Mannen med macheten

Begivenhetsrik veikantlunsj

I det øyeblikket jeg ser macheten, kjenner jeg engstelsen komme ramlende over meg. Framtoningen til de tre menneskene som kommer løpende nedover den støvete grusveien er underlig. De er kledd i noe som best kan karakteriseres som søppel, med skitne, fillete og avrevne tøystykker i jordfarger surret rundt kroppen og bena. Ansiktene er dekket av masker med lange, tynne plastremser som antakelig skal forestille skjegg. En av dem har et par tøystykker i hvitt og blått surret rundt hodet, de to andre har pastellfargede bøttehatter. I hendene har de hver sin stokk, og den svære macheten en av dem bærer er ikke til å unngå å se. Blikket mitt viker ikke fra de tvilsomme skikkelsene et eneste sekund. Ropende og veivende løper de noen meter, stanser, ser på oss, løper enda nærmere.

Er det tryggest å søke tilflukt i trucken? Skal jeg bli værende her ute, med mulighet til å løpe av sted? Vil jeg i det hele tatt klare å løpe fra noen?

Lite ante vi om at dette ventet oss da vi for en drøy halvtime siden svingte av fra hovedveien og stanset ved den øde enden av en knapt femti meter lang, humpete grusvei for å spise lunsj. Jeg er godt vant med veikantlunsjer fra den gangen jeg var på reisefot gjennom sørlige Afrika med Lina, og Ingelin begynner også å få erfaring med det nå etter to dager med lange transportetapper gjennom Zambia. Tidligere i dag krysset vi grensen til Malawi, og nå er det altså lunsjtid. Mens dagens kitchen team hjalp reiselederen med å sette opp de to bordene og gjøre klar maten, fant resten av oss andre ting å holde oss opptatt med. Noen slappet av i skyggen, andre kastet ball. Ingelin og jeg tok med kameraene våre på jakt etter interessante motiver. Ikke at det var så mye å finne. Rundt oss kunne vi ikke se annet enn et forsiktig bølgende fjellandskap. Det begynner å bli en stund siden regntiden, og naturen bærer preg av dette. Bakken er knusktørr, de fleste gresstustene er gulnet og trærne har langt færre grønne blader enn de en gang hadde. Det er som fargene er i ferd med å viskes vekk fra landskapet.

Mens vi stod nede ved en beskjeden elv, oppdaget vi noen hus i en klynge litt lenger unna. Vi hadde ikke vært der lenge før en gjeng med små barn kom løpende fra husene, stanset på trygg avstand og vinket og ropte til oss. Jeg vinket tilbake, knipset et par bilder av elven og den tørre naturen og tuslet opp til trucken og resten av gjengen igjen. Der hadde allerede en gjeng med litt eldre barn stilt seg opp under et nesten bladløst tre foran trucken og var nysgjerrige tilskuere til det som skjedde rundt det store kjøretøyet.

Så dukket de altså opp, mannen med macheten og hans to kompanjonger. Helt siden de viste seg der oppe på grusveien vi selv kjørte på for kort tid siden, har jeg fulgt nøye med, med hjerterytmen som merkbart bevis på at kroppen er i en slags beredskap.

– George, do you know what they are saying? spør Tim.
– No, svarer vår kenyanske reiseleder.
– Do you know what they are?
– No.
– What do they want?
– No idea. Be careful. Don’t talk to them. Don’t take photos!

   The kitchen team har lagt fra seg det de holdt på med. Ballkastingen og småsnakkingen har for lengst tatt slutt. Alles øyne er rettet mot skikkelsene som nå har stanset ikke langt unna oss. Jeg håper de holder seg der borte.

Når de tre ikke viser tegn til å verken forsvinne eller komme nærmere, begynner sjåføren vår å nærme seg dem. Ingen ting skjer. De prøver å snakke, men Johnson kommer tilbake og rister på hodet. Han har ikke forstått noe. Det eneste han har forstått, sier han, er at skikkelsene sannsynligvis ikke utgjør noen trussel.

Jeg er fremdeles skeptisk.

Hva som så skjer, får jeg ikke helt med meg, men plutselig står de utkledde mennene like bak trucken, på en rekke, nærmest som for å posere for en fotograf. Når en av de andre i gruppen forsiktig peker på kameraet sitt, får han et nikk som klarsignal. Det er greit å ta bilder. James våger seg sågar bort til dem og stiller seg opp for å avbildes med de utkledde vesenene. Det går fint. De er kanskje ikke farlige likevel. En av dem får stukket småmynt i hånden, og så løper de brått av gårde. De siste restene av engstelse renner ut av meg.

– Det der var rart, sier jeg.

Vi får aldri klarhet i hvorfor de tre mennene var kledd som de var eller oppførte seg som de gjorde. Selv ikke George klarer å finne det ut. Det eneste vi sitter igjen med er vissheten om at man aldri vet hva som skjuler seg bak neste sving når man er på reisefot.

Mannen med macheten og hans to kompanjonger.

Mannen med macheten og hans to kompanjonger.

 

Tørt landskap.

Tørt landskap. Hovedveien skimtes under det ene treet.

(4)

The Kitchen team forbereder lunsj, med en hel liten tilskuergjeng.

The Kitchen team forbereder lunsj, med en hel liten tilskuergjeng.

 

Venter på lunsj.

Venter på lunsj.

 

Ballkasting før lunsj.

Ballkasting før lunsj.

En kommentar om “Mannen med macheten

  1. Tilbaketråkk: Mannen med macheten | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s