, er vi? Jeg svelger en bønne, og ser på larvene.

– Well, sier jeg. – Worms.
– Ugly worms, sier Krista.

Stillhet.

– So… sier jeg. – I guess it’s time.

Ny stillhet.

– I’ll do it, sukker Krista nervøst. Hun griper etter et av de små krypene, lukter på den, rynker på nesen, tar en bit. Karl og jeg venter i spenning.

– Well… Krista putter resten av larven i munnen, tygger raskt og svelger unna. – Definately not my favourite.

– Great, mumler jeg. Jeg strekker ut hånden og plukker opp en av larvene. Den er hard og ruglete, som en forvokst, pillet reke dekket med skjell. Jeg rynker nesen skeptisk og tar en forsiktig bit. Konsistensen er seig og myk, med et knasende lag utenpå, og jeg må bite hardt for å dele krypet i to. I likhet med Krista tygger jeg raskt og svelger, skjærer en grimase før jeg stapper resten av larven i munnen. Smaken kan ikke sammenlignes med noe jeg har spist før. Det eneste jeg vet er at jeg definitivt ikke skal spise en til. Ettersmaken borer seg inn i hver minste lille pore og blir der. Jeg vet det ikke enda, men selv i morgen, om en uke, om en måned, skal jeg kjenne smaken av fritert larve på tungen dersom jeg maner frem minnet.

Jeg tar en bit av brødet og rister på hodet.

– Well. I’m done. No more worms for me today.

Snart forlater vi oshivambo-hytten og setter oss i den skranglete folkevognen. Vi ser townshipen forsvinne bak bakketoppen, i horisonten kan vi skimte slumområdet med alle de falleferdige skurene.

Hvor mye er et menneske verdt?

For oss, i dag, er svaret åpenbart, men her, i Mondesa og slumområdet utenfor, har apartheid satt varige spor. Her lever mennesker fremdeles atskilt, som om de var mindre verdt enn andre.

I totusenogni.

Reklamer

En kommentar om “Hvor mye er et menneske verdt?

  1. Tilbaketråkk: Hvor mye er et menneske verdt? | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s