Vind i seilet

Slaraffenliv til sjøs

– You hungry? spør mannen som akkurat har satt oss i land på en av de to små øyene man kan se fra fiskerlandsbyen Anakao.
Jeg svarer bekreftende på spørsmålet. Det er mange timer siden klokken var kvart over sju og vi spiste frokost, og bagetten Trine og jeg måtte dele da var på langt nær nok til at vi ble mette. Vi er nordmenn, og vant til skikkelige frokoster. Det italienske paret Chiara og Roberto, som holdt oss med selskap mens vi spiste, lo av oss da vi klaget over at frokosten ikke var noe å bli mett av.
– In Italy we don’t eat breakfast, opplyste Chiara da vi etter frokosten skyndte oss ned til stranden hvor en mann ventet på oss med den båten sin. – We like our cup of tea in the morning, then we eat a big lunch.
– Well, sa jeg. – The owners of this place are Italian. That explains why we only had one baguette for breakfast, and even had to share it.

Sammen med Chiara og Roberto har vi betalt en av mennene i den vesle fiskerlandsbyen for å ta oss med på dagstur i en tradisjonell seilbåt. Båten er laget av tre, med form som en lang kano, mast av to trestokker og et stort, firkantet seil. På den ene siden bidrar en utligger til å stabilisere pirogen. Slike båter reiser mennene i fiskelandsbyen ut på havet med hver morgen, og returnerer med fangsten om ettermiddagen, men i dag har denne fiskeren byttet ut fiskesnøre og garnsetting med guiding.

Før vi kom hit til øya, har vi hatt god tid til å nyte slaraffenlivet til sjøs. Det ga en herlig følelse av indre ro å sitte på båtripen og holde seg fast mens pirogen gled framover i det grunne, klare, turkise vannet. Dyppe tærne i vannet, kjenne solen varme, høre seilet blafre lett og lytte til de svake plaskene fra årene som nå og da traff vannflaten og sørget for å styre oss i riktig retning. Fiskerens sønn satt helt foran i pirogen og sang lavt. Hele tiden hadde vi land i sikte. Sanddyner med tørre gresstuster, lave busker med grågrønne blader, en hegrelignende fugl. Kvinner som vadet i det langgrunne vannet på leting etter noe spiselig. Fiskere i piroger, store og små båter, med og uten seil.

Så klart er vannet her at man kan se alt som rører seg på den hvite sandbunnen. Det første stoppet på dagens utflukt var ved mangroven inne ved land, og siden det er lavvann om formiddagen og da helt umulig å ankre opp nær land, måtte vi vasse et par hundre meter mellom pirogen og mangroven. Det krystallklare vannet var varmt, og rakk meg så vidt til knærne. Jeg hadde fått beskjed om å passe meg for stikkende koraller, så øynene mine skannet sandbunnen oppmerksomt mens jeg vasset langsomt avgårde med oppbrettet piratbukse og sandalene i hånden. Rundt føttene mine kunne jeg se kråkeboller og småfisk, blekksprut og store sjøstjerner. Et sted skjulte det seg en sjøpølse i sanden der jeg tråkket, og jeg merket ikke at den var der før jeg oppdaget at den spydde ut noe som lignet lilla blekk. Like etter kom vi over en blekksprut som var fanget i en pytt der det knapt var vann igjen. Den reagerte umiddelbart med å suge seg fast til Roberto da han varsomt løftet den opp for å sette den fri på dypere vann, og mens Roberto strevde med å løsne de sterke sugekoppene, uttrykte blekkspruten sin misnøye ved å sende en stråle av svart blekk mot sin redningsmann. Til slutt kunne den imidlertid svømme langsomt vekk, mens vi vasset videre.

Etter å ha besøkt mangroven og vasset tilbake til pirogen, kunne jeg igjen kjenne milde vindpust mot ansiktet mens båten gled gjennom det glassklare vannet med stø kurs mot øya hvor vi befinner oss nå.

Da vi kom hit, var Piscine Naturelle det første som møtte oss. Når det er lavvann, blir vann liggende igjen i en fordypning på øya, og det er denne som har fått navnet Piscine Naturelle. Naturlig basseng. En gjeng unggutter var beskjeftiget med å dykke i den lille kulpen for å fange fisk med bare nevene, men nå er visst den siste fisken hentet opp, og guttene har gått over til å bade mens fangsten ligger på rekke langs vannkanten.

Og det er nå vi får spørsmålet om vi er sultne.
– Vil dere ha fisk? spør båteieren på fransk og nikker mot de glinsende fiskene i sanden. Trine oversetter.
– De der? spør jeg med et skeptisk blikk på guttenes fangst. – De er så små. Det kan ikke være mye annet enn bein i dem.
Trine og mannen veksler noen ord, før mannen forsvinner.
– Hva skal han?
– Han skal se om han får tak i noen større fisker. Vi skulle vente her så lenge.

Mannen, sønnen og pirogen forsvinner. Det gjør også ungguttene som dykket etter fisk. Vi er helt alene. Etter en forfriskende dukkert i Piscine Naturelle og en liten rusletur med knipsing av bilder, legger jeg meg ned på et håndkle og slapper av. Solen skinner fra skyfri himmel, og freden har senket seg over den vesle øya. Nede ved vannkanten sitter Trine og Chiara og spiller tre på rad i sanden, og Roberto har slengt seg ned litt bortenfor meg. Jeg lukker øynene og slapper av, kjenner den varme, bløte sanden mot de bare føttene mine, nyter slaraffenlivet selv om magen rumler og pirogen ikke er å se. Ser andre piroger seile forbi der ute på havet, døser i solen, venter.

Venter og venter.

Men så, i det høyvannet er i ferd med å viske ut Piscine Naturelle, kommer plutselig båteierens sønn gående. Han vinker oss med seg, og vi samler sammen tingene våre og følger etter gjennom høyt, tørt gress og stikkende busker. På den andre siden av øya er det tent et bål, og et helt måltid er tilberedt for oss. I skyggen av et tre er det lagt ut en presenning og dekket på med tallerkener, og snart står fisk, ris og tomatsaus foran oss. Jeg stirrer måpende på de digre, grillede fiskene som ligger der og gaper med tenner i kjeften.
– Han tok oss virkelig på ordet da vi spurte om det var mulig å skaffe større fisker, konstaterer jeg.

Etter at vi har spist, skal pirogen ta oss tilbake til fiskerlandsbyen, hvor vi kan rusle langs vannkanten bort til det vesle markedet på stranden og kjøpe søt og saftig ananas som vi kan nyte mens vi sitter i fluktstoler på verandaen utenfor bungalowen vår, ser solnedgangen og hører bølgene rulle innover stranden. Men akkurat nå nyter jeg det nydelige måltidet her ute på den vesle øya utenfor sørvestkysten av Madagaskar. Magen har sluttet å rumle, og treet kaster kjærkommen skygge over oss og kjøler ned den varme kroppen min. Bølgene blir høyere når høyvannet kommer, og lyden av bølgeskvulp når opp til oss og blander seg med den lavmælte snakkingen borte ved bålet.

Og et sted på den andre siden av øya er Piscine Naturelle atter gjenforent med havet.

Piscine Naturelle, i ferd med å gjenforenes med havet etter lavvann.

Piscine Naturelle, i ferd med å gjenforenes med havet etter lavvann.

Krystallklart vann utenfor Anakao.

Krystallklart vann utenfor Anakao.

Øy utenfor Anakao.

Øy utenfor Anakao.

Reklamer

En kommentar om “Vind i seilet

  1. Tilbaketråkk: Vind i seilet | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s