Et stykke land fullt av liv

Selkoloni ved Atlanterhavskysten

Vi ble advart lenge før vi kom hit. Allikevel tar jeg meg selv i å bli lett overrasket idet jeg hopper ut av trucken. Føttene mine lander på hardpakket, fuktig sand, og den sure vinden fra Atlanterhavet rufser i håret mitt. En ustemt symfoni av snøfting og noe som minner om breking når ørene mine, men det er ikke dette som forbauser meg.

Det er lukten.

Selv om vi er fortalt at hundretusen seler ikke lukter godt, var jeg ikke forberedt på den intense stanken som slår i mot oss. En blanding av bedervet fisk, ekskrementer og råtnende kjøtt slår pusten ut av meg et par sekunder. Jeg snapper etter luft, og luftveiene fylles på nytt av den ubarmhjertige eimen fra en av verdens største selkolonier.

– Wow, sier jeg.

Amy nikker. – The smell! And the noises!

I utkanten av kolonien er det bygget en lang gangvei av tre slik at skuelystne turister kan komme nært innpå selene. Dyrene ligger tett i tett, en bevegelig masse av brunsvarte kropper så langt øyet rekker. Voksne seler døser på sand, svaberg og steinknauser, mens skjønne, små selunger kryper inntil dem. Dyrene ligger så tett at det ser ut som om enkelte ligger oppå hverandre. Kraftige bølger kaster seg mot land, og ute i det brusende vannet ser vi horder av mørke prikker som duver i takt med dønningene.

Den friske, salte sjøluften kveles av den ubeskrivelige stanken. Jeg undrer meg over hvordan det ville luktet hvis det ikke hadde vært for at brisen fra Atlanterhavet kontinuerlig feier inn over land.

Vi tusler bortover den knirkende, værbitte gangveien av mørkt treverk mens vi skuer utover den enorme dyreflokken. Her og der ligger skjeletter eller råtnende kropper omsvermet av fluer. Tre sjakaler lusker rundt i utkanten av kolonien, på utkikk etter et lett bytte. Ingen panikk oppstår i massene når sjakalene nærmer seg, selv om de som ligger ytterst nok følger litt ekstra godt med. Selene er vant til de patruljerende rovdyrene, og vet at sjakaler og hyener foretrekker døde dyr. Men en sjelden gang blir svake, syke dyr eller små selunger et lett bytte for sultne rovdyr.

Naturen kan være brutal.

– Look at that cute little one. Amy peker, jeg lar øynene følge den usynlige linjen fra pekefingeren hennes til blikket faller på en liten, gråsvart selunge. Med klønete bevegelser klatrer den rundt på moren sin, sklir ned på bakken og klatrer opp igjen. Babypelsen er dunete og myk, øynene store og kulerunde. Moren løfter dorskt på hodet og vender blikket mot ungen, før hun legger seg ned igjen og døser videre.

– The babies are adorable! bemerker jeg.

– And the males are enormous! Look at those two! Amy nikker mot to svære hanndyr som akkurat har braket sammen i et basketak. De tunge kroppene kaster seg mot hverandre, antakelig i et oppgjør som dreier seg om territorier eller maker. Hver hann kan ha opptil 25 hunndyr på sitt område, og det gjelder å være i stand til å forsvare dem mot andre hanner. Når kolosser på opptil 240 kilo barker sammen, ser det brutalt ut. Denne gangen ser det imidlertid ut til at det kun var en kort markering. Utfordreren gir seg raskt og trekker seg unna, og den andre hannen kan legge seg ned igjen og døse videre.

Vi lar blikkene fare videre over kolonien. På en stein sitter en liten selunge og klynker mens hodet beveger seg opp og ned, som om han ser seg rundt; speider etter noen. Kanskje roper han på moren sin. Hver sel har sin unike lyd, og slik har de et slags språk som gjør at de kan finne hverandre i den enorme kolonien.

Jeg trekker pusten forsiktig for å unngå å bli overveldet av den intense dunsten av forråtnelse og ekskrementer. Brekingen fra den vesle ungen på steinen drukner i larmen fra de andre dyrene; jeg kan ikke høre den, men jeg kan se på bevegelsene hans at den vesle skapningen utstøter lyder. Med så mange seler samlet på et lite område, der det synes som om alle forsøker å overdøve hverandre, er det ikke rart hvert enkelt individ må lage mye lyd for å lykkes i å kommunisere med andre.

Vi blir stående lenge og kikke på den lille ungen, som til slutt sklir ned fra steinen og forsvinner inn i mengden. Sakte tusler vi bortover gangbroen, stanser igjen for å kikke, slentrer langsomt videre. Til slutt har vi nådd enden av gangveien.

– I could watch them for hours, konkluderer Amy i det vi vender ryggen til dyrene og setter kursen mot trucken.

Jeg smiler. Kolonien er et stykke land fullt av liv, midt i det som ellers er en ugjestmild ødemark, med sjakaler luskende rundt og sure vinder fra Atlanterhavet. Her går livet sin gang for de hundretusen selene som døser på svabergene eller dykker i vannet på jakt etter mat, som sloss for territorier og maker og vokter over ungene sine.

Jeg klatrer opp de fire trinnene og smetter inn i den lune varmen i trucken. Stanken river fremdeles i nesen.

Gjennom vinduet ser jeg små, brune prikker som dupper i brusende bølger.

En kommentar om “Et stykke land fullt av liv

  1. Tilbaketråkk: Et stykke land fullt av liv | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s